Redigerer Casablanca (film) (avsnitt)

== Produksjon ==
Filmen var basert på [[Murray Burnett]] og [[Joan Alison]]s skuespill ''Everybody Comes to Rick's'', som på det tidspunktet ennå ikke hadde vært oppført. [[Warner Bros.|Warner Brothers]]' historieanalytiker Stephen Karnot som leste stykket, kalte det «sofistikert sentimentalt sludder» («sophisticated hokum»), og manusforfatter [[Irene Diamond]] overbeviste produsent [[Hal B. Wallis|Hal Wallis]] om å kjøpe rettighetene for {{Formatnum:20000}} [[Amerikansk dollar|dollar]], den største sum noe [[Hollywood]]-studio hadde betalt for et uoppført teaterstykke. 

Prosjektet ble omdøpt ''Casablanca'', angivelig inspirert av suksessfilmen ''[[Alger|Algier]]'' fra [[1938]].<ref>Harmetz, Aljean (1993). ''Round Up the Usual Suspects: The Making of Casablanca.'' Warner Books Inc. ISBN 1-56282-761-8. s. 30.</ref> Filmopptakene startet [[25. mai]] [[1942]] og ble ferdig [[3. august]] samme år.

[[Fil:Casablanca, Trailer Screenshot.JPG|thumb|Høydeforskjellen mellom Ingrid Bergman og Humphrey Bogart skapte problemer.]]
Hele filmen ble tatt opp i et filmstudio, unntatt sekvensen filmet i [[Van Nuys Airport]], som viser major Strassers ankomst. Gaten som ble brukt til utendørsscenene var akkurat blitt bygget til en annen film, ''[[Ørkensangen]]'', og ble omdekorert og brukt til filmens tilbakeblikk, som foregår i Paris. Denne kulissen forble bevart i Warner Brothers bakgård frem til [[1960-årene]]. Kulissen til «Rick's Café» ble bygd i tre separate deler, så bygningens eksakte rominndeling er umulig å bestemme. I en rekke scener ser kameraet gjennom en vegg fra kaféen inn i Ricks kontor. Siden budsjettet var stramt, ble bakgrunnen i sluttscenen, som viser et [[Lockheed Model 12 Electra Junior]]-fly omgitt av personell, iscenesatt ved å bruke dvergstatister og et tilsvarende proporsjonert pappfly. Teatertåke ble brukt til å maskere flymodellens lite overbevisende utseende.

Ingrid Bergmans høyde skapte problemer under opptakene. Hun var omtrent fire centimeter høyere enn Bogart, så han ble bedt om å stå på kasser eller sitte på puter i deres felles scener.

Filmen kostet i alt {{Formatnum:1039000}} dollar ({{Formatnum:75000}} over budsjett),<ref name="robertson">{{Kilde bok
|forfatter=Robertson, James C.
|tittel=The Casablanca Man: The Cinema of Michael Curtiz
|forlag=Routledge
|utgivelsesår=1993
|side=79
|utgivelsessted=London
|isbn=0-415-06804-5}}</ref> noe som var gjennomsnittlig på den tiden.<ref>Behlmer, s. 208</ref> Bogart ble kalt inn en måned etter opptakene var ferdige for å lese inn den siste replikken. Senere var det planer om enda en scene med Rick, Renault og en gruppe franske motstandsfolk på et skip for å skrive [[Operasjon Torch|de alliertes invasjon]] av [[Nord-Afrika]] i [[1942]] inn i handlingen. Det viste seg å være for vanskelig å få tak i [[Claude Rains]] til innspillingen, og scenen ble tilslutt gitt opp etter at [[David O. Selznick]] besluttet at det ville være feil å endre slutten.<ref>Harmetz, Aljean (1993). s. 280-81.</ref>

=== Manus ===
[[Murray Burnett]] fant inspirasjon til det originale stykket som filmen er basert på etter en tur til [[Europa]] i [[1938]], hvor han besøkte [[Wien]] like etter [[Anschluss|Tysklands annektering av Østerrike]], i tillegg til sydkysten av Frankrike som var befolket av nazister og flyktninger i en anspent sameksistens. De sistnevnte ga inspirasjon til både Ricks kafé (nattklubben «Le Kat Ferrat») og Sams karakter (en sort pianist Burnett så i [[Juan-les-Pins]]).<ref>Harmetz, s. 53–54</ref> I teaterstykket var skikkelsen Ilsa en amerikaner ved navn Lois Meredith, og møtte ikke Laszlo før hennes forhold med Rick i Paris var slutt; Rick var da advokat.

