Redigerer Chrétien de Troyes (avsnitt)

== Hofflitteratur ==
De store hoffene var en yngleplass for [[litteratur]] i denne perioden, og hoffet i [[Champagne]] var ikke noe unntak. Her fantes det et miljø av [[forfatter]]e som utvekslet ideer og tanker. I Champagne var det en gruppe som hele tiden holdt kontakt med og skrev om hoffet. Gruppen dediserte sitt arbeid til greven og grevinnen. Det som var spesielt med Champagne, var at gruppen med forfattere brukte det [[Latin|latinske skriftspråket]] og representerer perioden før litteraturen på morsmålet tok av. Dette setter Chrétien de Troyes i en særstilling, da han skrev ''Perceval, le Conte du Gral'' på [[gammelfransk]]. [[Perceval]] ble en av de mest kjente skikkelser i middelalderromansene.

Deler av Chrétiens verker er gått tapt. Av de gjenlevende romansene er ''Erec et Enide'' (ca. 1170). Denne fortellingen har sin historie fra kong [[Arthur av britene|Arthur]]s hoff. Her er kjønnsrollemønsteret motsatt av hva som var vanlig på denne tiden ved at det var kvinnen som ofret seg for ridderen. Det endret seg i den neste romanen ''Yvain'' (ca. 1177-1179). Her beskrev Chrétien det vanlige kjønnsrollemønsteret om en ridders store eventyr. Denne romanen ble også oversatt til [[gammelnorsk]] på 1200-tallet. [[Parcevalsoga]] var oversatt etter Chrétien de Troyes' verk og kom derfor til å mangle avslutning. Oversetteren laget en ende med «Parceval fekk Blankiflur kjærasten sin, og vart ein namnfræg hovding over alt riket hennar; så fræg og sigersæl var han at han aldri åtte strid med nokon  riddar utan han sigra.» <ref>[[Lars Reinton]], Den norrøne litteraturen,. Oslo 1946. s.193 - 194</ref>
Den er også oversatt i nyere tid av [[Olaug Berdal]]). I ''Lancelot'' fullender Chrétien kravet til romanser på denne tiden der ridderen prøver å vinne sin prinsesse. Det særskilte med denne historien er at prinsessen er ingen andre enn kong Arthurs hustru, dronning [[Guinevere]]. Ridderen [[Lancelot]] må gjennomgå en rekke prøvelser før han oppnår sitt ønske, og blir da en av [[middelalderen]]s berømte martyrer for det høviske [[Ekteskap|ekteskapsbruddet]].

I ''Cligès'' (1176) henter Chrétien stoffet og bakgrunnen for historien fra den [[Østromerriket|bysantinske]] [[Kjærlighet|kjærlighetsepikken]]. Men hele tiden finner vi kong Arthurs hoff i bakgrunnen, som i de fleste andre romansene hans. Hoffet møter vi også i hans ufullendte roman rundt ''Perceval'', eller ''[[Gralsfortellingen]]'' ([[1190]]). Her endrer handlingsmønsteret seg fra kjærlighet og eventyr, over til «heltens åndelige utvikling fra barbari til ren edelmot». Her møter vi også for første gang i litteraturhistorien ''Den hellige Gral''. Det har vært foreslått at Gralen har sin opprinnelse i en [[Kelterne|keltisk]] fruktbarhetsmyte, men i [[Kristendom|kristen]] bearbeidelse har den blitt den hellige kalken som [[Jesus]] og disiplene drakk [[vin]] av ved det siste måltidet, og som [[Josef fra Arimatea]] senere fikk samlet Kristi blod i fra korsfestelsen.

Historien ble dog aldri fullført, og mange forfattere har forsøkt å avslutte historien, blant andre [[Wolfram von Eschenbach]], Robert de Baron og Gerbert de Montrevill. Hos disse finner vi de samme kjente personene fra kong Arthurs hoff, Perceval, [[Gawan|Gauvain]], Lancelot og [[Gallahad]]. Selv om noen av figurene ikke er nevnt hos Chrétien de Troyes, begir de seg ut med det samme målet, å få tak i gralen. Problemet som oppstår med de andre forfatterne, som skriver på et senere tidspunkt, er ønsket om å dra inn kristne dydsmønstre og en [[Moral|moraliserende]] historie. På tross av dette fikk historiene en stadig økt popularitet i byene, særlig ble Lancelot et symbol på alle høviske elskere.