Redigerer Carlo Andrea Pozzo di Borgo (avsnitt)

== I Russlands tjeneste ==
Da Napoléon sendte tropper for å okkupere Korsika ble Pozzo ekskludert fra det generelle [[amnesti]]et og han flyktet til [[Roma]]. De franske myndighetene forlangte han utlevert og utstedte en arrestordre i det nordlige Italia. Han unnslapp til Storbritannia og etter et kort opphold i London fulgte han i 1798 sir Gilbert Eliott til Wien, der ble han vel tatt imot og levde der i seks år. Hans hat mot Napoléon dominerte hans liv og selv som flyktning uten noen offisiell status ble han av den franske regjeringen ansett som en farlig fiende. Ved hjelp av fyrst Adam Jerzy Czartoryski kom han i 1804 i russisk tjeneste som diplomat, i 1805 var han russisk utsending til den anglo-neapoletanske arméen og i 1806 til den prøyssiske arméen. Han ble betrodd med et viktig oppdrag til [[Konstantinopel]] i 1807, men inngåelsen av [[freden i Tilsit]] mellom [[Aleksander I av Russland]] og Napoléon i juli samme år gjorde at han midlertidig måtte trekke seg tilbake fra russisk tjeneste etter oppdraget.

Han returnerte til Wien, men etter krav fra Napoléon om utlevering til Frankrike ble han av den østerrikske utenriksminister [[Klemens von Metternich]] bedt om å forlate byen. Han flyktet igjen til Storbritannia hvor han fornyet gamle vennskap og hadde et forhold til sosietetsdamen Emily Lamb, senere gift med [[Henry John Temple, 3. vicomte Palmerston|lord Palmerston]]. Han oppholdt seg i London inntil 1812, da han igjen ble bedt om å gå i russisk tjeneste. Han fortsatte sitt arbeide mot Napoléon og besøkte blant annet [[Stockholm]] for å sikre støtte fra Sverige ved kronprins [[Karl III Johan|Karl Johan]]. Ved [[Den sjette koalisjonskrigen|den sjette koalisjonens]] inntog i Paris ble han kommissærgeneral for den provisoriske regjeringen. Ved [[restaurasjonen i Frankrike]] ble Pozzo di Borgo russisk ambassadør til landet og han forsøkte blant annet å arrangere ekteskap mellom [[Karl Ferdinand, hertug av Berry]] og den russiske storgrevinnen Anna, tsar Aleksaders søster.

Pozzo assisterte ved [[Wienerkongressen]] og under Napoléons retur og [[de hundre dagene]] fulgte han [[Ludvig XVIII av Frankrike]] til eksil i [[Belgia]] og diskuterte også situasjonen med [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|hertugen av Wellington]]. Han deltok under [[slaget ved Waterloo]] og ble nevnt og takket av Wellington i hans rapport om slaget.<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/17028/page/1213/ ''The London Gazette''], 22. juni 1815, s. 1213</ref> Den russiske tsaren drømte om å tillate en appell til det franske folk over spørsmålet om styringsform. Pozzos forslag overfor Wellington i denne retningen ble møtt med sterk motstand, han avslo å vise noen ettergivenhet mot hva han anså var opprør. Ved hoffet i [[St. Petersburg]] ble imidlertid Pozzos tilknytning til det franske Bourbondynastiet sett som overdrevet.

Under hans første år som russisk ambassadør i Paris arbeidet Pozzo hardt for å minske byrden de allierte la på Frankrike og for å begrense perioden med fremmed okkupasjon. At hans arbeide for Frankrike ble anerkjent vises av at det ble foreslått at han burde tilbys tjeneste i det franske utenriksdepartementet. Han støttet konsekvent de moderate kreftene ved hoffet og støttet regjeringen til hertugen av Richelieu. Pozzo ble ved det mislikt av Metternich som holdt han ansvarlig for fornyet liberal agitasjon i Frankrike. Pozzos innflytelse ved det franske hoffet avtok ved [[Karl X av Frankrike|Karl X]], hvis reaksjonære holdninger Pozzo alltid hadde mislikt. Ved [[Julimonarkiet|julirevolusjonen]] i 1830 hvor tsar [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj I]] var avventende til å anerkjenne [[Ludvig Filip av Frankrike|Ludvig Filip]] som fransk konge gjorde Pozzo en viktig innsats for å unngå problemer med Russland.

Han besøkte St. Petersburg i 1832, året etter besøkte han London og gjenopptok sine kontakter med Wellington. Tidlig i 1835 ble han brått overført til ambassaden i London for å etterfølge fyrst Christoph Heinrich von Liewen. Selv om hans offisielle posisjon ikke ble redusert var Pozzo klar  over at overføringen var basert på mistanker ved det russiske hoffet at hans diplomatiske innsats i Paris var alt for gunstig for franskmennene. Han klaget over at den britiske utenriksministeren lord Palmerston behandlet han ufint, han ble en gang holdt ventende i to timer. Det faktum at Pozzo en gang hadde hatt Palmerstons kone som elskerinne bidro ikke til forholdet mellom de to menn. Hans helse hadde ikke godt av oppholdet i London og han trakk seg tilbake fra tjenesten i det russiske diplomatiet i 1939 for å tilbringe resten av livet i Paris. Han ble utnevnt til greve og [[Pair av Frankrike]] (Fransk: pair de France) i 1818.