Redigerer Bruce Springsteen (avsnitt)

== Liv og karriere ==
=== 1962–1972: De første årene ===
Springsteen ble inspirert til å begynne med musikk da han var syv år gammel etter å ha sett [[Elvis Presley]] i ''[[The Ed Sullivan Show]]'' på fjernsynet. Da han var tretten år gammel kjøpte moren hans en gitar til ham for atten dollar; senere tok hun opp et lån for å kjøpe en Kent-gitar til 60 dollar da han var blitt 16 år, noe han minnes i sangen «The Wish».

I [[1965]] tok han kontakt med Tex og Marion Vinyard som støttet unge band i byen. De hjalp Springsteen til å bli førstegitarist og deretter førstevokalist i gruppen The Castiles. Denne gruppen spilte inn to egenkomponerte sanger ved et offentlig innspillingstudio i [[Brick Township (New Jersey)|Brick Township]], og de hadde spillejobber en rekke steder, blant annet på Cafe Wha? i [[Greenwich Village]]. Marion Vinyard sa siden at hun trodde på den unge Springsteen da han hevdet at han ville gjøre det stort.<ref>[https://archive.today/20121205061313/http://newstranscript.gmnews.com/news/2002/0417/Front_page/003.html «Musicians' best friends to be honored in Freehold»]. 17. april 2002</ref>

[[Fil:Beach tickets.JPG|thumb|Kystbyene i New Jersey som [[Asbury Park]] har inspirerte dagligdagse temaer i Bruce Springsteens musikk. {{Byline| Matthew Trump}}]]
Da Springsteen var atten, ble han innkalt for å utføre [[verneplikt]], men han klarte ikke den fysiske testen og ble således ikke innkalt til tjeneste i [[Vietnamkrigen]]. I et intervju i magasinet ''[[Rolling Stone]]'' i [[1984]] sa han «Da jeg gikk på bussen for å ta den fysiske testen, tenkte jeg bare én ting: Jeg vil ikke dra». En [[hjernerystelse]] i en motorsykkelulykke da han var sytten år og «sprø» oppførsel på [[sesjon]]en var nok til å gi ham en «klasse 4F»: «ikke akseptabel for militærtjeneste... under etablerte fysiske, mentale eller moralske standarder.»<ref>Loder, Kurt (6. desember 1984): [https://web.archive.org/web/20090421085029/http://www.rollingstone.com/news/coverstory/5933449 «The Rolling Stone Interview: Bruce Springsteen»]. ''Rollingstone.com''. Arkivert fra originalen den 21. april 2009.</ref>

På slutten av 1960-tallet opptrådte Springsteen kortvarig i powertrioen Earth som spilte i klubber i New Jersey. Det var i denne perioden han fikk oppnavnet «The Boss». Springsteen hadde oppgaven med å samle inn gruppas betaling etter opptredener og fordele pengene rettferdig blant gruppas medlemmer.<ref>''Racing in the Street: The Bruce Springsteen Reader'', Penguin, 2004.</ref> Springsteen selv var mindre begeistret for oppnavnet da han mislikte sjefer,<ref>Brett, Oliver (15. januar 2009): [http://news.bbc.co.uk/1/hi/magazine/7829013.stm «'What's in a nickame?'»]. London: bbc.co.uk.</ref> men han synes å ha gitt det en stilltiende godkjennelse. Tidligere hadde han blitt kalt for «Doctor».<ref>[http://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=100038036 «Backstage With Bruce: Springsteen On His Early Work»]. ''National Public Radio''. 15. november 2005.</ref> Fra [[1969]] til tidlig i [[1971]] spilte Springsteen i gruppa Steel Mill sammen med [[Danny Federici]], [[Vini Lopez]], [[Vinnie Roslin]] og senere også [[Steve Van Zandt|Steven Van Zandt]] og [[Robbin Thompson]]. De turnerte på [[college]]r i Mid-Atlantic-regionen,<ref>Til Mid-atlantic-regionen regnes Delaware, Maryland, New Jersey, Pennsylvania, Washington D.C., Virginia, New York, West Virginia.</ref> og de var også såvidt innom [[California]]. I januar 1970 ga musikkritikeren Philip Elwood i avisen ''San Francisco Examiner'' gruppen denne anmeldelsen: «Jeg har aldri blitt så overveldet av et totalt ukjent talent.» Elwood lovpriste også deres «bindekraftige musikalitet», og i særdeleshet pekte han ut Springsteen som «en meget imponerende komponist».

I løpet av denne tiden spilte Springsteen jevnlig på små klubber i Canton, [[Massachusetts]]; [[Richmond (Virginia)|Richmond]], [[Virginia]], [[Asbury Park]] og langs Jersey Shore, og fikk raskt en trofast tilhørerskare. Andre opptredener fulgte i de neste to årene mens Springsteen søkte å forme en særegen og ekte musikalsk og lyrisk stil: «Dr Zoom & the Sonic Boom» (tidlig-til midten av 1971), «Sundance Blues Band» (midten av 1971), og «The Bruce Springsteen Band» (midten av 1971–midten av 1972). Med tillegg av pianisten [[David Sancious]], var dette kjernen av hva som senere skulle bli [[E Street Band]], med tidvis tillegg av en blåseseksjon,«The Zoomettes» (en gruppe av kvinnelige korister for «Dr. Zoom») og [[Southside Johnny|Southside Johnny Lyon]] på [[munnspill]].

De musikalske sjangrene som ble utforsket var [[blues]], [[R&B]], [[jazz]], kirkemusikk, tidlig [[rock'n'roll]], og [[Soulmusikk|soul]]. Springsteens frodige evne til sangskriving ble av hans plateselskap beskrevet som «Flere ord i en del sanger enn andre musikere hadde på et helt album». Hans musikalske og lyriske dyktighet førte til at han tiltrakk seg oppmerksomhet av folk som managerne [[Mike Appel]] og Jim Cretecos, og den legendariske talentjegeren fra Columbia Records, [[John H. Hammond]], som under påtrykk fra Appel, lot Springsteen prøvespille i mai 1972.

Selv etter at Springsteen hadde oppnådd internasjonal anerkjennelse, var røttene fra New Jersey tydelige i hans musikk, og han hyllet ofte «den fantastiske staten New Jersey» på sine konserter. Ved å trekke på sin omfattende lokale appell solgte han rutinemessing ut påfølgende kvelder i store konserter i New Jersey og [[Philadelphia]]. Han gjorde også mange overraskende opptredener på The Stone Pony og andre nattklubber langs New Jersey-kysten i årenes løp, og ble selv den fremste eksponenten for hva som ble karakterisert som «Jersey Shore-lyden».

