Redigerer Bevissthet (avsnitt)

== Filosofiske tilnærmelsesmåter ==
Noen filosofer mener det er vanskelig, til dels ugjørlig å definere hva bevissthet er. Særlig har fenomenal- og adgangsbevissthet lett blitt blandet sammen. [[John Locke]] og filosofer etter ham anså den som fundamentet for [[selv (filosofi)|selvets]] personlige identitet. Dette klassiske perspektivet som er grunnlaget for teorien om innforstått overenskomst (mellom makthaverne og folket), har blitt utfordret av tenkere som [[Karl Marx|Marx]], [[Nietzsche]] og [[Sigmund Freud|Freud]]. Marx anså at ''sosiale relasjoner'' lå forut for individuell bevissthet. Nietzsche mente at bevissthet bare var virkningene av [[skyld]] og ''[[ressentiment]]'' (uvilje) (samtidig som han ikke benektet dens svært virkelige eksistens). Og Freud tenkte ut det særlige konseptet om et ubevisst sinn, som [[Carl Jung]] avledet sitt kollektivt ubevisste fra, som enkelte ganger knyttes til [[ideologi]]. Alt dette gjenkjennes i dag som ideer om adgangsbevissthet. Som en hovedkarakteristikk av definisjonen av [[subjekt (filosofi)|subjektet]], leder kritikken av bevissthet nødvendigvis til kritikken av forestillingen om et [[individualisme|individuelt]] subjekt og dets korrelerende [[fri vilje|frie vilje]]. I en generell forstand er det mange filosofiske standpunkter knyttet til bevissthet, inkludert: [[behaviorisme]], [[dualisme]], [[idealisme]], [[Funksjonalisme (filosofi)|funksjonalisme]], fenomenalisme, [[fenomenologi]] (som beskriver [[intensjonalitet]] som bevissthetens fundamentale struktur), [[fysikalisme]], emergentisme, [[mystisisme]] etc.

=== Bevissthet som grunnlaget for personlig identitet ===

[[John Locke]]s kapittel XXVII «Om identitet og mangfold» i ''An Essay Concerning Human Understanding'' ([[1689]]) har blitt utropt som en av de første moderne konseptualiseringer av bevissthet som den gjentatte selvidentifisering av [[selv (filosofi)|selvet]], og gjennom selvet kunne så moralsk [[ansvar]] tillegges [[subjekt (filosofi)|subjektet]], dermed var [[straff]] og [[skyld]]ighet rettferdiggjort, slik kritikere slik som [[Nietzsche]] påpekte. Ifølge Locke er det slik at personlig identitet (selvet) «avhenger av bevissthet, ikke av substans» og heller ikke av [[sjel]]en. Vi er den samme person i den utstrekning vi er bevisst vår fortid og framtidige tanker og handlinger på samme sett som vi er bevisst våre nåtidige tanker og handlinger. Hvis bevissthet er denne «tanken» som fordobler alle tanker, da er personlig identitet bare grunngitt i bevissthetens gjentatte handling: «Det vil kunne vise oss hva personlig identitet består i: ikke i substansens identitet men… i bevissthetens identitet». Man kan for eksempel hevde man er en reinkarnasjon av [[Platon]] og derfor inneha den samme sjelen. Men man ville bare være den samme [[person]] som Platon dersom man hadde den samme bevissthet om Platons tanker og handlinger som han hadde selv. Derfor er selvidentitet ikke grunnlagt i sjelen. En sjel kan ha forskjellige personligheter. Selvidentitet blir hverken funnet i kroppen eller i substansen, hevder Locke, ettersom substansen kan endre seg mens personen forblir den samme: «dyrisk identitet bevares i identitet med liv og ikke med substans», slik et dyrs kropp vokser og forandrer seg i løpet av dets liv. Ta for eksempel sjelen til en prins som går inn i en skomaker: for alle utenforstående øyne ville skomakeren fortsatt være en skomaker. Men for prinsen, ville skomakeren være ham selv ettersom han ville være bevisst på prinsens tanker og gjerninger, og ikke skomakerens liv. En prins sin bevissthet i en skomakers kropp: på den måten er skomakeren i realiteten en prins. Men dette interessante grensetilfellet fører til den problematiske tanken at siden personlig identitet er basert på bevissthet, og at bare en selv kan være klar over sin bevissthet, kan menneskelig bedømming av de ytre forhold aldri vite om de dømmer &ndash; og straffer &ndash; den samme personen eller bare den samme kroppen. Med andre ord, det Locke hevder er at du bare kan dømmes for de handlinger kroppen har utført, for de er de eneste som noen bortsett fra Gud kan kjenne. Men du er i sannhet bare [[ansvar]]lig for de handlinger du er deg bevisst. Dette danner grunnlaget for forsvarsstrategien «sinnssyk i gjerningsøyeblikket»: man kan ikke stilles til ansvar for handlinger man var ubevisst, som videre leder til interessante filosofiske spørsmål:

