Redigerer Ceres (dvergplanet) (avsnitt)

== Oppdagelse ==
Idéen om en uoppdaget planet mellom banene til [[Mars (planet)|Mars]] og [[Jupiter]] ble foreslått av [[Johann Elert Bode]] i 1772,<ref name="hoskin" /> men [[Johannes Kepler]] hadde også i 1596 bemerket seg gapet mellom Mars og Jupiter.<ref name="hoskin" /> Bodes betraktninger var basert på [[Titius–Bodes lov]] – en diskreditert hypotese som først ble foreslått av [[Johann Daniel Titius]] i 1766 – da han observerte at det var et regulært mønster i den [[store halvakse]]n til de kjente planetene, bare avveket av gapet mellom Mars og Jupiter.<ref name="hoskin" /><ref name="Hogg1948" group="L" />

Mønsteret antydet at den manglende planeten burde ha hatt en store halvakse nær 2,8&nbsp;[[Astronomisk enhet|AE]].<ref name="Hogg1948" group="L" /> Da [[William Herschel]] oppdaget [[Uranus]] (1781)<ref name="hoskin" /> nær den anslåtte avstanden for det neste legemet utenfor [[Saturn]], økte troen på Titius-Bodes lov, og i 1800 ble det sendt ut forespørsel til tjuefire erfarne astronomer om de sammen kunne begynne et systematisk søk etter den forventede planeten.<ref name="hoskin" /><ref name="Hogg1948" group="L" /> Gruppen ble ledet av [[Franz Xaver von Zach]], redaktør for ''Monatliche Correspondenz''. Selv om de ikke fant Ceres, oppdaget de imidlertid flere store [[asteroide]]r i ettertid.<ref name="Hogg1948" group="L" />

[[Fil:Piazzi Cerere.jpg|thumb|left|Piazzis bok ''«Della scoperta del nuovo pianeta Cerere Ferdinandea»'' som skisserte oppdagelsen av Ceres.]]

En av astronomene som ble valgt ut til dette søket var [[Giuseppe Piazzi]] ved akademiet i [[Palermo]] på [[Sicilia]]. Før han mottok invitasjonen om å bli med i gruppen oppdaget han Ceres 1. januar 1801.<ref name="Hoskin1999" group="L" /> Han lette opprinnelig etter «den 87. [stjernen] i [[Nicolas Louis de Lacaille|Mr la Cailles]] stjernekatalog for Dyrekretsen», men fant at «det var innledet av en annen».<ref name="hoskin" /> I stedet for en stjerne hadde Piazzi oppdaget et stjernelignende objekt som beveget seg, og han trodde først at det var en [[komet]].<ref name="Forbes1971" group="L" />

Piazzi observerte Ceres totalt 24 ganger – siste gang 11. februar 1801 da observasjonene ble avbrutt på grunn av sykdom. Han annonserte oppdagelsen 24. januar 1801 i brev som han sendte til kun to andre astronomer – landsmannen [[Barnaba Oriani]] i [[Milano]] og Bode i [[Berlin]].<ref name="Cunningham2001" group="L" /> Han rapporterte den som en komet, men «siden bevegelsen er så sakte og ganske ensartet, har det slått meg flere ganger at det kan være noe bedre enn en komet».<ref name="hoskin" /> I april sendte Piazzi de komplette observasjonene til Oriani, Bode og [[Jérôme Lalande]] i [[Paris]]. Informasjonen ble senere publisert i septemberutgaven av ''Monatliche Correspondenz''.<ref name="Forbes1971" group="L" />

På dette tidspunktet hadde den tilsynelatende posisjonen til Ceres endret seg&nbsp;– hovedsakelig på grunn av jordens banebevegelse&nbsp;– og den var nå for nær [[solen]]s gjenskinn til at andre astronomer kunne bekrefte Piazzis observasjoner. Mot slutten av året skulle Ceres igjen ha blitt mulig å se, men etter så lang tid var det vanskelig å forutse den nøyaktige posisjonen. For å finne igjen Ceres utviklet [[Carl Friedrich Gauss]], som da var 24 år gammel, en effektiv metode for å fastsette [[bane]]r.<ref name="Forbes1971" group="L" /> Og i løpet av et par uker fastslo han banen til Ceres og sendte resultatene til von Zach. 31. desember 1801 fant von Zach og [[Heinrich Wilhelm Olbers|Heinrich Olbers]] Ceres nær den forutsagte posisjonen.<ref name="Forbes1971" group="L" />

De tidlige observatørene var bare i stand til å beregne Ceres' størrelse innenfor én størrelsesklasse. Herschel underestimerte størrelsen til 260&nbsp;km i 1802, mens [[Johann Hieronymus Schröter]] overestimerte den til {{Formatnum:2613}}&nbsp;km i 1811.<ref name="Hilton1994" /><ref name="Hughes1994" group="L" />