=== 1972–1974 ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1988-0719-38, Bruce Springsteen, Konzert in der DDR.jpg|thumb|Springsteen på konsert, 1988. {{Byline|Thomas Uhlemann, Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-1988-0719-38}}]]
I 1972 signerte Springsteen ved hjelp av [[John H. Hammond|John Hammond]] en platekontrakt med [[Columbia Records]], Hammond hadde fått [[Bob Dylan]] og [[Leonard Cohen]] til samme plateselskap tidligere..<ref>{{ Kilde bok | forfatter = [[Håvard Rem|Rem, Håvard]] | utgivelsesår = 1999 | tittel = Bob Dylan | isbn = 8205267553 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008091001006 | side = }} </ref>  Springsteen tok med seg mange av sine kolleger fra New Jersey inn i innspillingstudioet og dannet gruppa som senere skulle bli kjent som [[E Street Band]]. Hans [[debutalbum]], ''[[Greetings from Asbury Park, N.J.]]'', ble gitt ut i januar [[1973]], og etablerte ham som en kritikerfavoritt,<ref>Bangs, Lester (5. juli 1973): [http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/greetings-from-asbury-park-nj-19730705 «Greetings From Asbury Park, NJ»], ''Rolling Stone''</ref> men salget tok derimot ikke av. På grunn av Springsteens lyriske tekster og musikk forankret i [[folkrock]]en, for eksempel i sanger som «Blinded by the Light» – som senere skulle bli en stor hit med [[Manfred Mann's Earth Band]], og «For You», ble Springsteen i begynnelsen sammenlignet med [[Bob Dylan]].<ref>[http://www.rollingstone.com/music/artists/bruce-springsteen/biography Bruce Springsteen] – ''Rolling Stone''</ref>

Sammenligningen med Dylan skyldtes også forbindelsen til Columbia og Hammond. «Han synger med en friskhet og en heftighet som jeg ikke har hørt siden jeg ble rystet av [Dylans] ‘Like a Rolling Stone’,» skrev Peter Knobler, redaktør for magasinet ''Crawdaddy'' i Springsteens første store intervju i mars 1973. ''Crawdaddy'' var det første større musikkbladet som oppdaget Springsteen og var hans tidligste forkjemper.<ref>[http://beatpatrol.wordpress.com/2009/08/02/peter-knobler-crawdaddy-2008/ «History of Crawdaddy»]. ''Crawdaddy.com''.</ref> Springsteen og E Street Band anerkjente dette ved å gi en privat framføring ved Crawdaddys 10-årsfest i [[New York City]] i juni [[1976]].<ref>Rockwell, John (9. mai 1976): [http://select.nytimes.com/gst/abstract.html?res=F40C15F93C5B167493CBA9178DD85F428785F9&scp=1&sq=springsteen%20crawdaddy&st=cse «Crawdaddy Party Mirrors Magazine»]. ''NY Times''.</ref>

Musikkritikeren Lester Bangs skrev om Springsteens første album i musikkmagasinet ''Creem'' to år senere: «...mange av oss avskrev det: han skrev som [[Bob Dylan]] og [[Van Morrison]], sang som Van Morrison og [[Robbie Robertson]], ledet et band som lød som Van Morrisons.»<ref>Lester Bangs (november 1975): «Hot Rod Rumble In The Promised Land», ''Creem''</ref> Sangen «[[Spirit in the Night]]» var den som særlig viste Morrisons innflytelse, mens «[[Lost in the Flood]]» var det første av mange portretter av [[Vietnamkrigen|Vietnam-veteraner]] og en forbausende moden sang, var «Growin' Up» hans forsøk på å behandle det tilbakevendende temaet oppveksttid.

I september [[1973]] kom hans andre album, ''[[The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle]]'', det ble godt mottatt av kritikerne, men ble ingen kommersiell suksess da det kom ut. Som ''Greetings'' handlet også dette albumet om gatene i New York og New Jersey, med en blanding av romantikk og realisme: ''«And the boys from the casino dance with their shirts open like Latin lovers on the shore,/Chasin' all those silly New York virgins by the score.»''<ref>Emerson,  Ken (30. januar 1974): [http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/the-wild-the-innocent-the-e-street-shuffle-19740130 «The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle»], ''Rolling Stone''</ref> Springsteens sanger var blitt større i form, format og omfang; E Street Band dempet folkrockpreget og lente seg mer mot [[Rhythm and blues|R&B]]. Sangtekstene tenderte til å romantisere tenåringenes gateliv. «[[4th of July, Asbury Park (Sandy)]]» og «[[Incident on 57th Street]]» ble favoritter hos fansen, og den lange, ekstatiske «[[Rosalita (Come Out Tonight)]]» var inntil 1984 fast innslag på Springsteens konserter, og har også vært spilt sporadisk de senere år.

Den [[22. mai]] [[1974]] skrev musikkritikeren [[Jon Landau (musikkprodusent)|Jon Landau]] i [[Boston]]s ''The Real Paper'' etter å ha vært på en konsert med Springsteen, som på dette tidspunktet ikke hadde blitt en stor stjerne, i [[Harvard Square Theater]]: «Jeg så rockens framtid og dens navn er Bruce Springsteen. Og på en kveld da jeg trengte å føle meg ung, fikk han meg til føle som om jeg hørte musikk for den aller første gangen.»<ref>Landau, Jon (22. mai 1974): [http://www.ew.com/ew/article/0,,20057685_20057687_20152218,00.html «Growing Young With Rock and Roll»] {{Wayback|url=http://www.ew.com/ew/article/0,,20057685_20057687_20152218,00.html |date=20100116052323 }}. ''The Real Paper''.</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/music/2011/jun/12/bruce-springsteen-gig-review|tittel=Bruce Springsteen and the most important gig review in history|besøksdato=2022-07-29|dato=2011-06-11|språk=en|verk=the Guardian|sitat="Last Thursday, at the Harvard Square theater, I saw rock'n'roll past flash before my eyes," Landau wrote in a confessional review for the Boston alternative free sheet the Real Paper. "And I saw something else: I saw rock and roll future and its name is Bruce Springsteen. And on a night when I needed to feel young, he made me feel like I was hearing music for the very first time."}}</ref> Etter denne opplevelsen ble Landau senere Springsteens manager og plateprodusent og bidro til å fullføre det nye albumet ''[[Born to Run]]''. Springsteen hadde fått et stort budsjett til disposisjon for å gjøre albumet kommersielt tilgjengelig. Han brukte svært lang tid i studio, blant annet på jakt etter et [[Wall of Sound]]uttrykk. Publikums forventninger ble bygget opp gjennom en tidlig versjon av tittelsangen «[[Born to Run (sang)|Born to Run]]» på radio, men tok mer enn 14 måneder å spille inn albumet, hvor seks måneder gikk på sangen «Born to Run» alene.

