Redigerer Busstreiken i Trondheim (1993) (avsnitt)

==Organiseringen==
Buss- og Sporveisbetjeningens Forening vedtok umiddelbart å gå til politisk streik for å markere sitt syn. En politisk  markering kunne gjennomføres uten at man nødvendigvis brøt med lover og regelverk. Blant foreningens medlemmer var imidlertid forbitrelsen stor, og mange ønsket full arbeidsnedleggelse.

I den stemningen som rådde var man på medlemsmøte 29. desember særs nøye med formalitetene: Foreningsleder Rolf Rynning Hansen redegjorde for [[Arbeidstvistloven]]s bestemmelser. Han påpekte at en aksjon kunne bli dømt ulovlig. Han advarte mot å aksjonere. Og styret forlot møtet da medlemmene ville vedta streik. For å forhindre framtidige krav mot foreningen forsøkte de tillitsvalgte «å følge boka» til punkt og prikke. 

På møtet stemte et stort flertall (121 mot 62) for et vedtak som fastslo at foreningens legale linje hadde spilt falitt, og at styret ikke lenger hadde medlemmenes tillit. Møtet valgte streikekomite, og vedtok at streikeleder Ole Roger Berg var den eneste som skulle uttale seg på vegne av de streikende. Det ble opprettet egen sosialkomite som skulle bistå medlemmer med saker som å kontakte banker for å få utsatt betaling på lån. I tillegg ble det organisert streikevakter.

Under streiken ble det holdt daglige streikemøter med pliktig oppmøte. Det ble ført liste over deltagelse, med tanke på utbetaling av streikestøtte. På et par dager klarte man å kontakte om lag 2000 klubber og foreninger og be om støtte. I Trondheim sto sjåfører på stands på gata. Som lavtlønnsgruppe fikk de mye støtte. En meningsmåling i ''[[Adresseavisen]]'' viste flertall for aksjonen, selv om den rammet passasjerer og var stemplet som ulovlig.