Redigerer Bonifatius av Montferrat (avsnitt)

== Det fjerde korstog (1201-1204) ==
[[Fil:Eugène Ferdinand Victor Delacroix 012.jpg|thumb|300px|''Korsfarernes inntog i Konstantinopel'', maleri av [[Eugène Delacroix]], 1840. Den mest beryktede handlingen til det fjerde korstoget var plyndringen av den kristne byen [[Konstantinopel]].]]
I 1198 ble grev Theobald III av Champagne utpekt av [[pave Innocens III]] til å lede [[Det fjerde korstog]]. Organiseringen av korstoget startet i 1200, men Theobald III døde i 1201. Paven utnevnte da Bonifatius til ny leder for korstoget. Bonifatius var en erfaren soldat og han hadde gode forbindelser ettersom både hans nevø Balduin og hans bror Konrad hadde vært konger av Jerusalem.

Bonifatius’ fetter Filip av [[Schwaben]] var gift med den bysantinske prinsessen Irene Angelina, datter av den avsatte og fengslede keiser [[Isak II Angelos]]. Hun var også niese til Konrad av Montferrats andre kone Theodora. Jula 1201 tilbrakte Bonifatius sammen med Filip av Schwaben i Filips palass i [[Haguenau]]. Der møtte de også [[Alexios IV Angelos|Alexios Angelos]] (den senere Alexios IV) som var sønn av Isak II. Alexios hadde unnsluppet fra sin onkel [[Alexios III Angelos]] som var den som avsatte og fengslet broren Isak II. De tre diskuterte muligheten for å bruke en korsfarerhær for å avsette Alexios III og gi makten til Alexios IV. Bonifatius og Alexios reiste hver for seg til Roma for å be om pave Innocens IIIs godkjenning og velsignelse av dette. Bonifatius fikk dette, men ble spesielt advart mot å angripe noen kristne, inkludert bysantinere.<ref>Etter [[Det store skisma 1054|Det store skisma i 1054]] var den kristne kirke splittet i en katolsk og en ortodoks kirke. Bysantinerne tilhørte den ortodokse delen.</ref>

Korsfarerhæren sto i stor gjeld til [[doge]]n i [[Republikken Venezia]], [[Enrico Dandolo]] som hadde finansiert flåten deres. Til gjengjeld for dette forlangte venetianerne at hæren først skulle angripe de opprørske byene [[Trieste]], [[Moglia Veneto]] og [[Zadar]] og få dem til å godta Venezias overherredømme før hæren dro til [[Kairo]] som på dette tidspunkt var målet for korstoget. Paven ble provosert av angrepene på de kristne byene som ble utført av korsfarerne. Enrico Dandolo var nå den reelle lederen for korstoget mens Bonifatius var redusert til en gallionsfigur. Alexios IV prøvde å påvirke dogen til å dra mot Konstantinopel og lovte både rikdom og ære hvis hæren hjalp ham med å gjenvinne keisertittelen etter sin far. Dogen satte som premiss at Alexios aksepterte at den ortodokse kirken skulle anerkjenne pavens overhøyhet. Alexios lovte dette, og flåten seilte deretter mot Konstantinopel.{{Sfn|Harris 2003|s. XIV}}

Etter at Konstantinopel og Østromerriket ble erobret av korsfarerne var det ventet både av korsfarerne og østromerne at Bonifatius som den formelle lederen for korstoget skulle bli ny keiser i [[Det latinske riket]] som var imperiets nye navn. Enrico Dandolo mente at Bonifatius hadde for sterke bånd til østromerne ettersom to av hans brødre Konrad og Rainier av Montferrat var gift inn i den bysantinske keiserfamilien. Dandolo kunne med letthet selv ha lansert seg som ny keiser, men det ville føre til store konstitusjonelle problemer hjemme i Republikken Venezia.{{Sfn|Norwich 1997|s. 318}} Han lanserte derfor [[Balduin I av Konstantinopel|Balduin I]], greve av [[Flandern]], som keiser, dette var en løsning som ga Dandolo god mulighet til selv å styre utviklingen.