Redigerer Dag Hammarskjöld (avsnitt)

== Karriere i Sverige ==
I 1930 ble Dag Hammarskjöld sekretær for arbeidsløshetsutredningen. I årene 1935-1941 var han sekretær i [[Riksbanken]] og 1936-45 sekretær i [[Finansdepartementet]]. I 1941 var han styreleder for riksbankens styre. Han fikk tidlig oppdrag i utlandet. I perioden 1948-53 inngikk han i hoveddelegasjonen i [[OEEC]] og ble da for et år viseordfører for eksekutivkommisjonen. Fra 1950 til 1953 var han leder for den svenske delegasjonen i [[Uniscansamarbetet]]. I 1947 og 1948 var han med i delegasjonen til [[Pariskonferansen]].

Hammarskjöld ble som  nasjonaløkonom sammen med [[Gunnar Myrdal]] og [[Bertil Ohlin]] regnet til [[Stockholmsskolen]], og var i en tid sakkyndig i finansspørsmål i det svenske utenriksdepartementet. I egenskap av økonom var han leder av nemnden for [[Konjunkturinstitutet]] fra 1937 og elleve år framover. Han anses å ha vært den som myntet uttrykket [[planøkonomi]]. Han spilte en stor rolle i utformingen av Sveriges økonomiske politikk.

Hammarskjöld var [[kabinettssekretær]] fra 1949 til 1951, og siden [[konsultativ statsråd]] 1951&ndash;1953. Tross at Hammarskjöld inngikk i flere [[sosialdemokrati]]ske regjeringer ble han aldri med i partiet. Ideologisk mener [[Ernst Wigforss]] at han først var moderne [[tory]]-demokrat. Hammarskjöld sympatiserte med den sosialdemokratiske fordelingspolitikken og [[planhusholdning]]en, var konservativt preget i synet på det [[stat]]lige [[byråkrati]]et som skulle beskytte mennesker mot særinteresser og sikre felles verdier, og menneskesynet, ifølge Wigforss, ikke ulikt hans eget. Denne ideologiske blandingen kunne ifølge Wigfors også gjenfinnes i partiet. Han holdt såvel i politikken som kulturen en balanse mellom gammelt og nytt, og «just det balanserade omdömet, jämvikten mellan ulike sider hos en stor naturlig begåvning» var Wigfors' sterkeste minne av Hammarskjöld fra hans tid i regjeringen. I et brev til Wigforss i 1950 i anledning av dennes memoarer, beskrev Hammarskjöld i stedet forskjellen dem imellom som et generasjonsspørsmål: «Det som kanske slår mig starkast och som jag sett så klarast i våra diskusjoner, er verdens katastrofale forfall under det kvartssekel som skiller oss. Uten at forfalle til dramatisering skulle jeg vilja vid jämförelsen mellan den idédebatt jag upplevat och den du skildrar, likna den värdemiljö där den förra utspelats vid en bombad stad, där invånarna få vara glada att av ruinsplitter foga samman ett tillfälligt skydd utan tanke på sammanhang, plan eller permanens».<ref>Ernst Wigforss, «Hågkomster», Dag Hammarskjöld : En minnesbok, Bonniers 1961, s.99</ref>

Da faren døde i 1954 ble Dag Hammarskjöld valgt til hans etterfølger i stol 17 i [[Svenska akademien]]. Skjønnlitteratur var en viktig kilde for Hammarskjöld, han siterte gjerne sine yndlingsdiktere ved offentlige tilstelninger. Han kunne like gjerne analysere [[klassisk musikk]], fransk [[impresjonisme|impresjonister]] og diskutere kristen [[teologi]]. Han hadde også en sterk interesse for naturliv, og var formann i [[Svenska Fjällklubben]] 1946-51. Selv om han var student av [[Axel Hägerström]], hadde Hammarskjöld vanskelig for å akseptere den [[ateisme|ateismen]] som spredte seg i  samtiden, og var dypt interessert i [[William James]], [[Ernest Renan]], [[Rudolf Otto]], [[Carl Gustaf Jung]] og [[Martin Buber]]. Til denne siden av personligheten hørte det at han lot innrede et meditasjonsrom i FN-huset.<ref>Henrik Klackenberg, «Hågkomster», ''Dag Hammarskjöld : En minnesbok'', Bonniers 1961, s.58f</ref>