Redigerer Carl Henrik Anckarswärd (avsnitt)

== Riksdagsrepresentant ==
Ved [[Sveriges riksdag|riksdagen]] i 1817 virket Anckarsvärd som parlamentarisk leder. Han sluttet seg til den daværende opposisjonen på riddarhuset, hvor greve [[Fredrik Bogislaus von Schwerin]] var anfører, og førte et kraftigere språk, enn man på lang tid hadde vært vant til å høre på riddarhuset. Kongen forsøkte å få Anckarsvärd dømt for [[majestetsfornærmelse]], da han i et klageskrift hadde omtalt noen vedtak fra myndighetene som landsfordervelige. Anklageren krevde dødsstraff, men etter at det urimelige i tiltalen kom frem ble Anckarsvärd frikjent. Anckarsvärds popularitet blant almenheten og opposisjonspressen ble styrket, og ved riksdagen i 1823 var hans innflytelse ganske sterk. Han ble blant annet innvalgt i statsrevisjonen. 

Etter riksdagen var avsluttet utgav han et skrift som ble levert til [[justitieombudsmannen]] og som ble lagt som bilag til statsrevisionens protokoll, hvor han skrev at «lovstridige handlinger ikke må adlydes». Med bakgrunn i dette krevde han tjenestemenn som hadde nektet han adgang til visse offentlige dokumenter straffet. Selv om kravet om tiltale ikke ble tatt til følge vekket det en diskusjon som ga økt støtte til vern av trykkefriheten.

[[Fil:Fållnäs gård 2014aaa.jpg|mini|Fållnäs gård, eid av Anckarsvärd mellom 1809 og 1865]]

Ved riksdagen 1828-1830 spilte Anckarsvärd en så betydelig rolle at en del forventet en ny regjering med han som en ledende kraft. Det viste seg at han ikke hadde noe virkelige lederegenskaper og av en ubetydelig anledning forlot Anckarsvärd mitt under riksdagen sin plass på riddarhuset. Etter riksdagens avslutning fikk han på ny offentlighetens oppmerksomhet ved sitt samarbeide med [[Johan Gabriel Richert]] hvor de foreslo endring i organisering av riksdagen. Forslaget gikk ut på at standsprinsippet ble opphevet, riksdagen skulle deles inn i to avdelinger: ''Stora nämnden'' og ''Pröfningsnämnden'', tilnærmet som det norske stortinget var organisert (med lagting og odelsting). På bakgrunn av de angrep som han av motstandere av forslaget ble utsatt for utviklet han i  1833 sine tanker i skriftet ''Politisk trosbekännelse''. Skriftet vakte svært stor oppmerksomhet og bidro til en agitasjon for samling av underskrifter på en petisjon til kongen med begjæring om at riksdagen fikk behandle forslag om representationsreform.

I den urolige tiden som fulgte [[Crusenstolpe-kravallerna|gateurolighetene i Stockholm i 1838]] gikk det mange rykter om en koalisjon, hvis mål var å få Karl XIV Johan til å [[Abdikasjon|abdisere]]. Det ville åpne veien for kronprins [[Oscar I|Oscar]] som ved mange anledninger hadde vist liberale tendenser. Hadde opposisjonen vært vel forberedt til riksdagen 1840-1841, der den hadde majoritet innen både borger- og bondestanden og ved et kupp dessuten ble herre over bänkmansvalet på riddarhuset og derved kunne beherske valgene til [[Riksdagsutskott|riksdagsutskottene]], kunnet forandre regjeringsformen. Man kunne riktignok velge inn en rad [[liberal]]e politikere i riksdagsutskottene, og Anckarsvärd ble leder (svensk: ordförande) i konstitutionsutskottet. Det stilte flere av kongens rådgivere for [[riksrett]] og fremtvang et representationsförslag, som ved etterfølgende riksdag, da det kun fikk majoritet i borger og bondestanden.

Med dette var Anckarsvärds mer fremtredende politiske bane slutt, men han fortsatte å besøke reformmøtene i Örebro i årene 1849-1853. Mot slutten av sitt liv bidro han til å blåse liv i den såkalte stattholderstriden ved sitt forslag om en slik endring av forholdet mellom Sverige og Norge, så Sveriges stilling som hovedland i unionen kom bedre til sin rett. Han fikk aldri uppleve representationsreformens endelige seier, men fikk se den fremlagt på bordet i form av en kongelig proposisjon innen han døde i Stockholm 25. januar 1865.

Anckarsvärd var siden 1810 gift med Charlotta Bonde.