Redigerer Christine av Sachsen (avsnitt)

== Fangenskap i Sverige ==
Det lyktes ikke kong Hans å overvinne motstanden i Sverige. I 1500 og igjen i januar 1501 fulgte dronningen ham til Sverige, for å diskutere forsvaret mot de stadige russiske angrepene mot grensen i [[Finland]]. Et enstemmig svensk riksråd leverte en flengende kritikk av kong Hans' styre og den måten de danske [[foged|fogdene]] oppførte seg på i Sverige. Til overmål dukket det opp en russisk delegasjon sendt av [[Ivan III av Moskva|storfyrst Ivan 3.]] På [[latin]] ba de kong Hans om å oppfyle sin del av avtalen med storfyrsten, og avslørte dermed i svenskenes påhør at Ivan 3.s angrep på Finland var skjedd etter avtale med danskekongen Hans - for å hjelpe ham til makten i Sverige.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''Knut Alvssons krig'' (s. 90-92), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2017, {{ISBN|978-82-419-1453-8}}</ref>
[[Fil:Stockholm-Helgeandsholmen-1570-Hogenberg.jpg|thumb|[[Storkyrkan]] ved siden av [[slottet Tre Kronor]]. [[Stockholm]] rundt [[1570]].]]
Svenske bønder og adelsmenn reiste seg nå i felles opprør mot kong Hans, som fremdeles var i Stockholm da også [[Sten Sture den eldre]] sa opp troskapen mot ham. To dager senere, [[11. august]] 1501, gikk kongen om bord i sitt skip og forlot byen. Med seg hadde han en ung [[hoffdame]], [[Edele Jernskæg|Edele jernskjegg]], som han helt åpenlyst kurtiserte.

På [[Stockholms slott]] lot han dronning Christine tilbake med en garnison på tusen mann. Til hjelp hadde hun Ture Jönsson,<ref>https://www.geni.com/people/Ture-Jönsson-Tre-rosor/6000000001230082152</ref> mens hans bror Erik Jönsson var blant opprørerne<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''Knut Alvssons krig'' (s. 101)</ref> som [[10. oktober]] 1501 beleiret Stockholm. [[17. oktober]] under forhandlingene mellom opprørerne og den danske dronningen brøt det [[brann]] i byen, og en fjerdedel av Stockholm ble lagt i aske. I [[kaos]]et, da innbyggerne fortvilt prøvde å redde liv og eiendeler, benyttet opprørerne sjansen til å ta kontroll over byen. 17 av opprørslederne anklaget i et brev dronningens folk for å ha satt fyr på byen, men Christine anklaget opprørerne for det samme, ettersom bare de tjente på den. Iallfall hadde dronning Christine ingen fordel av å sette fyr på en by der hun selv satt innesperret.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''Knut Alvssons krig'' (s. 130)</ref>