I løpet av denne tiden hadde Springsteen kjempet med raseri og frustrasjon over albumet og sa at han «hørte lyden i hodet» men ikke lyktes med å forklare den for de andre i studioet. Det var i løpet av disse sesjonene at [[Steven Van Zandt]] ble hentet inn i studioet for å hjelpe Springsteen å organisere blåseseksjonen på «[[Tenth Avenue Freeze-Out]]». Dette første til at Van Zandt ble med i bandet; han hadde lenge vært Springsteens venn og musikalske partner på tidligere prosjekter. Da Springsteen hørte det ferdige albumet første gang slengte han plata fra seg og sa til Jon Landau at han heller ville gjøre plata helt på ny som et konsertopptak.

=== 1975–1983 ===
Den [[13. august]] [[1975]] begynte Springsteen og E Street Band en serie på ti konserter, fem dager på rad ved [[New York]]s Bottom Line club. Spilleoppdraget tiltrakk seg betydelig oppmerksomhet fra media, ble sendt direkte på radioen WNEW-FM, og overbeviste mange skeptikere om at Springsteen var en begavelse. Noen tiår senere kalte magasinet ''Rolling Stone'' disse konsertene for ett av 50 øyeblikk som endret rock'n'roll.<ref>[https://web.archive.org/web/20071204181514/http://www.rollingstone.com/news/story/6085455/the_moments/ «The Moments»]. ''Rolling Stone''. 24. juni 2004.</ref> Med utgivelsen av ''[[Born to Run]]'' den 25. august 1975 fikk Springsteen sin første kommersielle suksess. Albumet nådde tredjeplass på Billboard 200, og selv om ingen singler gikk topps, fikk «Born to Run» (Billboard #23), «Thunder Road», «Tenth Avenue Freeze-Out» (Billboard #83), og «Jungleland» alle omfattende spilling på radiostasjoner som var orientert mot rockealbum, og forble flerårige favoritter på radiostasjoner som spilte klassisk rock.

''Born to Run'' ble møtt med meget velvillige pomtaler. «While parts of the album have dated, it's impossible to dismiss the effect ''Born to run'' had at the time of its release; its impact was like seeing [[James Dean]] in ''[[Rotløs ungdom|Rebel without a cause]]''».<ref>''Uncut legends #4. Springsteen''. London: IPC Media, 2004</ref> Springsteen kom på omslaget av både ''[[Time (magasin)|Time]]'' og ''[[Newsweek]]'' den samme uken, den 27. oktober 1975.

[[Fil:Bruce Springsteen 1988.jpg|thumb|right|Springsteen på [[Port Bouet lufthavn]] i [[Elfenbenskysten]] under turnéen med veldedighetskonserter for [[Amnesty International]] i 1988.]]
En juridisk tvist med tidligere manager Mike Appel holdt Springsteen borte fra platestudio i bortimot ett år, men i løpet av denne tiden holdt han en omfattende konsertturné i USA. Etter å ha oppnådd en avtale med Appel i 1977 vendte han tilbake til studioet og produserte ''[[Darkness on the Edge of Town]]'' ([[1978]]). Dette albumet gjenspeilet et voksende politisk engasjement.

På slutten av 1970-tallet ble flere av Springsteens sanger gjenbrukt av andre band. [[Manfred Mann's Earth Band]] fikk en førsteplass på de amerikanske hitlistene med en omarrangert utgave av «Blinded by the Light» fra debutalbumet tidlig i 1977. [[Patti Smith]] nådde 13.-plass med sin versjon av Springsteens da uutgitte «Because the Night» i [[1978]], mens [[The Pointer Sisters]] fikk en andreplass i [[1979]] med «Fire», som han på det tidspunktet heller ikke hadde spilt inn selv.

I september [[1979]] deltok Springsteen og E Street Band i et konsertprogram for «Musicians United for Safe Energy», en kampanje mot kjernekraftverk, på [[Madison Square Garden]] to konserter på rad. Han han spilte da en forkortet utgave av sitt vanlige konsertopplegg, foruten to sanger fra sitt kommende album. Konsertalbumet ''No Nukes'' og den påfølgende dokumentarfilmen er de første offisielle konsertopptakene med ham. Konserten markerte også hans første politiske ytring som musiker.

Springsteen fortsatte sin skildring av [[arbeiderklasse]]ns liv med dobbelalbumet ''[[The River]]'' med 20 sanger i [[1980]]. Albumet veksler fra lettere rock til intense emosjonelle ballader. Han fikk sin første listetopplassering med singelen «Hungry Heart». Dette albumet markerte en endring i Springsteens musikk i retning av en pop-rock-orientert lyd som ikke fantes på hans tidligste plater. Karakteristisk er blant annet noen 1980-tallsaktige poprock-kjennetegn som tenortrommer med reverb, grunnleggende [[perkusjon]] og gitar og gjentagelser i tekstene. I intervjuer har han fortalt at han søkte tilbake til den perfekte rockelåten på et par minutter fra sin ungdom. Tittelsangen kan sees som et uttrykk for Springsteens intellektuelle ambisjoner, mens lydbildet i andre spor varslet den musikalsk stilretningen hans kom til å følge. Albumet solgte godt, og ble det første av hans album som toppet Billboards albumliste. En lang konsertturné fulgte i [[1980]] og [[1981]] hvor Springsteen for første gang dekket det meste av [[Europa]], blant annet med opptreden i [[Drammenshallen]] i [[Norge]] den [[5. mai]] [[1981]]. Det var ved denne anledningen at Springsteen trakk opp den da 17 år gamle [[Nini Stoltenberg]] på scenen og danset med henne.<ref>[http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Fikk-danse-med-Springsteen-1778533.html «Fikk danse med Springsteen»]. bt.no (11. juni 2009)</ref> Turnen ble avsluttet med flere opptredener i de store byene i USA.

''The River'' ble fulgt av hans første soloalbum i 1982, den lavmælte, akustiske og intense [[Nebraska (album)|''Nebraska'']]. Opprinnelig gikk bandet i studio for å lage et ordinært studioalbum med utgangspunkt i en demotape som Springsteen hadde spilt inn hjemme med enkel firespors båndopptaker. Etter hvert innså både Springsteen og produsenten Landau at sangene fungerte bedre som akustiske numre spilt av Springsteen alene enn i en utgave med fullt band. De opprinnelige demotapene ble derfor utgitt som et soloalbum. Selv om innspillingene med E Street Band ikke ble brukt, ble andre sanger fra disse innspillingssesjonene senere utgitt, blant annet «Born in the U.S.A.» og «Glory Days».

Biografen Dave Marsh skriver at Springsteen var deprimert da han skrev dette materialet, og resultatet er en dyster skildring av det amerikanske samfunnet. ''Nebraska'' solgte mindre enn Springsteens to foregående album, men fikk ros fra mange musikkritikere. Det ble kåret til «Årets album» av magasinet ''[[Rolling Stone]]'' og skal ha vært en inspirasjon for andre, senere musikere, blant annet [[U2]]s album ''[[The Joshua Tree]]''. Plata var også en inspirasjonskilde for sjangeren kjent som «lo-fi-musikk», musikk med lavere teknisk kvalitet på innspillingen.

