Redigerer Caproni Ca.90 (avsnitt)

==Teknisk beskrivelse==
[[fil:Caproni Ca.90 3-view.svg|right|400px|miniatyr]]
[[fil:Caproni Ca.90 scale model in Volandia.JPG|right|400px|miniatyr|Modell av Ca.90 flyet]]
Ca.90 var også kjent som «Ca.6000», dette henvist til hestekrafttallet i den forente motorytelseskraften fra samtidige seks 1000 hk motorer. Selve hjertet i konstruksjonen var de seks motorene som arrangeres i en triangulær beliggenhet med en sentral motorgondol mellom vingene lik over flykroppen og én motorgondol montert ovenpå hver vinge, med to motorer som settes rygg mot rygg, så man hadde tre trekkpropellmotor og tre skyvepropellmotor. Den enkelte motoren var en Isotta Fraschini Asso 1000 vannkjølte stempelmotor i «W-form», med atten sylindrene plassert i tre rekker om den felles veivakselen, og dermed dannet en «W». Trekkpropellmotorene drevet to-bladet propell, mens skyvepropellmotorene drevet fire-bladet propell.<ref>Thompson, s. 77</ref> 

Under et intervju hevdet Caproni at om det hadde vært mulig, ville man ha bare tre motorer med samme motorytelseskraft på Ca.90 flyet.<ref>https://www.flightglobal.com/pdfarchive/view/1931/1931%20-%200026.html</ref>

Flykroppen besto av et stålrørskjelett, trukket med duk med unntak av den forreste delen omkring den åpne cockpiten og skytterplassen som var kledt i bølgeplate av [[duraluminium]]. Den rektangulære flykroppen var så rommelig at det var plass for flere drivstofftanker forut og bak bomberommet, mens besetningen på syv mann kunne ta seg fram fra bombesiktrommet like foran cockpiten til skytterpostene like bak vingeplanet. Der var det mulig å ha to schraff-ring for montering av maskingevær øverst, skuddporter sidelengs og et trekkbart skyttertårn. Dette skyttertårnet kan trekkes ned under flygning.<ref>Caproni 1937, s. 229</ref>

Vingekonfigurasjonen var et typisk Caproni-kjennetegn i 1920-tallet, ettersom det var bygd som  «omvendt sesquiplan», ordet '''sesqui''' på [[latin]] betyr «en-og-en-halv». Det vanlige sesquiplanflyet som de berømte Nieuport-jagerflyene under den første verdenskrigen hadde en «hel» vinge øverst, en «halv» vinge nederst. Luftfartøyingeniøren Gianni Caproni hadde derimot funnet fram til sin original vri på denne med Caproni Ca.66 i 1922.<ref>Aeroplani Caproni, s. 106</ref> Den nederste vingen med størst vingespenn vil være i toplansvinkel, og den øverste vingen som hadde mindre tykkelse, var flat. Mellom de to vingene hadde man vingestender med stag og wirestag som i en typisk dobbeltdekkerstruktur. Da Ca.90 flyet retireres i 1934, var dette vingearrangementet blitt upraktisk for større fly. 

Men en liten kuriositet med Ca.90 flyet var plasseringen av en skytterplass sentralt på øverst vinge med en schraff-ring.

Størrelsen og vekten gav luftfartøyingeniørene store utfordringer i utformingen av understellet som måtte bære en totalvekt på 30 tonn. Meget store pneumatiske hjul i dobbelthjularrangement var valgt, med støttedemperne på støtteleggene opp til vingeplanet.<ref>Jotti da Badia Poleine, s.48</ref>