Redigerer Cato den eldre (avsnitt)

== Politisk virksomhet ==
En fremstående mann i traktene, Valerius Flaccus, overtalte Cato til å etablere seg som [[politiker]] i [[Roma]]. Cato sluttet seg til den aldrende [[Fabius Maximus]] og kom dermed i konflikt med [[Scipio Africanus]]. Da Cato som [[kvestor]] fulgte Scipio til [[Sicilia]], der Scipio forberedte felttoget mot [[Karthago]], ergret det Cato å se hvordan feltherren i hans øyne ødslet med midlene. Sammen med Fabrius klaget han inn Scipio for senatet for å sløsing og for å ferdes på idrettsplasser og [[teater]].

Som sensor ble han ansvarlig for vedlikehold av listene over [[senator]]er og [[ridder]]e. Denne oppgaven utførte Cato med stor iver. Han innførte en luksusskatt som vurderte folks klær, vogner, smykker og innbo til det tidobbelte av verdien. Han kuttet også stikkrør som ulovlig var koblet til offentlige vannrør, og fikk revet ned bygninger som han mente stakk for langt ut i gaten.  Likeså fikk han utvist flere forhenværende konsuler fra senatet for det han mente var utsvevelser. Den ene ble utvist fordi han hadde kysset sin kone mens datteren var til stede. Selv hevdet Cato at han bare var blitt omfavnet av sin kone én gang, - og det var av skrekk under et [[tordenvær]]. Han la likevel til at han hadde takket [[Jupiter (gud)|Jupiter]] for det tordenværet.<ref>Hartvig Frisch: ''Europas kulturhistorie'' II (s. 20-22)</ref>

Caro var levende opptatt av Romas velferd og storhet, og han iverksatte arbeid på flere store [[akvadukt]]we. Selv investerte han i sikre inntektskilder som varme kilder, beiteland og skoger, og han lånte ut penger skip via en mellommann som var [[løysing]]. Slike selskaper grep om seg etter [[Hannibalkrigen]]; de lokket med høye [[rente]]r og drev forretninger hensynsløst. [[Aksjeselskap]]er med begrenset ansvar var ukjent den gang, men å bruke løysinger som stråmenn hadde samme virkning, ettersom stråmannen bare heftet for det som bakmannen hadde satset på ham. Cato regnet det som en god egenskap å tjene mer enn man fikk i [[arv]]. Selv om han var negativ til gresk påvirkning av [[litteratur]]en, godtok han den nye tidens sosiale og økonomiske forhold, og stod selv i spissen for romersk [[imperialisme]] som ble ført mot Karthago og [[Hellas]].<ref>Hartvig Frisch: ''Europas kulturhistorie'' II (s. 22-23)</ref>

I [[155 f.Kr.]] sendte [[athen]]erne et følge til Roma og ba om å fritas for en stor bot til en annen gresk by. Som utsendinger sendte de tre [[filosof]]er, deriblant [[Karneades]] fra [[Platons akademi]], regnet som tidens mest veltalende mann. Unge romere strømmet til for å lære av hans [[retorikk]]. Cato tok til orde i senatet for å få filosofene sendt hjem. De kunne holde foredrag for andre grekere, romersk ungdom hadde best av å følge romerske skikker. Seks år tidligere var alle greske filosofer og retorer blitt utvist ved et [[edikt]]. På sine gamle dager lærte Cato seg likevel gresk, men mest med tanke på ettertiden, for å hevde romersk ånd overfor de som hermet gresk væremåte.<ref>Hartvig Frisch: ''Europas kulturhistorie'' II (s. 23)</ref>

Som taler utmerket Cato seg med sin fyndighet. Han satte opp regler for veltalenhet: «''Hold fast ved saken, så kommer ordene!''» Han stod ofte i retten som [[anklager]]; selv ble han anklaget bortimot 50 ganger, sist da han var 85 år gammel. En gang da noen stusset på at han ikke hadde fått noen [[statue]] av seg, som mange mer ubetydelige menn hadde, svarte han: «''Jeg vil heller at folk skal undres over hvorfor det ikke er reist en statue av meg, enn at de spør hvorfor det <u>er</u> reist en statue av meg!''»<ref>Hartvig Frisch: ''Europas kulturhistorie'' II (s. 20)</ref>