:«personlig identitet består [ikke i identitet av substans] men i identiteten av bevissthet, og av det følger at hvis Sokrates og den nåværende ordfører i Queenborough er enige, så er de den samme person: hvis den samme Sokrates våken og i søvne ikke tar del i den samme bevissthet, er Sokrates våken og sovende ikke den samme person. Og å straffe den våkne Sokrates for det som den sovende Sokrates tenkte, og den våkne Sokrates aldri var klar over det, ville ikke være mer riktig enn å straffe en tvilling for det hans tvillingbror gjorde, som han ikke kjente til, fordi de så så like ut utenpå at det ikke var mulig å skjelne dem fra hverandre &ndash; for slike tvillinger har man sett»<ref name="locke">John Locke, §21 og §28, kap.XXVII, bok II av ''An Essay Concerning Human Understanding''</ref>

Eller igjen:

:«PERSON, slik jeg tar det, er navnet til dette selvet. Uansett hvor et menneske finner det det kaller seg selv, der, tror jeg, kan en annen si er den samme person. Det er et begrep som tilhører kunsten å føre et argument […(engelsk ''forensics'')…], det tilordner handlinger og deres begrunnelser, og tilhører av den grunn bare intelligente aktører, i stand til lov, og lykke, og elendighet. Denne personligheten utstrekker seg utover dens nåværende eksistens til det som er fortid, kun gjennom bevissthet. Derigjennom blir den involvert og ansvarliggjort &ndash; eier og bebreider seg fortidige handlinger, på nøyaktig det grunnlag og av samme årsak som den gjør nåtidige. Alt som er basert på en omtanke for lykken, bevissthetens uunngåelige ledsager; det som er bevisst glede og smerte, begjærer at det selvet som er bevisst skal være lykkelig. Og derfor kan den ikke være opptatt av de av fortidens handlinger som den ikke kan forlike eller gjennom bevissthet knytte til det nåtidige selv noe mer enn om de aldri skulle ha vært begått: og å motta glede eller smerte, altså belønning eller straff, på grunnlag av noen slike handlinger, er det samme som å bli glad eller føle smerte uten noen slags foranledning. For, hvis man ser for seg en MANN straffet nå for noe han gjorde i et tidligere liv, noe han ikke kunne ha noen som helst bevissthet om, hvilken forskjell er det mellom straffen og det å BLI GJORT til å føle seg elendig? Og derfor, i samsvar med dette, forteller apostelen oss at på den store dagen, da alle skal ‘motta etter sine gjerninger, alle hjerters hemmeligheter skal åpenbares’. Straffen skal begrunnes av bevisstheten alle mennesker skal ha, at DE SELV, uansett i hvilke skikkelser de opptrer, eller uansett hvilke substanser den bevisstheten er knyttet til, er den SAMME som begikk de handlingene, og fortjener straff for dem.»<ref name="locke" />

Lockes idé om personlig identitet er altså ikke fundert på substansen eller kroppen, men i den «samme vedvarende bevissthet» som også er forskjellig fra sjelen siden sjelen ikke kan ha noe bevissthet om seg selv (som i reinkarnasjon). Han skaper et tredje begrep mellom sjelen og kroppen &ndash; og Lockes tanker kan sagtens mediteres over for dem som ifølge en vitenskapelig tankegang altfor raskt ville identifisere hjernen med bevissthet. For hjernen, i likhet med kroppen og enhver annen substans, kan endre seg, mens bevisstheten forblir den samme. Derfor er personlig identitet ikke i hjernen, men i bevisstheten. Nå avdekker Lockes teori også hans skyldighet til [[teologi]] og til den [[Apokalypse|apokalyptiske]] «store dag», som i forvei tilgir all svikt i menneskelig rettferd og derfor menneskehetens elendige forfatning.

