Redigerer Brolegning (avsnitt)

== Materialer, formater og leggemønstre ==
I brolegning med ubearbeidet [[kampestein]] forekommer alle slags steinarter. Til brolegning med huggen stein har det hovedsakelig vært brukt [[naturstein]] med tilstrekkelig fasthet og slitestyrke. De vanligste steinartene er [[granitt]], [[gneis]], [[basalt]] og [[diabas]]. Også [[sandstein]] og [[skifer]] har forekommet. Steinen blir brutt i [[steinbrudd]] ved [[boring]] og [[sprengning]]. Videre bearbeidelse til ønsket form skjer ved boring og [[kile|kiling]] eller ved hjelp av mekanisk redskap for spaltning. Fremstillingen gir alltid grove overflater og avvik fra nominelle mål. All stein hugges normalt i prismatisk form, men for spesielle formål kan også leveres stein i kileform.

=== Brolegning i Oslo ===
[[Fil:Brosteinslegging i trikkeskinner ved Birkelunden.jpg|thumb|Brosteinslegging i trikkeskinner i [[Thorvald Meyers gate (Oslo)|Thorvald Meyers gate]] ved [[Birkelunden]], 2020.{{byline|Helge Høifødt}}]]
I Christiania betydde overgangen til kommunalt selvstyre fra [[1837]] en vesentlig forbedring av all kommunalteknikk. Alle gater i [[Kvadraturen (Oslo)|Kvadraturen]] og byens [[forstad|forsteder]] hadde på den tid brolegning, men bare av kampestein, og dårlig vedlikeholdt. I 1845 fikk en fast ansatt kommuneingeniør ansvaret for alle tekniske anlegg. Omtrent på samme tid begynte man å bruke huggen brostein av grønnstein eller [[diabas]] fra ganger i [[kambrosilur]]-[[sediment]]ene som [[grunnfjell|fjellgrunnen]] under byen for det meste består av. [[Grønnstein]] ble særlig tatt ut fra [[Grotten|Wergelandsgrotten]], og fra «dragehulene» i [[Akersberget]] ved [[Gamle Aker kirke]] som egentlig er ganger i gamle [[sølv]]gruver.<ref>[https://www.nhm.uio.no/kunnskapsunivers/geologi/osloriften/akersberg/ «Akersberg»,] [[UiO]]</ref> Den ble i begynnelsen hugget i pyramideform med sterkt skrånende sider, og toppflatens lengde og bredde kunne variere betydelig. Grønnsteinsbrolegning fra 1840-årene av denne typen finnes fremdeles i en meterbred stripe rundt [[Det kongelige slott|slottet]] i Oslo. Fra slutten av 1840-årene ble grønnsteinen hugget prismatisk med vertikale sider og tilnærmet standard bredde på ca 15 cm. Den ble brukt i en 7 [[alen]] bred stripe langs gatenes midtparti, hvor den ble lagt i diagonale skifteganger som møttes i rett vinkel langs midtlinjen. Gammel kampestein ble liggende på begge sider av [[kjørebane]]n. Fra 1880-årene ble også sidefeltene brolagt med huggen stein.<ref>''Femtiaars-Berretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886'', Christiania 1892, s. 194-195</ref> Bl.a. som følge av at det ble anlagt [[sporvei]]er i mange gater fra 1870-årene, ble brolegningen med storgatestein fra den tid lagt i skifteganger [[vinkelrett]] på kjøreretningen.

Fra begynnelsen av 1870-årene var grønnstein fra lokale [[steinbrudd]] ikke lenger tilgjengelig, og Christiania kommune begynte å bruke brostein av [[granitt]] fra steinbrudd ved [[Iddefjorden]] eller [[Fredrikstad]], hugget i en mer regelmessig form. Standard mål og rette sidekanter gjorde brolegningen lettere å legge og mer stabil, slik at den ble jevnere slitt. Brolegning med storgatestein var et kostbart gatedekke som kommunen i den raskt voksende byen aldri klarte å gjennomføre i gater utenfor sentrum. I de nye områdene som kom innenfor bygrensen ved byutvidelsene i 1859 og 1878, ble nyanlagte gater opparbeidet med [[makadamisering|grusdekker]] som var sølete om vinteren og støvete om sommeren, og krevde stadig vedlikehold.

Etter [[Kristianiakrakket]] i 1899 ble kommunens økonomi betydelig forverret. Fra 1900 til 1910 det ble praktisk talt ikke lagt nye gatedekker med storgatestein, til tross for at 75 % av gatenettet fremdeles var uten fast dekke – «''et forhold som saavidt vites ikke har noget sidestykke i andre europæiske byer av [[Kristiania]]s størrelse, naar muligens undtages [[Russland|Rusland]]''(...)''Under denne herskende nødstilstand har veivæsenet paa alle maater søkt at skaffe utvei til at forbedre forholdene med de til raadighet staaende midler.''»<ref>Roshauw, J.C.: «Gatebygning og Trafikforholdene i Kristiania». ''[[Teknisk Ukeblad]]'' 1917, s. 100-102</ref> Veivesenet ekperimenterte med nødløsninger som «[[tjære]]makadamisering», men fant til slutt en nødløsning som skulle vise seg å bli den nye standard for dekker på innfartsveier og på gater i sentrumsnære bydeler: «smaastensbrolegning» eller ''Kleinpflaster'', som dette dekket ble kalt med et tysk [[lånord]]. Omkring 1910 ble dette velkjente gatedekket ikke omtalt som «virkelig» brolegning, men som en erstatning.
[[Fil:Calçada da Praça do Rossio.jpg|thumb|Mosaikkbrolegning på Praça do Rossio i [[Lisboa]].]]