Redigerer Cape Breton (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Cape breton island 1.jpg|thumb]]
[[Fil:Cape breton island 2.jpg|thumb]]
[[Fil:Cape breton island 3.jpg|thumb]]
De første innbyggerne på Cape Breton var sannsynligvis forgjengerne til dagens [[micmac]]folk, de som bodde på øya da europeerne fant øya i 1497. Oppdageren av øya var den italiensk-engelske oppdageren [[John Cabot]]. I [[1522]] etablerte portugiserne en fiskerkoloni under João Alvares Fagundes, og så mange som 200 nybyggere bodde i en navnløs landsby på nordvestsida av øya, hvor dagens samfunn Ingonish ligger. Koloniens skjebne forblir ukjent, selv om den nevnes så seint som i [[1570]]. 

I 1631 ga Karl I av England Cape Breton til Robert Gordon av Lochinvar og hans sønn Robert. Imidlertid var det franskmennene som skulle starte den første større koloniseringen, og et fransk fort ble bygd midt på den østre halvøya i Fort Ste. Anne tidlig på 1700-tallet for å vokte innseilinga til [[Saint Lawrence-bukta]] og for å beskytte franske fiskere på [[Grand Banks]], de rike fiskebankene øst for Nova Scotia. Franskmennene kalte øya Île Royale. Noe senere ble Frankrikes største festning i den nye verden, Louisbourg, bygd. Den franske kongen [[Ludvig XV]] bemerket at han nå forventet å se tårnene på Louisbourg i horisonten i vest, med tanke på de store pengesummene som var blitt brukt. Louisbourg falt imidlertid i [[1713]], og igjen i [[1760]],  og ved [[Paristraktaten i 1763]] ble Île Royale avstått til Storbritannia. Britene slo øya sammen med Nova Scotia, som de allerede hadde erobret i 1713, og [[New Brunswick]]. 

De første nybyggerne som kom til øya etter den britiske erobringen var irske. Imidlertid gikk de snart opp i den franske kulturen som allerede var der. I [[1784]] ble kolonien delt i tre; New Brunswick, Cape Breton Island og Nova Scotia. Kolonien hadde sin hovedstad i Sydney. Den økonomiske utviklingen gikk imidlertid sakte, og gruvedriften, som hadde vært viktig i den franske tida, lå nede de første tiårene etter den britiske erobringen. 

I 1820 ble kolonien Cape Breton Island slått sammen for andre gang med Nova Scotia. Deretter fulgte en større industriell utvikling av kulleiene på den østlige delen av øya. Industrialisering, raskere skipsfart og framgang innen fiskeriene førte i andre halvdel av 1800-tallet til kontakt og befolkningsutveksling mellom Cape Breton og [[Newfoundland]], noe som har fortsatt fram til i dag. 

Den etniske sammensetningen endret seg også. I første halvdel av 1800-tallet opplevde øya en stor tilstrømming av skotter fra det skotske høylandet. Skottene utvandret på grunn av ’’The Highland Clearances’’, en prosess der leilendinger ble kastet ut av hjemmene sine for å gi plass til kvegavl. De brakte med seg gælisk språk og enten katolsk eller presbyteriansk religion. Kampanjer i skolene på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet forsøkte å hindre bruk av gælisk blant de unge, og med engelskspråklige media i det 20. århundre gikk bruken av gælisk sterkt tilbake, men i dag finnes det fortsatt lokalsamfunn hvor gælisk er i bruk. Dette ble også hjulpet av turismen, som vektla lokalt særpreg. I dag finnes [[Gaelic College of Celtic Arts and Crafts]] som skal fremme språk og kultur. 

Siden Cape Breton Island er noe av det østligste i Nord-Amerika, ble øya viktig for utviklingen av telefonteknologien, med slike navn som [[Alexander Graham Bell]] og [[Guglielmo Marconi]].