Redigerer Bokmål (avsnitt)

===Opprinnelsen til dansk-norsk talespråk===

I [[Danmark-Norge|unionen med Danmark]] var det [[Mellomnorsk|gamle norske språket]] ikke offisielt godkjent{{tr}} og fra 1600-tallet av var det rådende skriftspråket i Norge [[Dansk språk|dansk]]. Blant overklassen i landet utviklet det seg et muntlig «høytidsspråk» med det danske skriftspråket som rettesnor.{{tr}} En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene, og senere i konfirmasjonsundervisningen og skolene. I skolene vedvarte dette til Stortinget i 1878 vedtok at undervisningen skulle gis på «Børnenes eget Talesprog».<ref name="Lundeby 1966"/> Å tale slik ble ifølge Jonas Ramus' ordliste fra Ringerike i 1698 kalt å ''knote'', med «hand har lært at knote» som eksempel. ''Klokkerdansk'' er også brukt om dette talespråket.<ref name="Hoel 1996">{{Kilde bok
| forfatter=Oddmund Løkensgard Hoel
| redaktør=
| utgivelsesår=1996
| artikkel=
| tittel=Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted=Oslo
| forlag=Noregs Forskingsråd
| side=
| isbn=82-12-00695-6
| id=
| kommentar=
| url=http://www.krundalen.no/blogg/?page_id=101
}}</ref>, mens et vanligere begrep er ''dannet dagligtale'' - hvilket hentyder at det ikke var et språk for allmuen på den tiden.

Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklingen begynte trolig på 1600-tallet, men så sent som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte [[dannet dagligtale|dannede dagligtale]]. Dagligtalen vant i siste halvdel av 1800-tallet frem på bekostning av høytidsspråket, men til gjengjeld tok dagligtalen opp i seg stadig mer av høytidsspråket. Den dannede dagligtalen var således på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet.<ref name="Hoel 1996"/> Det har blitt anslått at dansk-norsk ble talt av omkring 1 % av befolkningen i 1814 og at dette økte til 5 % i 1900.<ref name="Venås 1998"/>

Dansk-norsken kan kalles et [[koinéspråk]], dvs. en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men ''transplantert'' inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det. For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jevnvektsystem, bare én vokal i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av [[retrofleks]]er og [[tykk l]], og i noen grad bløte konsonanter.<ref name="Hoel 1996"/>

En viktig strid om den dannede dagligtalen sto i teatrene rundt midten av 1800-tallet. Da Norges første offentlige teater, [[Christiania Theater]], åpnet dørene i 1827, forsøkte man seg med norske skuespillere, men det ble kritisert for å ha hentet skuespillere fra «de mindre dannede Samfundslag». Fra 1828 begynte man å ansette danske skuespillere, og disse rådde grunnen i de neste tiårene. Kravet om norske skuespillere stilnet ikke, men førte heller ikke frem. Det førte til den store teaterstriden i 1856 der [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og [[Aasmund Olavsson Vinje]] sto i bresjen for 600 pipere. Det endelige oppgjøret med den danske teatertradisjonen kom i 1865, da Bjørnson ble ansatt som teatersjef. Gjennomslaget disse årene må regnes som det avgjørende vendepunktet i synet på den dannede dagligtalen, selv om høytidsspråket fremdeles ble regnet som finere i visse kretser.<ref name="Hoel 1996"/> Høytidsspråket forsvant etter hvert sammen med det danske skriftspråket i Norge.