=== Fenomenal- og adgangsbevissthet ===
Noen filosofer kaller vår opplevelse i nåtiden for ''fenomenal bevissthet'' (F-bevissthet), til forskjell fra ''adgangsbevissthet'' (A-bevissthet). Fenomenal bevissthet er rett og slett erfaring, det er bevegelse, fargede former, lyder, sanseopplevelser, følelser og kroppsopplevelser med kroppen og dens reaksjoner i sentrum. Disse opplevelsene, betraktet uavhengig av eventuell innvirkning de måtte ha på oppførsel, blir kalt for [[qualia]]. ''Bevissthetens vanskelige problem'' bli formulert av Chalmers i 1996 da han tok for seg emnet «hvordan forklare en tilstand av fenomenal bevissthet i lys av dens nevrologiske basis» (Block 2004). [[Daniel Dennett]] (1988) foreslår at det folk tenker på som qualia er vurderinger og etterfølgende adferd. Han utvidet denne analysen (Dennett, 1996) ved å hevde at fenomenal bevissthet kan forklares ved hjelp av adgangsbevissthet og tilbakeviste med det eksistensen av qualia, samt at det skulle eksistere et «vanskelig problem».

''Adgangsbevissthet'' er det fenomen gjennom hvilket informasjon i våre sinn er tilgjengelig for muntlig gjengivelse, fornuftsbearbeiding og kontroll av adferd. Så, når vi [[persepsjon|oppfatter]], er informasjon om det vi oppfatter ofte adgangsbevissthet; når vi [[introspeksjon|introspekterer]], er informasjon om tankene våre adgangsbevissthet; når vi [[hukommelse|husker]], er informasjon om fortiden (for eksempel noe vi har [[læring|lært]]) ofte adgangsbevissthet &ndash; og så videre. Chalmers mener at adgangsbevissthet er mindre mystisk enn fenomenal bevissthet, slik at den framstår som et av de ''lette problemene'' knyttet til bevissthet. Dennett benekter at det finnes noe «vanskelig problem», og han framholder at bevissthet i sin totalitet kan forstås gjennom innvirkning på adferd slik dette utforskes gjennom heterofenomenologi. Det har vært en rekke ulike tilnærmelser til de prosessene som innvirker på bevisst erfaring fra øyeblikk til øyeblikk. Filosofer som har utforsket dette problemet inkluderer [[Gerald Edelman]], G. Spencer-Brown, [[Edmund Husserl]] og [[Daniel Dennett]]. Noen filosofer har konsentrert seg om refleksive prosesser for å knytte et øyeblikk opp mot det neste, noen på utvelgelser og ulikheter mellom ting i bevisst erfaring og andre på organismens helhetlige adferd.

Hendelser som skjer i sinnet eller hjerne som ikke rommes av fenomenal eller adgangsbevissthet er kjent som ''underbevisste'' hendelser.

===Beskrivelsen og lokalisering av fenomenal bevissthet===
Selv om det er konvensjonell visdom at bevissthet ikke lar seg definere, har filosofer beskrevet fenomenal bevissthet i århundrer. [[Rene Descartes]] skrev ''Meditationes de prima philosophia'' i det syttende århundre, som inneholdt omfattende beskrivelser av hva det vil si å være bevisst. Descartes beskrev bevisst opplevelse som imaginasjoner og persepsjoner lagt ut i rommet og tiden og som blir betraktet fra et punkt. Hver ting framstår som et resultat av en egenskap (qualia) så som farge, lukt, etc. Andre filosofer, som Nicholas Malebranche, [[John Locke]], [[David Hume]] og [[Immanuel Kant]], var enige med mange av disse beskrivelsene, selv om noen unngår å nevne betraktningspunktet. Utvidelsen av ting i tid ble drøftet mer inngående av Kant og James. Kant skrev at «kun ut ifra forhåndsbetingelsen av tid kan vi skape oss et bilde av en rekke ting som eksisterende på en og samme tid (samtidig) eller til ulike tider (suksessivt).» [[William James]] vektla utvidelsen av erfaring i tid og sa at tid er «den korte varighet som vi umiddelbart og uopphørlig sanser.» Disse filosofene går også videre til å beskrive drømmer, tanker, følelser, etc.

