Redigerer Britiske emner (avsnitt)

== Emner og temaer ==
=== Britannias legendarisk historie ===
[[Fil:King Leir and his daughters, marginal illustration in the Chronica Majora, c. 1250.jpg|right|thumb|400px|Kong Leir og hans døtre, som Shakespeare brukte som grunnlag for sitt drama [[Kong Lear]].]]
Det kan bli sagt at den legendariske historien til Britannia ble skapt delvis for å danne en enhet av [[Patriotisme|patriotiske]] [[myte]]r for landet. Flere agendaer kan således bli avlest innenfor denne litteraturen.

''[[Historia Britonum]]'', den eldste kjente kilden til fortellingen om Brutus av Britannia, kan ha blitt konstruert for å skape en fornem [[genealogi]] for et antall walisiske prinser på 800-tallet. Dette var ikke et uvanlig trekk i middelalderen. Også i Norden i en annen kultur søkte herskerslekter tilbake til en mytisk opprinnelse tilbake til [[Troja]]. ''Historia Britonum'' er tilskrevet forfatteren [[Nennius]], men dens egentlige forfatteren eller den som satte sammen teksten er ukjent. Verket eksisterer i flere redaksjoner. Denne fortellingen har blitt videreført til å oppnå større verdi ettersom dens oppfinner knyttet Brutus til ''diaspora'', eller utvandringen av helter i kjølvannet av [[Trojakrigen]], og har således gitt grunnleggende råmateriale som senere myteformidlere som [[Geoffrey av Monmouth]], [[Michael Drayton]], og [[John Milton]] har trukket tunge veksler på, og knytte bosetningen i Britannia til den [[Helt|heroiske]] tidsalder i [[Gresk litteratur|antikkens greske litteratur]]. Som sådan er dette materialet gjennom mange år blitt benyttet for patriotiske myteskaping på samme måte som den [[Romerriket|romerske]] dikteren [[Vergil]] knyttet opphavet og grunnleggelsen av [[Roma]] til Trojakrigen i sitt store [[Epos|episke]] dikt ''[[Æneiden]]'' på 100-tallet e.Kr. Geoffrey av Monmouth introduserte også det fantasifulle og forunderlige kravet at folkestammen [[trinovantere]], referert til av den romerske historikeren [[Tacitus]] som bosatt i området rundt [[London]], hadde et navn som han tolket som ''Troi-novant'', det vil si «Nye Troja». Ingenting av dette har noen historisk realitet på samme måte som da [[Snorre Sturlason]] på 1200-tallet tolket feilaktig at gudeætten [[æsene]]s navn var avledet fra [[Asia]]. Slike fantasifulle tolkninger var en favorittsport i middelalderen, selv om slike legendariske avledninger eller «bortforklaringer» kan være standhaftige selv i våre dager.<ref>Steinsland, Gro: [http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d176403.htm ''Heyerdahls og Odins «narrespill»'']  {{Wayback|url=http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d176403.htm |date=20110716233921 }}, kronikk i ''Aftenposten'' 24. november 2000</ref>

[[Fil:Cotton Claudius B VII f.224 Merlin Vortigern.jpg|right|thumb|Merlin leser sin profetier for kong Vortigern, illustrasjon fra Geoffrey av Monmouths ''Prophetiae Merlini'', ca.1250-1270, i dag British Library]]
Ytterligere spekulative påstander forbinder [[walisisk mytologi]] med flere herskere og hendelser som ble satt sammen av Geoffrey av Monmouth i hans ''[[Historia Regum Britanniæ]]''. Det har blitt foreslått at eksempelvis Leir av britene, som senere ble [[William Shakespeare]]s ''[[Leir]]'', var opprinnelig den walisiske havguden [[Llŷr]] (sammenlign med den irske havguden [[Lir]]). Forskjellige keltiske guddommer har blitt identifisert med figurer i Arthur-litteraturen: [[Morgan le Fay]] kan ha hatt en opprinnelse med den walisiske gudinnen [[Modron]] (sammenlign med den irske gudinnen [[Mórrígan]]). Men mange av disse identifikasjonene kommer fra spekulativ [[Komparativ mytologi|komparativ religion- og mytologi]] og har møtt motbør i senere år.

[[William Shakespeare]] synes å ha vært meget interessert i Britannias legendariske historie, og han kjente til en del av dets mer uklare og mindre påaktet områder. Shakespeares drama inneholder flere fortellinger knyttet til disse legendariske kongene, eksempelvis ''[[Kong Lear]]'' (1605) og ''[[Cymbelin]]'' (1609), basert på henholdsvis mytiske [[Leir]] og [[Cunobelin av britene|Cunobelin]]. Shakespeare hadde en walisisk lærer ved navn Thomas Jenkins som kan ha introdusert ham til dette materialet fra tidlig av. Både Geoffrey av Monmouth og [[Raphael Holinshed]]s ''Krøniker om England, Skottland og Irland'' var tilgjengelig for Shakespeare, og sistnevnte var hans kilde for ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]''.

Andre tidlige forfattere trakk også veksler på de tidlige kildene til Arthur-litteraturen og pseudohistorie innenfor Britiske emner. Eksempelvis formulerte skottene en mytisk historie i [[Piktere|pikternes]] og [[Dalriada]] [[Liste over Dalriadas konger|kongelige slekt]]. Mens disse [[fiktiv]]e slektslinjene til sist går gradvis over i historiske faktiske slektslinjer, i motsetningen til de av Geoffrey, er deres opprinnelse uklare og har tatt opp seg båe aspekter fra mytisk britonsk historie som mytisk irsk historie. Fortellingen om [[Gabhran av Dalriada]] tar særlig opp seg elementer av begge disse historiene.

=== Arthur-litteraturen ===
Den litterære syklus som omhandler kong Arthur er den mest kjente delen av Britiske emner. Den har lykkes i stor grad ettersom den forteller to innbyrdes sammenfiltrede historier som har fengslet mange senere forfattere. Den ene omhandler [[Camelot]], vanligvis framstilt som en nederlagsdømt utopi av ridderlighet og høvisk dyd, tilintetgjort av de fatale manglene hos Arthur og [[Lancelot]]. Den andre handler om søken ved ulike riddere for å finne [[den hellige gral]]; noen lykkes, som [[Galahad]] og [[Percival]], mens andre feiler, som Lancelot.

Middelalderens fortelling om Arthur og hans riddere er fylt med [[Kristendom|kristne]] temaer; disse involverer ødeleggelsen av menneskelig dyd ved moralsk svikt i deres karakterer, og søken etter en viktig kristen [[relikvie]]. Til sist er forholdet mellom figurene behandlet i tradisjonen om [[Høvisk litteratur|høvisk kjærlighet]], slik som [[Lancelot]] og [[Guinevere]], eller [[Tristan og Isolde]]. I nyere tid har tendensen vært å knytte fortellingene om kong Arthur og ridderne hans med [[keltisk mytologi]], vanligvis i meget romantiserte rekonstruerte versjoner fra tidlig på 1900-tallet.

I tillegg er det mulig å lese Arthur-litteraturen generell, og det som omhandler Gral-tradisjonen i særdeleshet, som en [[allegori]] over menneskelig utvikling og åndelig vekst, et tema som ble blant annet utforsket av mytologen [[Joseph Campbell]].