=== 1984–1991 ===
[[Fil:Max Weinberg and Bruce Springsteen.jpg|thumb|Springsteen med trommeslager [[Max Weinberg]] på scenen. {{Byline|Christopher Sikich}}]]
[[Fil:Little Steven Van Zandt and Bruce Springsteen.jpg|thumb|Springsteen med Steven Van Zandt {{Byline|Manuel Martinez Perez}}]]
Albumet ''[[Born in the U.S.A.]]''  kom ut i [[1984]] og solgte 15 millioner eksemplarer i USA og ble et av de bestselgende album gjennom alle tider. Albumet hadde syv singler som nådde topp 10. Tittelsangen var en bitter og kraftfull kommentar til behandlingen av Vietnam-veteranene.<ref>Guterman, Jimmy (2005): ''Runaway American Dream''. Cambridge, MA: Da Capo Press, s. 153.</ref> «Born in the U.S.A.» ble av mange feiltolket som kraftpatriotisme, og under presidentkampanjen i 1984 ble ulike tolkninger diskutert. <!-- Da [[Ronald Reagan]] stoppet i [[Hammonton (New Jersey)|Hammonton]] i New Jersey den 19. september [[1984]], holdt han en tale hvor han sa at: «Amerikas framtid hviler på tusen drømmer i våre hjerter; det hviler på budskapet i håpet i sanger som mange unge amerikanere beundrer: New Jerseys egen Bruce Springsteen. Å hjelpe deg å gjøre disse drømmene bli virkelige er hva denne jobben min handler om.»<ref>[http://www.roadsideamerica.com/story/16390 «Ronald Reagan Rock, Hammonton, New Jersey»]. Roadsideamerica.com. 19. september 1984</ref> Springsteen avslo en tilbud på flere millioner dollar fra bilprodusenten [[Chrysler Corporation]], som ville bruke sangen i bilreklame. --> I senere år, for å gjøre sangens opprinnelige mening mer tydelig, har Springsteen framført den med kun en akustisk gitar som akkompagnement. En akustisk versjon er også tilgjengelig på ''[[Tracks (Bruce Springsteen-album)|Tracks]]'' (1998).

Med ''Born in the U.S.A.'' fikk Springsteen sitt bredeste gjennomslag noensinne hos det amerikanske publikumet. «Dancing in the Dark» var den største av de syv hitsinglene som kom fra ''Born in the U.S.A.'', og den fikk andreplass på Billboards musikklister. Sangens musikkvideo hadde en ung [[Courteney Cox]] dansende på scenen med Springsteen, en opptreden som hjalp til med å sette skuespillerkarrieren hennes i gang. Sangen «Cover Me» ble skrevet av Springsteen for Donna Summer, men plateselskapet overtalte ham til å beholde den selv for sitt eget album. Ettersom Springsteen var en stor fan av Summer, skrev han en annen sang for henne, «Protection». Videoer for albumet ble gjort av filmregissørene [[Brian De Palma]] og [[John Sayles]]. Springsteen var med på sangen «[[We Are the World]]» og på albumet i [[1985]]. Hans konsertsingel  «Trapped» fra dette albumet oppnådde moderat spilling i amerikansk radio og kom på førsteplass på Billboards liste over Top Rock Tracks.<ref>[http://books.google.com/books?id=1CQEAAAAMBAJ&pg=PT52&dq=billboard+1985&hl=en&ei=MQlaTcPLA4nUgAeQg8HdDA&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=3&ved=0CDMQ6AEwAg#v=onepage&q=billboard%201985&f=false Billboard - Google Books]. Books.google.com. 11. mai 1985</ref>

[[Fil:Julianne Phillips 01.jpg|thumb|upright|left|Julianne Moore {{Byline|Alan Light}}]]
I løpet av turneen ''Born in the U.S.A.'' møtte Springsteen den tidligere modellen og skuespilleren [[Julianne Phillips]], som han giftet seg med i [[1985]].

[[Fil:Patti Scialfa 11022008.JPG|thumb|upright|Patti Scialfa]] Bokssettet ''[[Live/1975&ndash;85]]'' med fem LP-plater (eller tre CD-er) med konsertopptak som ble utgitt i slutten av 1986 og ble det første bokssettet som debuterte på førsteplass på de amerikanske albumlistene. Det er et av de mestselgende konsertalbum gjennom alle tider, med over 13 millioner solgt i USA. ''Live 1975–85'' oppsummerte Springsteens karriere til da og viste fram en del av det som gjorde konsertene populære: skiftene fra melankolske sanger til festrock og tilbake, de lange personlige fortellingene før enkelte sanger – blant dem også noen som beskrev Springsteens vanskelige forhold til faren, og den instrumentale djervheten og dyktigheten i E Street Band som eksempelvis den lange [[koda]]en (avsluttende del) på «Racing in the Street».

I løpet av [[1980-tallet]] ble det startet flere [[fanzine]]r omkring Springsteen, blant annet ''[[Backstreets (magasin)|Backstreets]]'' i [[Seattle]] som fortsatt eksisterer, nå som en profesjonell utgivelse i samarbeid med Springsteens management.

Etter dette kommersielle toppunktet utga Springsteen det langt mer lavmælte og innadvendte albumet ''[[Tunnel of Love]]'' (1987), en refleksjon over kjærlighet som blir funnet, tapt og sløst bort. Her medvirket E Street Band bare på deler av plata. Albumet skildret et ulykkelig forhold, og sees som et forvarsel om bruddet med ektefellen Julianne Phillips. Kjærlighetens utfordringer ble skildret i sangen «Brilliant Disguise»: «''I heard somebody call your name, from underneath our willow. I saw something tucked in shame, underneath your pillow. Well I've tried so hard baby, but I just can't see. What a woman like you is doing with me.''»

Under den påfølgende turneen ''Tunnel of Love Express'' gjorde Springsteen flere endringer i sceneopplegget, han hoppet over flere gamle favorittsanger og introduserte en blåserrekke. Under den europeiske turnen ble Springsteens nære forhold til korsangeren [[Patti Scialfa]] offentlig, og Phillips og Springsteen ba om skilsmisse i 1988.<ref>{{Kilde www |url=http://www.rollingstone.com/artists/brucespringsteen/biography |tittel=«Bruce Springsteen biography» |besøksdato=2011-10-23 |arkiv-dato=2007-12-30 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20071230074133/http://www.rollingstone.com/artists/brucespringsteen/biography |url-status=død }}</ref> Senere i 1988 ble Springsteen hovedtrekkplasteret i den verdensomspennende turnen ''Human Rights Now!'' for [[Amnesty International]]. I slutten av [[1989]] oppløste han E Street Band, og sammen med Scialfa flyttet han til [[California]] hvor de giftet seg i [[1991]].

