Redigerer Bonzo Dog Doo-Dah Band (avsnitt)

==Oppstarten==
Til å begynne med kalte bandet seg for ''The Bonzo Dog Dada Band'' (etter kunstretningen [[dadaisme]]n). Deretter kalte de seg ''The Bonzo Dog Doo-Dah Band'', men allerede da det første album ble utgitt hadde de forkortet navnet til ''The Bonzo Dog Band''. Ofte ble de bare omtalt som "'''The Bonzos'''". 

Navnet henspiller på den populære britiske tegneseriefiguren ''Bonzo the dog'', som ble skapt på [[1920-tallet]] av tegneren og humoristen [[George E. Studdy]]. Figuren var også kjent i Norge, blant annet fra populære postkort med humoristiske kommentarer, og gjennom et hundretalls ulike samlekortmotiv som fulgte med sigarettpakkene fra [[Sossidi]]. Den originale tegneseriefiguren tjente også som maskot for gruppa.

Den spede begynnelsen fant sted 25. september 1962 var [[Vivian Stanshall]] ([[tuba]]) og [[Rodney Slater]] ([[saksofon]]), sammen med andre kunststudenter på diverse blåseinstrumenter, blitt hyret inn for å spille under den transatlantiske radiooverføringen av boksekampen mellom [[Floyd Patterson]] og [[Sonny Liston]]. Likevel var det først noe senere at det utkrystalliserte seg en mer eller mindre fast kjerne, som med en viss velvilje kunne kalles et band.

Rodney Slater hadde tidligere spilt i kunsthøyskolens [[Trad jazz|trad. jazzband]], sammen med Chris Jennings ([[trombone]]) og Tom Parkinson ([[sousafon]]). Etter hvert fikk de med seg Roger Wilkes ([[trompet]]) og Trevor Brown ([[banjo]]) fra [[Royal College of Art]], og dermed ble repertoaret stadig mer revypreget. I 1962 ble også kunststudenten Vivian Stanshall med. Det var Slater og Stanshall som fant på navnet ''The Bonzo Dog Dada Band''. Men "Dada" ble ganske raskt endret til "Doo-Dah".

Vivian, Rodney og Tom delte leilighet, men ble kastet ut fordi de spilte musikk til alle døgnets tider. Rett etter utkastelsen fikk bandet to nye medlemmer; [[Vernon Dudley Bohay-Nowell]], som underviste ved [[Goldsmiths College]], og [[låtskriver]]en og [[piano|pianisten]] [[Neil Innes]], som leide hybel av Bohay-Nowell. Neil Innes har opplyst at det var Stanshall som fant på at Vernon Dudley skulle ta navnet ''Bohay-Nowell'' i tillegg til sitt opprinnelige navn.<ref>[http://www.neilinnes.org/ Words of Innespiration – The Lyrics & Unplanned Career of Neil Innes]   {{Wayback|url=http://www.neilinnes.org/|date=20130216174533}}</ref>

[[Tom Hedges]] var bandets trommeslager inntil Slater møtte [[Perkusjon|perkusjonisten]] [[Martin Ash]], som senere tok artistnavnet [[Sam Spoons]]. Sam Spoons skaffet dem deres første spillejobb på puben The Kensington i nabolaget [[Notting Hill]] i [[London]]. Der ble de kjent med [[Roger Ruskin Spear]]; sønn av kunstmaleren [[Ruskin Spear]]. Han var interessert i skulptur, elektroniske duppeditter og lydmaskiner. Roger påsto senere om opptredenen på stampuben: "I couldn't believe anyone was that bad." Like fullt kom han med i gjengen og bidro sterkt til at bandet ikke skulle lyde spesielt samstemt. Med sin sære interesse for alt som kunne frembringe merkelige lyder eller støy, utførte Roger Ruskin Spear sine ablegøyer uten å ense hva resten av bandet holdt på med. Han forsynte bandet med en rekke roboter, utstillingsdukker, pappfigurer og underlige maskiner. Eksempelvis hadde han en robot som sang "I'm Forever Blowing Bubbles" med metallisk røst mens den blåste såpebobler.

Besetningen skiftet nok en gang da Roger Wilkes’ kjæreste forlangte at han måtte velge mellom bandet og henne. Samtidig takket også trombonisten, John Parry, for seg. De to ble erstattet av henholdsvis Bob Kerr og "Big" Sid Nichols. Det siste av kjernemedlemmene som sluttet seg til var [["Legs" Larry Smith]]. På Stanshalls invitasjon kom han med som [[tuba]]ist i 1963, men med stepping som spesialitet. Senere gikk han over til å traktere trommene.