Redigerer Bysantinsk litteratur (avsnitt)

=== Bakgrunn ===
Mange av de antikke greske sjangrene som [[drama]] og [[korlyrikk]] hadde blitt umoderne i [[senantikken]], og all [[Middelalderens litteratur|middelalderlitteratur]] på gresk språk ble skrevet i en arkaisk stil som etterlignet forfatterne fra antikkens Hellas. Denne praksis ble forutsatt av en lenge etablert system innenfor gresk utdannelse hvor retorikk var et betydningsfylt emne. Et typisk produkt av denne bysantinske utdannelsen var de greske [[kirkefedre]] som delte de litterære verdiene til sine [[Hedendom|hedenske]] samtidige. Av den grunn ble den utstrakte kristne litteraturen på 200- til 500-tallet en syntese av [[Hellenisme|hellenistisk]] og [[Kristendom|kristne]] tanker og filosofi. Av den grunn ble bysantinsk litteratur også skrevet i stilen til [[attisk gresk]], fjern fra den allmenne middelaldergresk som ble snakket av alle samfunnsklasser i det bysantinske samfunnet i dagliglivet. I tillegg var denne litterære stilen også fjernet fra [[Koiné|koinégresk]], «fellesspråk», fra [[Hellenistisk sivilisasjon|den hellenistiske sivilisasjonen]], og som var språket i ''[[Det nye testamente]]'', og med røtter tilbake til [[Homer]] og forfatterne fra antikkens Athen.<ref>«Greek literature: Byzantine literature», ''Encyclopaedia Britannica''</ref>

På dette viset var kulturen i Det bysantinske riket markert i over 1000 år av en diglossi mellom to ulike former av det samme språket, et høyspråk og et lavspråk, som levde side om side, og som ble benyttet for forskjellige formål. Imidlertid endret forholdene mellom høyspråk og lavspråk i århundrenes løp. Prestisjen til attisk litteratur forble uendret fram til 600-tallet, men i de påfølgende århundrene da selve eksistensen til Det bysantinske riket var truet, bylivet og utdannelsen var i nedgang, og sammen med dem også bruken av klassisk språk og stil. Den politiske restitusjon på 800-tallet førte til en litterær fornyelse hvor det kom en bevegelse for en bevisst forsøk på å gjenskape den hellenistiske-kristne kultur fra senantikken. Enklere eller populær gresk ble unngått i litterær bruk og mange vitaer eller helgenbiografier på de eldste helgenene ble omskrevet i en arkaisk stil. Ved 1100-tallet hadde den kulturelle selvtilliten til bysantinske grekere ført til at nye litterære sjangre hadde oppstått, eksempelvis romantisk fiksjon hvor eventyr og kjærlighet var de viktigste elementene. Satire gjorde tidvis bruk av gresk dagligtale. Perioden fra [[det fjerde korstog]] og fram til Konstantinopels fall hadde en heftig fornyelse av etterligninger av antikkens litteratur ved at grekerne søkte å sikre deres kulturelle overlegenhet over de militært langt mektigere vestlige Europa. På samme tid var det begynnelsen på en blomstrende litteratur i samtidens talte gresk, men denne litteraturen var begrenset til poetiske romanser og populære andaktsskrifter. All seriøs litteratur fortsatte å bli fremmet på det arkaiske språket i den lærde greske tradisjon.