Redigerer Borgerkrigstiden (avsnitt)

== Historisk bakgrunn ==

Tradisjonelt har [[Harald Hårfagre]] blitt regnet som kongen som samlet Norge, etter Haralds seier i [[slaget ved Hafrsfjord]] (tidfestet til en gang mellom 870 og 900). Det tok likevel lang tid før man kan snakke om Norge som ''ett rike'', men i løpet av midten av [[1000-tallet]] synes prosessen å ha blitt fullført. Det var likevel fortsatt ikke uvanlig med flere konger som regjerte samtidig, samkonger. Dette synes å ha vært en vanlig måte å løse strider hvor det var to eller flere mer eller mindre likeverdige kandidater til tronen. Forholdet mellom slike samkonger var ofte anstrengt, men åpen konflikt ble likevel unngått.

Den gamle germanske tronfølgeordningen kombinerte arv og kåring. Det vil si at alle tronpretendenter måtte være av [[Hårfagreætten]] - ekte som uekte etterkommere av Hårfagre kunne kreve tronen – samtidig som de måtte hylles av folket på de ulike tingene rundt om i landet.<ref>Birkenes, Jon (1993). ''Norsk historie før 1850'', side 92. Gyldendal. ISBN 82-05-20038-6</ref> Dette systemet medførte en form for «éngenerasjonsstat» som måtte etableres på nytt for hvert tronskifte, og bidro sterkt til borgerkrigstidens uro. Den gamle ordningen ble endret av [[Øystein Erlendsson|biskop Øystein]] i [[Sverre Sigurdsson|kong Sverres]] regjeringstid; heretter skulle kun eldste ektefødte kongssønn ha rett til å arve riket. Sverre hadde ironisk nok selv brukt det gamle tronfølgeregimet til å tilrane seg makten, men etter at Sverre hadde nedkjempet Øystein brukte Sverre den nye loven til å sikre sine egne arvinger (se  [[sverreætten]]) eksklusiv arverett.<ref>Langslet, Lars Roald (1999). «Helgenkongen og rikskongedømmet», i Skevik, Olav (red) ''Kongemøte på Stiklestad : foredrag fra seminar om kongedømmet i vikingtid og tidlig middelalder'', side 144. Stiklestad nasjonale kultursenter ISBN 8291350035</ref>

Kong Sigurd Jorsalfare hadde også delt kongedømmet med sine to brødre, kong [[Øystein Magnusson|Øystein]] og kong [[Olav Magnusson|Olav]], men begge døde uten arvinger. Dette gjorde kong Sigurd til enehersker, og hans egen sønn [[Magnus Blinde|Magnus]], født utenfor ekteskap, var hans foretrukne arving. Imidlertid kom en mann som ble kalt [[Harald Gille]]krist til Norge fra [[Irland (øy)|Irland]] på slutten av [[1120-tallet]]. Denne Harald hevdet at han var en sønn av kong Sigurds far, kong [[Magnus Berrføtt]], som hadde tilbrakt en tid med krigføring rundt [[Irskesjøen]]. Harald ville således være kong Sigurds bror. Selv om påstanden om slektskap var tynn og sannsynligvis ikke sann, klarte Harald å få akseptert at han skulle bære [[jernbyrd]] – en bevisførsel som kirken hadde innført i Norge – slik at Gud selv skulle avgjøre bevisbyrden. Da han kom tilsynelatende uskadd fra jernbyrden anerkjente kong Sigurd ham som broren sin, men kun på den betingelse at Harald sverget på at han ikke ville kreve den norske tronen så lenge som han selv eller hans sønn levde. Harald sverget på sitt ord, som han straks gikk tilbake på da kong Sigurd døde i [[1130]].

Kongelig arverett måtte kreves og eventuelt bevises. Når en krevde tronen og hans avstamming ikke var åpenbar eller kunne dokumenteres kunne man også bære [[jernbyrd]] for å bevise kravet: Tronkreveren eller hans mor (og visse tilfeller andre) måtte bære eller trå på glødende jern med nakne føtter og deretter vise at huden var uskadd etter noen dagers forløp. Da var det åpenbart at Gud hadde grepet inn og avgjort saken til hans fordel – et prinsipp kalt ''judicium Dei''. Arverett alene ga likevel ikke automatisk rett til tronen. En rettmessig arving måtte være «tatt» eller kåret til konge av folket på et lovlig ting. Dette skjedde gjennom en egen seremoni, ''konungstekja'', på lokale allting rundt om i landet. [[Øretinget|Øyrating]] ved [[Trondheim]] hadde da en særlig prestisje.<ref>Helle, Knut: ''Under kirke og kongemakt 1130-1350''. Bind 3 av ''Aschehougs Norgeshistorie'', ss. 12</ref>