Redigerer Bindingsverk (avsnitt)

== Moderne bindingsverk ==
På 1800-tallet ble bindingsverk med bordkledning på én side vanlig i landbruksbebyggelse over hele landet, og på 1900-tallet utkonkurrerte det lafting som byggemåte for bolighus i tre. Forutsetningen for utstrakt bruk av uisolert bindingsverk i boliger var at [[bygningspapp]] kom på markedet mot slutten av 1800-årene. Pappen gjorde veggen vindtett, og med papp på begge sider av bindingsverket ga hulrommet med stillestående luft en forholdsvis effektiv varmeisolasjon. Bygningsloven av 1924 forutsatte to lag panel på hver side av bindingsverket, og papp mellom begge lag panel. Men bindingsverk ble i første halvdel av 1900-årene fortsatt laget av forholdsvis grove materialer med firkantet tverrsnitt 4" x 4" eller mer, og med kompliserte tømmerforbindelser som ''tapping'', ''kamming'', ''overbladning'' og ''forsatser''. I 1941 ble det tillatt å redusere stolpetverrsnittet til 2" x 4".

Fra rundt 1950 fikk vi det moderne lette bindingsverket etter [[USA|amerikanske]] forbilder, med sivilingeniør [[Olav Selvaag]] som pådriver. Det hadde mer tettstilte stolper med spinklere dimensjoner, og rene spikerforbindelser istedenfor de eldre tømmerforbindelsene. Omtrent samtidig kom varmeisolerende mineralull på markedet, først  [[mineralull|glassvatt]] som gav navn til nåværende [[Glava]] fabrikker, løst eller innsydd i matter av svart papp. Omkring 1960 ble limte vattplater av glassvatt eller av [[mineralull|steinull]] ([[Rockwool]]) dominerende som isolasjonsmateriale. Platetykkelse og format ble tilpasset vanlige dimensjoner på bindingsverket, slik at isolasjonen fylte alle hulrom mest mulig effektivt. Utsiden av isolert bindingsverk ble kledd med vindtett papp og ett lag bordkledning, mens innsiden fikk pløyde bord, synlige eller kledd med plater. Isolasjonen kunne gi store temperaturforskjeller mellom interiør og eksteriør. Hvis inneluft med høy [[absolutt fuktighet]] da trengte ut i isolasjonen, kunne fuktigheten [[kondens]]ere i den kalde sonen av isolasjonslaget og i verste fall fryse til [[is]]. For å hindre [[diffusjon|dampdiffusjon]] og kondens måtte isolerte vegger få en damptett ''diffusjonssperre'' bak kledningen på den innvendige siden. Diffusjonstett papp med et belegg av asfalt og tynn plastfolie ble fra omkring 1970 avløst av tykkere [[plast]]folier.