=== 1992–2001 ===
[[Fil:Bruce Springsteen Victory pose.jpg|thumb|Springsteen i seierspositur. {{Byline|Manuel Martinez Perez}}]]
Mens han bodde i [[Los Angeles]] arbeidet Springsteen med studiomusikere og utga i 1992 to album: ''Human Touch'' og ''Lucky Town'' samtidig. De er mer innadvendte enn hans tidligere album, og vitner om en fornyet selvtillit. I motsetningen til hans to første album, som drømte om lykke, og i hans neste fire album som viste en voksende frykt for det, kan man hevde at i ''Lucky Town'' krever Springsteen lykke for seg og sine.

Han opptrådte på [[MTV]]s TV-serie [[MTV Unplugged|Unplugged]] som i utgangspunktet skulle inneholde [[akustisk]] musikk, men det varte ikke lenge før bandet «plugget inn», og opptaket ble senere utgitt på plate som ''In Concert/MTV Plugged''. Etter en rekke Grammy-priser vant Springsteen i 1994 også en [[Oscar]] for sangen «Streets of Philadelphia», fra soundtracket til filmen ''[[Philadelphia (film)|Philadelphia]]'' med [[Tom Hanks]] og [[Denzel Washington]] i hovedrollene. Filmen, og sangen, fikk ros for sitt sympatiske portrett av en homofil mann som er i ferd med å dø av [[aids]]. Musikkvideoen til sangen viste Springsteens faktiske vokalframføring, som ble innspilt med en skjult mikrofon til forhåndsinnspilt musikk. Denne teknikken ble først utviklet for videoen til sangen «Brilliant Disguise».

I [[1995]] samlet han igjen E Street Band en kort periode for å spille inn noen nye sanger til sitt første samlealbum. Innspillingen ble også skildret i dokumentarfilmen ''Blood Brothers''. I 1995 utga han også sitt andre soloalbum, ''[[The Ghost of Tom Joad (album)|The Ghost of Tom Joad]]'', hvor tittelsporet og plata som helhet er inspirert av hovedpersonen Tom Joad i [[John Steinbeck]]s roman ''[[Vredens druer]]'' og av boka ''Journey to Nowhere: The Saga of the New Underclass'', skrevet av Dale Maharidge og med fotografier av Michael Williamson.

Dette albumet fikk generelt sett en dårligere mottagelse enn hva ''Nebraska'' hadde fått. Skepsisen kan skyldes enkle melodier, nasal sang eller det politiske innholdet i sangene. Han fikk imidlertid også anerkjennelse for å ha gitt stemme til innvandrere og andre usynlige deler av amerikansk historie. Under den påfølgende verdensturneen, hvor han gjennomgående spilte i mindre lokaler, framførte Springsteen materialet fra ''Ghost of Tom Joad'' sammen med sine gamle sanger, som hadde fått nye akustiske arrangement, som for fleres vedkommende betød store endringer i uttrykket.

Etter den turnen flyttet Springsteen tilbake til [[New Jersey]] med familien.<ref>Tyrangiel, Josh; Kate Carcaterra (5. august 2002): [http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,1002987-2,00.html «Bruce Rising»] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,1002987-2,00.html |date=20071224174330 }}. ''Time Magazine''. ss. 2 av 6.</ref> I 1998 utga han den ujevne samlingen ''Tracks'' på 4&nbsp;cd, med sanger som hadde blitt til overs fra andre innspillinger. Springsteen innrømmet i intervju at 1990-tallet hadde vært en «tapt periode» for ham: «Jeg arbeidet ikke så mye. Mange vil si at jeg ikke gjorde mine beste ting.»<ref>Fricke, David (5. februar 2009): [http://www.shorefire.com/media/R1071Bruce_20090123_113016.pdf «Bringing It All Back Home»] {{Wayback|url=http://www.shorefire.com/media/R1071Bruce_20090123_113016.pdf |date=20090325122048 }} (PDF). ''Rolling Stone''.</ref>

Springsteen ble innvalgt i [[Rock and Roll Hall of Fame]] i [[1999]]; talen ved introduksjonsarrangementet ble holdt av [[Bono]] fra [[U2]], og Springsteen gjengjeldte tjenesten med å holde den tilsvarende introduksjonstalen for Bono i [[2005]].

I [[1999]] kom Springsteen og E Street Band offisielt sammen igjen og dro på en omfattende Reunion Tour som varte i et år. Turneen omfattet blant annet 15 utsolgte hus på [[Izod Center|Continental Airlines Arena]] i [[East Rutherford (New Jersey)|East Rutherford]] i New Jersey og ti kvelder, også utsolgt, på [[New York City]]s [[Madison Square Garden]] som avsluttet turnen. De siste to konsertene ble filmet for visning på [[Home Box Office|HBO]], og med en tilhørende  DVD- og albumutgivelse kalt ''Bruce Springsteen & the E Street Band: Live in New York City''.

=== 2002–2007 ===
[[Fil:BruceSpringsteen2003.jpg|thumb|Springsteen sammen med fans i 2003. {{Byline|Michele Luconi}}]]
I [[2002]] utga Springsteen ''[[The Rising]]'', som var hans første studioalbum med fullt band på 18 år. Tekstene var for det meste tanker omkring [[terrorangrepet 11. september 2001]], og mange av sangene var inspirert av telefonsamtaler som Springsteen hadde hatt med pårørende etter tragedien som i nekrologer hadde nevnt hvordan hans musikk hadde berørt deres liv. Albumet ble Springsteens mestselgende album med nytt materiale på femten år, og var populært både hos musikkritikerne og hos publikum. Lanseringen skjedde med en opptreden i Asbury Park på ''{{Ikkerød|The Today Show}}'', og deretter gikk ''The Rising''-turnen gjennom USA og Europa, og tilbake til USA for et storstilt show over flere kvelder i 2003. Turneen ble avsluttet med tre kvelder på [[Shea Stadium]] i New York, hvor kontroversene omkring sangen «American Skin» ble gjentatt, men hvor det også kom en gjesteopptreden med [[Bob Dylan]].

Tidlig på [[2000-tallet]] engasjerte Springsteen seg for revitalisering av Asbury Park, og spilte årlig flere veldedighetskonserter. Disse konsertene var ment for hengivne fans og inneholdt blant annet framføring av en overskuddssang fra andrealbumet ''E Street Shuffle'' kalt «Thundercrack». Sangen «My City of Ruins» ble opprinnelig skrevet om Asbury Park for å støtte arbeidet med å revitalisere byen, men Springsteen valgte å bruke den på en støttekonsert etter 11. september, og sangen fungerte godt i denne situasjonen med sitt [[gospel]]preg og formaninger om å «Rise up!» Han valgte senere sangen som avslutningssang på ''The Rising'' og som ekstranummer på den påfølgende turneen.

