Redigerer Carinus (avsnitt)

=== Styre ===
Carinus kjempet med suksess mot germanske stammer som [[kvadere]],<ref name="Leadbetter">Leadbetter, William: [http://www.roman-emperors.org/carinus.htm «Carinus (283–285 A.D.)»]</ref> men snart etterlot han forsvaret av øvre Rhinen til sine legater og vendte tilbake til Roma, hvor de bevarte redegjørelser, som demoniserer ham, forsikrer at han kastet seg ut i alle former for skjørlevnetet og utsvevelser. Mer sikkert er det at han feiret den årlige religiøse festivalen ''[[ludi Romani]]'' i en grad som ikke hadde sett sin like i prakt.<ref>Spence, H. Donald M. (2003): ''Early Christianity and Paganism''. Kessinger Publishing. ISBN 0-7661-3068-1. s. 391–392</ref><ref name="Chisholm">Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Carinus,_Marcus_Aurelius «Carinus, Marcus Aurelius»]. ''Encyclopædia Britannica'' '''5''' (11. utg.). Cambridge University Press.</ref>

Etter at hans far Carus var død, krevde hæren i øst å reise tilbake til Europa, og [[Numerianus]], den yngre sønnen til Carus ble tvunget til å akseptere det.<ref>Southern, Pat (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine''. New York: Routledge. ISBN 0-415-23944-3. s. 133.</ref> Under et opphold ved havnebyen [[Khalkedon]] ved [[Bosporos]] i Antolia (i dag en bydel i moderne [[Istanbul]]) ble Numerianus funnet død. [[Diokletian]], kommandant av livvaktene, hevdet at Numerianus vr blitt myrdet, og han ble selv utropt til keiser av sine soldater.<ref name="Chisholm" /><ref>Pohlsander, Hans A. (1996): ''Constantine''. Routledge. ISBN 0-415-31938-2. s. 6.</ref>

Carinus forlot øyeblikkelig [[Roma]] og dro østover for å møte Diocletian. På reisen gjennom [[Pannonia]] slo han ned opprøret til usurpatoren [[Sabinus Iulianus]]. I juli 285 møtte han hæren til Diocletian ved elven [[Velika Morava|Margus]] i [[Moesia]].<ref name="Leadbetter" /><ref name="Chisholm" />