De første hovedskribentene av manuskriptet var Epstein-tvillingene, [[Julius J. Epstein|Julius]] og [[Philip G. Epstein|Philip]], som fjernet Ricks bakgrunn og la inn flere komiske elementer. Den neste krediterte skribenten, [[Howard Koch]], kom med senere, men arbeidet parallelt med Epstein-brødrene til tross for deres forskjellige fokusområder. Koch la vekt på de politiske og melodramatiske elementene.<ref>Harmetz, s. 56–59</ref> Den ukrediterte [[Casey Robinson]] deltok i å skrive om en rekke møter mellom Rick og Ilsa på kafé.<ref>Harmetz, s. 175 og 179</ref> Curtiz så ut til å favorisere de romantiske delene, og insisterte på å beholde tilbakeblikkene fra Paris. Til tross for det høye antallet skribenter har filmen det [[Roger Ebert]] beskriver som et «vidunderlig ensartet og konsistent» manuskript. Koch påsto senere at spenningen mellom hans egen tilnærmelse og Curtiz’ var «overraskende, da disse separate tilnærmelsene passet sammen, og det var kanskje delvis på grunn av denne lille krigen mellom Curtiz og meg som ga filmen en viss balanse»<ref>{{Kilde www|url =http://www.americanheritage.com/articles/magazine/ah/1991/8/1991_8_92.shtml|tittel =Casablanca|besøksdato =2007-08-03|besøkt_dag_måned =|besøkt_måned_dag =|besøksår =|forfatter =Sorel, Edward|forfatter_url =|medforfattere =|utgivelsesdato =desember 1991|år =|måned =|format =|verk =|utgiver =[[American Heritage|''American Heritage'' magazine]]|sider =|språk =|doi =|arkiv_url =https://web.archive.org/web/20070929122100/http://www.americanheritage.com/articles/magazine/ah/1991/8/1991_8_92.shtml|arkivdato =2007-09-29|sitat =|url-status=død}}</ref>

Filmen fikk noen problemer med [[Joseph Breen]] og ''The Production Code Administration'' ([[Hollywood]]s instans for selv-sensur), som satte seg imot forslaget om at kaptein Renault skulle forlange seksuelle tjenester som betaling for administrative tjenester, og at Rick og Ilsa hadde ligget med hverandre i Paris. Scenene ble likevel beholdt i sin sterkt antydet form i den ferdige versjonen.<ref>Harmetz, s. 162–166 og Behlmer, s. 207–208 og 212–213</ref>

=== Regi ===
Wallis’ førstevalg som regissør var [[William Wyler]], men han var ikke tilgjengelig. Wallis gikk derfor til sin venn [[Michael Curtiz]],<ref>Harmetz, s. 75.</ref> en [[Ungarn|ungarsk]]-[[jøder|jødisk]] flyktning. Curtiz var kommet til [[Amerikas forente stater|USA]] i 1920-årene, men en del av familien hans var flyktninger fra nazi-Europa.

Andre delens montasje, slik som åpningssekvensen av flyktningetoget hvor man ser scener fra [[slaget om Frankrike|invasjonen av Frankrike]], ble regissert av [[Don Siegel]].<ref>Harmetz, s. 264</ref>

=== Kinematografi ===
Kinematografen [[Arthur Edeson]] var en veteran som tidligere hadde filmet ''[[Malteserfalken]]'' og ''[[Frankenstein (1931)|Frankenstein]]''. Spesiell interesse ble rettet mot fotograferingen av Bergman. Hun ble hovedsakelig filmet fra venstre side, som hun foretrakk, ofte med et formykende gas-filter og med lys for å få øynene til å glitre. Hele effekten var utformet for å få ansiktet hennes til å virke «ubeskrivelig trist og sårt og nostalgisk».<ref name="Ebertcommentary" />  Linjer med skygge som sporadisk krysser karakterene i bakgrunn antyder fangeskap, [[krusifiks]]et, symbolet til de [[De frie franske styrker|Frie franske styrker]] og emosjonell forvirring.<ref name="Ebertcommentary" /> Mørk ''[[film noir]]'' og [[ekspresjonisme|ekspresjonistisk]] lyssetting er brukt i flere scener, spesielt mot slutten. Rosenzweig argumenterer med at disse skygge- og lyseffektene er klassiske elementer i Curtiz-stilen, sammen med det glidende kameraarbeidet og bruken av miljøet rundt som rammeverktøy.<ref>Rosenzweig, s. 6–7</ref>

=== Musikk ===
Originalmusikken ble komponert av [[Max Steiner]], som var best kjent for musikken til ''[[Tatt av vinden (film)|Tatt av vinden]]''. Sangen «[[As Time Goes By (sang)|As Time Goes By]]» av [[Herman Hupfeld]] hadde vært en del av historien i det originale stykket. Steiner ønsket å skrive sin egen komposisjon for å erstatte den, men Bergman hadde allerede klipt håret sitt kort til neste rolle (María i ''[[Klokkene ringer for deg (film)|Klokkene ringer for deg]]'') og kunne ikke spille inn scenen med sangen på nytt.

Steiner baserte hele filmmusikken på sangen, i tillegg til den [[fransk]]e [[nasjonalsang]]en «[[Marseillaisen]]».<ref>Harmetz, s. 253–58</ref> Spesielt notabel er scenen med «sangduellen», hvor «Marseillaisen» blir spilt av et fullt orkester, og ikke av det lille bandet som faktisk var tilstede på Ricks klubb, i konkurranse med en liten gruppe tyskere som sang «Die Wacht am Rhein» ved pianoet. Andre sanger inkluderer «It Had to Be You» fra [[1924]] med tekster av [[Gus Kahn]] og musikk av [[Isham Jones]], «Knock on Wood» med musikk av [[M.K. Jerome]] og tekst av [[Jack Scholl]], og «Shine» fra [[1910]] av Cecil Mack og Lew Brown, med musikk av Ford Dabney.