Ved [[Grammy]]utdelingen i 2003 framførte Springsteen [[The Clash]]s kjente sang «[[London Calling (sang)|London Calling]]» sammen med [[Elvis Costello]], [[Dave Grohl]], og bandkollega [[Steven Van Zandt]] fra E Street Band og [[No Doubt]]s bassist {{Ikkerød|Tony Kanal}}, som en hyllest til den nylig avdøde Clah-vokalisten [[Joe Strummer]].

I 2004 deltok Springsteen og E Street Band på turnen «Vote for Change» (Stem for endring) sammen med [[John Mellencamp]], [[John Fogerty]], [[Dixie Chicks]], [[Pearl Jam]], [[R.E.M.]], [[Bright Eyes (band)|Bright Eyes]], [[Dave Matthews Band]], [[Jackson Browne]], og andre musikere. Alle konsertene ble holdt i de såkalte «swing states», de delstatene hvor valgresultatet kunne gå begge veger, og håpet var å påvirke til fordel for den liberale politiske organisasjonen ''America Coming Together'' og å oppmuntre folk til å registrere seg slik at de kunne stemme ved valget. En avslutningskonsert med mange artister ble satt opp i [[Washington, D.C.]]. Flere dager senere holdt Springsteen ytterligere en valgkampkonsert i New Jersey, ettersom meningsmålinger viste jevnt løp mellom de to partiene.

Tidligere hadde Springsteen spilt på veldighetskonserter for saker han trodde på – mot kjernekraft, for Vietnam-veteranene, [[Amnesty International]], og advokatene i {{Ikkerød|Christic Institute}} – men han hadde alltid vegret seg for å støtte en politisk kandidat framfor en annen. Han avvist henvendelser fra [[Walter Mondale]] i 1984 da Mondale stilte mot Reagan som forsøkte å dra veksle på «Born in the U.S.A.». Når Springsteen nå i 2004 valgte side for den ene politiske kandidaten fikk han som ventet både kritikk og ros fra de respektive sidene. Springsteens sang «No Surrender» (Ingen overgivelse) ble kampanjesangen for [[John Kerry]]s presidentkandidatur. I de siste dagene av kampanjen gikk Springsteen opp på podiet sammen med Kerry og spilte akustiske versjoner av denne og andre sanger.

[[File:Bruce Springsteen 2005.jpg|thumb|left|Springsteen med akustisk gitar under framføringen av sanger fra ''Devils & Dust'', her i Festhalle Frankfurt, 15. juni 2005.]]
Albumet ''[[Devils & Dust]]'' ble utgitt den 26. april 2005 og var blitt innspilt uten E Street Band. Det var et lavmælt og hovedsakelig akustisk album i samme leie som ''Nebraska'' og ''The Ghost of Tom Joad'', men med noe mer instrumentering. En del av sangene hadde vært skrevet bortimot ti år tidligere, eller kort tid etter turnen med ''Ghost of Tom Joad'', og et par av dem hadde blitt framført på scenen tidligere, men aldri utgitt. Tittelsporet handlet om vanlige soldaters følelser og frykt under [[Invasjonen av Irak i 2003|Irakkrigen]]. Albumet nådde førsteplass på albumlistene i ti land: [[USA]], [[Østerrike]], [[Sveits]], [[Sverige]], [[Danmark]], [[Italia]], [[Tyskland]], [[Nederland]], [[Storbritannia]] og [[Irland]]. Etter utgivelsen la han ut på en soloturne med materialet fra plata. I motsetning til hans akustiske turne på midten av 1990-tallet, spilte han nå også [[piano]], elektrisk piano, pumpeorgel, [[autoharpe]], [[ukulele]], [[banjo]], elektrisk gitar, akustisk gitar og munnspill.

I april 2006 utga Springsteen albumet ''[[We Shall Overcome: The Seeger Sessions]]'', hvor han brukte sanger fra den sosialt og politisk engasjerte folkemusikken som [[Pete Seeger]] (1919–) hadde levendegjort. De femten sangene ble innspilt med et stort ensemble av musikere, blant annet [[Patti Scialfa]], [[Soozie Tyrell]], og The Miami Horns. I kontrast til tidligere studioalbum ble dette innspilt på kun tre dager. Turneen ''Bruce Springsteen with The Seeger Sessions Band'' begynte den samme måneden med et stort band på 18 personer. På turneen spilte han både sanger fra den nye plata, og noen av sine egne, eldre sanger, gjerne tungt omarbeidet, på en måte som ''[[Dagbladet]]'' kalte for «Villskap fra folkedypet: Rufsete, ydmykt, vilt og vakkert».<ref>Wandrup, Fredrik: [http://www.dagbladet.no/kultur/2006/04/25/464374.html Villskap fra folkedypet], Dagbladet</ref> Turnen var særlig populær i [[Europa]].<ref>Manzoor, Sarfraz (14. mai 2006): [http://observer.guardian.co.uk/review/story/0,,1774131,00.html «A runaway American dream»]. ''The Guardian''</ref> Mens han var i [[Oslo]] spilte han inn ytterligere en sang, «Bring 'Em Home» som [[Pete Seeger]] skrev i forbindelse med [[Vietnamkrigen]].<ref>Thorkildsen, Joakim: [http://www.dagbladet.no/kultur/2006/08/15/473985.html «Norsk» Springsteen-låt kommer på plate], ''Dagbladet''</ref> Turneen fikk derimot mindre publikum i USA.<ref>[http://www.popmatters.com/music/concerts/s/springsteen-bruce-060531.shtml «Bruce Springsteen and the Seeger Sessions Band – PopMatters Concert Review»], ''Popmatters.com''.</ref> Ved slutten av 2006 hadde Seeger Sessions turnert to ganger over Europa og i mindre grad i USA. Et konsertalbum og DVD kom ut i 2007, ''Bruce Springsteen with The Sessions Band: Live in Dublin'' som inneholdt et sammendrag fra tre konserter i november 2006 på [[Point Theatre]] i [[Dublin]].

[[Fil:Bruce Springsteen Milan 2006 05 12.jpg|thumb|Springsteen og The Sessions Band på deres turne, her på italienske Fila Forum i [[Milano]], den 12. mai 2006.]]
Springsteens neste album, ''[[Magic (album)|Magic]]'', ble utgitt den 2. oktober 2007. Det var innspilt sammen med E Street Band og hadde ti nye Springsteen-sanger pluss «Long Walk Home», som han hadde framført en gang med The Sessions Band, og et skjult spor (dette var første gang Springsteen benyttet dette salgstrikset), «Terry's Song», som var Springsteens hyllest til sin assistent over mange år, Terry Magovern, som døde 30. juli 2007.<ref>[http://www.backstreets.com/news.html «Terry Magovern, Rest in Peace»], ''Backstreets.com'', 1. august 2007.</ref> Den første singelen fra albumet, «Radio Nowhere», ble gjort tilgjengelig for fri nedlasting den 28. august. Den 7. oktober debuterte Magic på førsteplass i Irland og i Storbritannia. Samtidig gikk hans tidligere ''Greatest Hits'' inn på de irske listene på nytt på plass 57, og ''Live in Dublin'' føk nesten til topp av listen i [[Norge]].

