Redigerer Cipriano de Rore (avsnitt)

== Musikk ==
Cipriano de Rore var en av de mest innflytelsesrike komponistene på midten av 1500-tallet, hovedsakelig på grunn av gjennomslagskraften [[madrigal]]ene hans fikk. I tillegg til at det er bevart 50 [[motett]]er og enkelte [[Messe (musikk)|messer]] av ham, er i alt over 100 madrigaler autentisert som Rores verk. De fleste ble utgitt i sju madrigalbøker (de inneholder også verk av andre komponister). To av bøkene inneholder firstemmige madrigaler og fem inneholder femstemmige verk. En liten del av Rores madrigaler ble publisert i samleverk.

Med den første madrigalboka (1542) befestet Rore øyeblikkelig sitt ry som komponist. Boka etablerte fem stemmer som norm for madrigalformen, mot tidligere fire, og kombinerte den flamske [[motett]]ens [[Imitasjon (musikk)|imitative]] [[polyfoni]] med den venetianske formen. I sine tidlige madrigaler var Rore sterkt influert av Adrian Willaert. En forskjell mellom dem er at Rore hovedsakelig valgte dystre teksttemaer, og tonesatte dem med tilhørende dramatiske musikalske virkemidler. Denne dreiningen av madrigaleformen mot en overveiende alvorlig stemning ble retningsgivende for madrigalkomposisjonene langt inn på 1600-tallet.<ref>Johnson, s. 186-7</ref> 

Rores madrigaler representerer formens første blomstringstid; alle utviklingslinjene sent på 1500-tallet kan spores tilbake til ham. I kirkemusikken var han mer tilbakeskuende, og forbindelsen med hans flamske røtter er langt klarere. Eksempelvis har [[Messe (musikk)|messene]] likheter med verkene til [[Josquin des Prez]].<ref>Johnson, s. 186-7</ref> 

Før 1550 tonesatte Rore mest tekster av [[Francesco Petrarca]], en av de viktigste italienske dikterne på 1300-tallet. Forholdet mellom tekst og tone var viktig for Rore, og han regnes derfor blant foregangsmennene for den senere [[Claudio Monteverdi]]s ''{{ikkerød|seconda prattica}}''.

Rore publiserte ingenting mellom 1550 og 1557. I løpet av disse årene endret han komposisjonstilen i vesentlig grad. Særlig endret han det [[Harmonikk|harmoniske]] og [[melodi]]ske tonespråket ved gradvis å erstatte den tidligere polyfone stemmeføringen med [[Homofoni|homofone]] passasjer og tydeligere betone motsetningene lineær og akkordpreget. Med tanke på et levende tekstuttrykk og tekstforståelighet erstattet han den tette polyfone teksturen med et tonespråk som i tiltakende grad er harmonisk differensiert, ofte dristig, alltid transparent. Sangstemmene følger [[Intonasjon (lingvistikk)|språkrytmen]] og toneteksturens muligheter ble klargjort gjennom kortere noteverdier.

Rore holdt seg fortsatt til alvorlige tekster. Ofte ignorerte han tekstenes [[enderim]], strofiske oppbygging og inndeling for å virkeliggjøre forfatternes poetiske intensjoner. Den naturlige setningsbygningen fikk fortrinnsrett foran diktenes rytme og rim. Teksten bestemte musikken, men på en slik måte at teksten fikk nytt liv gjennom musikken. Et godt eksempel er madrigalen ''O sonno''.