Dronning Christine satt fremdeles beleiret på slottet på sin førtiårsdag [[julaften]]. Svenskene syntes det var ille at kong Hans hadde tatt sin [[frille]] Edele med seg til Danmark, og latt sin kone sitte tilbake. De tilbød henne derfor fritt leide om hun ville forlate Sverige i lag med alle prester og adelige, men det avslo hun. Med sin garnison på tusen mann hadde hun en stor nok styrke til å forsøke å gjenerobre Stockholm, og minst én gang prøvde hun dette. Den store kanonen ble avfyrt, menn stormet ut porten i vinternatten, men ble tvunget tilbake. Dette bandt store styrker i Stockholm, der den svenske [[biskop]] [[Hemming Gad]] holdt 4.000 menn under våpen. De måtte delvis innkvarteres hos Stockholms befolkning, toppen 7.000 mennesker, som i manges tilfelle ikke en gang støttet opprøret. Stemningen var derfor spent mellom byens innbyggere og Gads tropper, og flere ganger klarte [[fiskebåt]]er å snike seg ut fra slottet og tilbake med fangst, hvoretter byens befolkning ble anklaget for å ha hjulpet dem. I desember tapte en av [[borgermester|borgmestrene]] - der var alltid to - fatningen, ødela armen på en bonde, forbannet [[almue]]n og ba dem pakke seg hjem. Bøndene gikk til riksrådet  og truet med å ta borgmesteren på ordet og forlate Stockholm, så kunne byen forsvare seg selv mot danskene. Usikkerheten var stor om hvor mange menn kong Hans ville klare å samle i Danmark. Både beleirerne og de beleirede hadde kanoner, men ikke kraftige nok til å bryte ned slottsmurene. Søndag [[5. desember]] 1501 åpnet slottet ild mot en svensk stilling. Nord for [[Storkyrkan]] hadde svenskerne bygget en «skjerm», trolig en tømmervegg, men kanonkulen braste rett igjennom og drepte to menn. Kanonilden var likevel skremmende nok for befolkningen. Kanonkulene den gang var massive; de eksploderte ikke, men når de traff noen, ble beinsplinter fra offeret slynget i alle retninger, med kraft nok til å drepe eller skade andre. Man ble forvandlet til en menneskelig splintbombe.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''Knut Alvssons krig'' (s. 131-34)</ref>

Etter et halvt år hadde de beleirede visstnok mat fremdeles, men en sykdom begynte å bre seg. Dronning Christine fortalte at mennenes [[tannkjøtt]] hovnet, tennene løsnet, de kunne ikke tygge maten, fikk kramper og kunne ikke gå. Hun mente det skyldtes at maten var saltet og bedervet, men årsaken var [[skjørbuk]] - dvs. [[C-vitamin]]-mangel. Dronningen og ledelsen klarte seg. Trolig fikk de mer variert kost.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''Knut Alvssons krig'' (s. 172)</ref>

[[29. april]] [[1502]] gjorde svenske styrker et siste utfall og trengte helt frem til den innerste borgmuren, men her var motstanden så hard at partene i stedet gikk over til å forhandle. De beleirede visste ikke at kong Hans var på vei. Ifølge en stockholmsk overlevering var bare 70 av de tusen i live, og bare ti av disse var uskadet.<ref name="ReferenceA">Øystein Hellesøe Brekke: ''Knut Alvssons krig'' (s. 173)</ref> Slottet overgå seg [[9. mai]] 1502. [[12. mai]] la kong Hans' [[flåte]] til kai like utenfor, ved det nåværende Södra [[Djurgården]]. Etter bortimot syv måneders beleiring kom han tre dager for sent. Da slottet likevel var falt, snudde han bare og dro tilbake til Danmark. Sverige var tapt.<ref name="ReferenceA"/>

Dronningen ga opp slottet mot fritt leide for seg og sitt følge. Sten Sture den eldre brøt leidet og tok henne til fange. Dette ble regnet som æreløst. Dronning Christine satt som fange i halvannet år, først i Stockholms [[dominikanerordenen|svartebrødrekloster]], senere i gråbrødrenes kloster og til sist i [[Vadstena kloster]]. Fangenskapet var så hardt at hun knapt fikk spise seg mett. Den behandlingen hans mor hadde fått, forklarer nok noe av den brutaliteten hennes sønn, Christian 2., senere viste mod svenskene. Det danske riksråden klaget over behandlingen Christine fikk i sitt fangenskap, mens svenskene krevde slott og [[festning]]er tilbake fra kong Hans før de ville frigi henne. [[Kardinal]] Raymund Pérault, som drev [[avlatshandel]] i [[Norden]], fikk med hjelp fra [[Lübeck]] satt dronningen fri. I desember [[1503]] ble hun høytidelig mottatt av sin eldste sønn og den danske adelen, etter tre års fravær.<ref>«Christine av Sachsen» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 13. september 2022 fra [https://nbl.snl.no/Christine_av_Sachsen]</ref>