Springsteen og E Street Band begynte sin turne med Magic på [[Hartford Civic Center]], og tok ruten gjennom Nord-Amerika og til Europa. Bandets organist [[Danny Federici]] forlot turneen i november [[2007]] for å få behandling for [[Malignt melanom|føflekkreft]],<ref>[http://www.reuters.com/article/musicNews/idUSN2122708620071123 «Springsteen Bandmate on Hiatus for Health Reasons»]. ''Reuters''. 22. november 2007</ref> og han døde av sykdommen i 2008.<ref>Sean Piccoli (17. april 2008): [http://www.sun-sentinel.com/sfl-418brucespingsteen,0,3217057.story «Springsteen concert postponed over bandmate's death»]{{død lenke|dato=juni 2017 |bot=InternetArchiveBot }}. ''South Florida Sun-Sentinel''.</ref>

=== 2008– ===
[[Fil:20081102 Bruce Springsteen and Barack Obama hug.JPG|thumb|Springsteen sammen med [[Barack Obama]] på et valgmøte]]
Springsteen erklærte sin støtte til [[Barack Obama]]s presidentkandidatur i april 2008<ref>[http://www.usatoday.com/news/politics/election2008/2008-04-16-springsteen_N.htm?csp=34 «Springsteen endorses Obama for president»]. ''Associated Press for USA Today''. 16. april 2008</ref> og opptrådte med akustisk gitar på flere av Obamas valgmøter.<ref>[https://web.archive.org/web/20081007094709/http://www.pitchforkmedia.com/article/news/146179-bruce-springsteen-adds-acoustic-obama-shows «Pitchfork: News»]. ''Pitchforkmedia.com''.</ref> Det kulminerte den 2. november hvor han opptrådte for første gang med sangen «Working On A Dream» i duett med Scialfa.<ref>[http://www.cleveland.com/popmusic/index.ssf/2008/11/springsteen_plays_new_working.html «Springsteen plays new 'Working on a Dream' tune at Obama rally in Cleveland»]. ''The Plain Dealer''. 2. november 2008</ref> På et valgmøte i [[Ohio]] sa Springsteen at det er viktig med «sannhet, gjennomsiktighet og rettskaffenhet i regjeringen, retten for enhver amerikaner til å ha en jobb, en lønn til å leve av, å bli utdannet på en anstendig skole, og et liv fylt med arbeidets verdighet, og et trygt hjem … Men i dag har disse friheter blitt skadet og innskrenket av åtte år med tankeløs, skjødesløs og umoralsk politisk ledelse».<ref>[http://www.idiomag.com/peek/47658/bruce_springsteen «Bruce Springsteen News – Recording Artists' Eleventh Hour Campaigns – Mostly for Obama»]. ''Idiomag''. 3. november 2008.</ref>

[[Fil:Springsteen with Telecaster.jpg|thumb|Springsteen på scenen i Spania. {{Byline|Manuel Martinez Perez}}]]
Etter Obamas valgseier 4. november 2008 sang Springsteen sangen «The Rising» på valgfeiringen i Chicagos Grant Park. Han opptrådte også på Obamas innsettelsesfest [[18. januar]] [[2009]]<ref>Hendrix, Steve & Mummolo, Jonathan (18. januar 2009): [http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2009/01/18/AR2009011800917.html?hpid=topnews&sid=ST2009011802825&s_pos= «Jamming on the Mall for Obama»]. ''Washington Post''.</ref> med sangen «The Rising» sammen med et damekor og [[Woody Guthrie]]s alternative nasjonalsang «[[This Land Is Your Land]]» sammen med en aldrende [[Pete Seeger]].

Under [[den 66. Golden Globe-utdelingen]] 11. januar 2009 vant Springsteen prisen for beste sang med «The Wrestler» fra filmen ''[[The Wrestler]]'' med [[Mickey Rourke]] i hovedrollen.<ref>[http://www.billboard.com/bbcom/news/springsteen-rahman-snag-musical-golden-globes-1003929219.story «Springsteen, Rahman Snag Musical Golden Globes»] {{Wayback|url=http://www.billboard.com/bbcom/news/springsteen-rahman-snag-musical-golden-globes-1003929219.story |date=20100105140524 }}. ''Billboard.com''. 14. september 2009</ref><ref>Wallace, Lindsay (10. februar 2009): [http://www.mtv.com/news/articles/1604738/20090210/springsteen_bruce.jhtml «Bruce Springsteen Exclusive: 'I Didn't Even Know I Was Up For A Grammy!'»] {{Wayback|url=http://www.mtv.com/news/articles/1604738/20090210/springsteen_bruce.jhtml |date=20090317045041 }}. ''MTV News''.</ref>

Springsteen opptrådte i pausehowet ved [[Super Bowl XLIII]] den 1. februar 2009,<ref>[http://www.nfl.com/news/story?id=09000d5d80b27f55&template=without-video&confirm=true Springsteen to headline Bridgestone Super Bowl XLIII halftime show], National Football League</ref> etter at han mange ganger tidligere var blitt invitert til dette.<ref>Pareles, Jon (1. februar 2009): [http://www.nytimes.com/2009/02/01/arts/music/01pare.html «The Rock Laureate»]. ''The New York Times''.</ref> Hans show på 12 minutter og 45 sekunder med E Street Band og Miami Horns inneholdt kortversjoner av «Tenth Avenue Freeze-Out», «Born to Run», «Working on a Dream» og «Glory Days», den sistnevnte fylt med referanser til [[amerikansk fotball]].<ref>Lapointe, Joe (30. januar 2009): [http://www.nytimes.com/2009/01/30/sports/football/30springsteen.html «Springsteen Promises ‘12-Minute Party' at Halftime»]. ''The New York Times''.</ref>

[[Fil:Bruce springsteen in Arena.jpg|thumb|Bruce Springsteen & The Seeger Sessions Band - Arena, Verona - 5. oktober 2006. {{Byline|Andrea Sartorati}}]]
Springsteens album ''[[Working on a Dream]]'' ble utgitt i januar 2009<ref>[http://www.shorefiremedia.com/index.php?a=pressrelease&o=2462 «Bruce Springsteen's 'Working On A Dream' Set For January 27 Release On Columbia Records»]   {{Wayback|url=http://www.shorefiremedia.com/index.php?a=pressrelease&o=2462 |date=20110716063703 }} (pressemelding). ''Shore Fire Media''. 17. november 2008</ref> og den påfølgende konsertturneen begynte i april 2009 og gikk fram til november samme år. Han spilte noen få sanger fra det nye albumet, men sanglisten var dominert av klassikere og han spilte også sanger på oppfordring fra publikum. En DVD fra turneen ''Working of a Dream'' med tittelen ''London Calling: Live in Hyde Park'' ble utgitt i [[2010]].

I tillegg til sin egen turné deltok Springsteen på flere veldighetsarrangement i 2009, blant annet ''Clearwater Concert'', en feiring av [[Pete Seeger]]s 90-årsdag, [[Rock and Roll Hall of Fame]]s 25-årsjubileum,<ref>[http://www.rockhall25.com/ «The 25th Anniversary Rock & Roll Hall of Fame Concerts»] {{Wayback|url=http://www.rockhall25.com/ |date=20100209060315 }}. Rockhall25.com.</ref>, ''Autism Speaks'' ved [[Carnegie Hall]] til støtte for [[autisme]],<ref>[http://www.autismspeaks.org/press/seinfeld_springsteen_concert.php «Jerry Seinfeld and Bruce Springsteen Headline the Fifth Concert for Autism Speaks at Carnegie Hall on November 17»]</ref> og i januar 2010 på ''Hope for Haiti Now'', for ofrene etter [[jordskjelvet i Haiti 2010]].

[[Fil:Springsteen and De Niro with Barack Obama.jpg|thumb|Springsteen sammen med [[Robert De Niro]] blir gratulert av president [[Barack Obama]] (helt til høyre) ved utdelingen Kennedy Center Honors. {{Byline|Pete Souza, Official White House photo}}]]
Springsteen mottok [[Kennedy Center Honors]] i desember 2009, en årlig pris til utøvere i ulike kunstarter for deres bidrag til amerikansk kultur.<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/entertainment/8398675.stm «Obama honours Bruce Springsteen»]. ''BBC News''. 7. desember 2009</ref> President Obama holdt en tale hvor han sa at Springsteen på en beundringsverdig måte hadde synliggjort livene til vanlige amerikanere med sine sanger og at hans konserter er mer enn den typiske rock'n'roll-konserten – i tillegg til stor energi gir de også en følelse av fellesskap. Obama avsluttet med at «mens jeg er president, er han ''The Boss''». Springsteen ble hedret av flere, blant annet av [[Jon Stewart]] som beskrev Springsteens «uovertruffne kombinasjon av lyrisk veltalenhet, musikalsk mesterskap, og ren uhemmet, barnslig glede». En musikalsk hyllest ble framført av [[John Mellencamp]], [[Ben Harper]] og [[Jennifer Nettles]], [[Melissa Etheridge]], [[Eddie Vedder]] og [[Sting]].

2000-tallet endte med at Springsteen ble karakterisert som en av åtte «Tiårets artister» av magasinet ''Rolling Stone''<ref>Hiatt, Brian: [http://www.rollingstone.com/music/news/springsteens-epic-decade-bruce-on-the-rising-to-working-on-a-dream-20091222 «Springsteen's Epic Decade: Bruce on ''The Rising'' to ''Working on a Dream''»], ''Rolling Stone'' 22. desember 2009</ref> og med sin konsertvirksomhet ble han rangert som den fjerde blant tiårets konsertmusikere.<ref>[http://www.billboard.com/#/features/top-touring-artists-of-the-decade-1004053065.story «Top Touring Artists of the Decade»]. ''Billboard''.</ref>

Dokumentarfilmen ''The Promise: The Making of Darkness on the Edge of Town'' hadde i september 2010 premiere på [[Toronto internasjonale filmfestival]]. Filmen skildrer arbeidet med Springsteens album fra 1978, ''[[Darkness on the Edge of Town]]'', og ble også vist på fjernsynskanalen [[Home Box Office|HBO]]. Utgivelsen ble fulgt av en boks med en nyutgivelse av albumet kalt ''The Promise: The Darkness on the Edge of Town Story''.

Albumet ''[[Wrecking Ball]]'' ble utgitt 6. mars 2012. Albumet ble produsert sammen med [[Ron Aniello]],<ref>[http://www.nettwerk.com/producer/ron-aniello «Nettwerk Producer Management»] {{Wayback|url=http://www.nettwerk.com/producer/ron-aniello |date=20100306073738 }}. ''Nettwerk Music Group''</ref> som også samproduserte albumet ''Play It As It Lays'' fra [[2007]] med Springsteens ektefelle Patti Scialfa. Ron Aniello har også produsert «Children's Song» tidlig i [[2011]], en duett med Bruce og Patti som ble gjort for et veldedighetsprosjekt.

På Wrecking Ball-turneen i 2012 spilte Springsteen 17. juni sin til da lengste konsert på tre timer og 48 minutter på [[Santiago Bernabéu Stadion]] i [[Madrid]].<ref>[http://brucespringsteen.net/news/2012/bruce-plays-nearly-4-hour-show-in-madrid Bruce Plays Nearly 4-Hour Show In Madrid] – brucespringsteen.net 20. juni 2012</ref>  Turneens europeiske del ble avsluttet med et show på fire timer og seks minutter i [[Helsingfors]] 31. juli.

Springsteens attende studioalbum, ''[[High Hopes]]'', ble sluppet 14. januar 2014. Albumet nådde første uke nummer én på Billboard 200. Det var ellevte gang Springsteen hadde en nummer en-hit, og det plasserer Springsteen som nummer tre i antall topplasseringer, etter The Beatles (19) og [[Jay-Z]] (13).<ref>[http://www.billboard.com/articles/news/5877848/bruce-springsteen-high-hopes-11th-no-1-album-billboard-200-chart Bruce Springsteen Scores 11th No. 1 Album on Billboard 200]. billboard.com. (22. januar 2014)</ref>

Elliott Murphy spilte i 2018 hovedrollen i filmen Broken Poet av den spanske regissøren Emilio Ruiz Barrachina, med utgangspunkt i Elliott Murphy novellen The Lion Sleeps Tonight. I filmen spiller også de amerikanske skuespillerne [[Marisa Berenson]], [[Michael O'Keefe (skuespiller)|Michael O'Keefe]] og franske [[Joana Preiss]], også Bruce Springsteen og [[Patti Scialfa]] har små roller i filmen.

Springsteen debuterte som skuespiller i episode åtte i sesong tre av [[Lilyhammer]] og han hadde også en liten rolle i filmen Broken Poet som var laget etter en novelle av Springsteen venn [[Elliott Murphy]] (The Lion Sleeps Tonight), hvor Murphy også spilte hovedrollen.<ref>[http://www.nrk.no/kultur/her-er-bruce-springsteen-i-_lilyhammer_-1.12010822 Her er Bruce Springsteen i «Lilyhammer»]. nrk.no (29. oktober 2014)</ref>