Når vi ser oss omkring i et rom eller har en drøm, blir ting utlagt i rom og tid og betraktet som fra et punkt. Imidlertid er det voldsomme uenigheter når filosofer og naturvitenskapsfolk vurderer plasseringen av form og innhold for denne fenomenale bevissthet. Som et eksempel foreslo Descartes at innholdet er hjerneaktivitet sett fra et ikke-fysisk sted uten utstrekning (''Res Cogitans''), som han identifiserte som sjelen. Denne ideen er kjent som ''Cartesisk dualisme''. Et annet eksempel er en type direkte dualisme. Det nøyaktige fysiske utgangssjikt for bevisst erfaring i verden, slik som fotoner, kvantefelt, etc. er vanligvis ikke spesifisert.

Andre filosofer, slik som [[George Berkeley]], har foreslått at innholdet i bevisstheten er et aspekt av sinn og ikke involverer materie i det hele tatt. Dette er en slags [[idealisme]]. Andre igjen, slik som [[Leibniz]], har vurdert at hvert punkt i universet er behengt med bevisst innhold. Dette er en form for [[panpsykisme]]. Panpsykisme er troen på at all materie, inkludert for eksempel stein, er sansende eller bevisst. Konseptet om at tingene i bevisst erfaring er inntrykk i hjernen, er en slags representasjonalisme, og representasjonalisme er en form for indirekte realisme.

Noen filosofer, slik som David Armstrong og [[Daniel Dennett]], tror at qualia eksisterer i forhold til bedømmelser eller holdninger om ting i verden, og derfor er meningsløse når de skilles fra adferd, mens andre filosofer insisterer på at qualia ikke kan forstås i relasjon til tro. Dennet tror at «udefinerbare, iboende, private» qualia ikke eksisterer (Dennett 1988). Dennett tror imidlertid ikke at vi mangler bevisst, fenomenal opplevelse.

:«Dennett foreslår at mens noen episoder av mentalt liv er svært fattige på innhold, er andre veldig rike og er fulle av innhold og informasjon. Block ville karakterisere de rike episodene av mentalt liv som tilfeller av P-bevissthet og i tilfeller der Dennett ville foreslå at innhold er utarmet, ville Block hevde at P-bevissthet er helt fraværende.»<ref>Silby, Brent (1998): [http://www.def-logic.com/articles/silby011.html On A Distinction Between Access and Phenomenal Consciousness], University of Canterbury, New Zealand</ref>

=== Filosofisk kritikk av bevissthet som konsept ===

Fra det attende til det tjuende århundre konsentrerte mange filosofer seg om relasjoner, prosesser og tanker som de viktigste aspektene ved bevissthet. Disse aspektene kom siden til å bli kjent som «adgangsbevissthet», og dette fokuset på relasjoner tillot at enkelte filosofer hevdet at individuell bevissthet var avhengig av slike faktorer som sosiale relasjoner, politikk og ideologi.

Lockes tanker omkring kunsten å framføre et bevis i forhold til personlig identitet basert på et individuelt bevisst subjekt, ville ha blitt kritisert i det 19. århundre av [[Karl Marx|Marx]], [[Nietzsche]] og [[Sigmund Freud|Freud]] utfra ulike ståsteder. [[Martin Heidegger]]s konsept om ''tingen i seg selv'' ville også vært et forsøk på å tenke utover det bevisste subjektet.

Marx anså at sosiale relasjoner [[ontologi]]sk sett forutgår individuell bevissthet og kritiserte ideen om et bevisst subjekt som et [[ideologi]]sk påfunn som [[liberalisme|liberalistisk]] politisk tankegang baserte seg på. Marx i særdeleshet var den som kritiserte [[Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter]] fra [[1789]] og mente at de såkalte individuelle [[naturrett|naturlige rettigheter]] var ideologisk fiksjon som dekket over sosiale ulikheter i tildelingen av de rettighetene. Senere har [[Louis Althusser]] kritisert «subjektets besteborgerlige ideologi» via konseptet ''[[interpellasjon]]'' («Hei, du!»).

Nietzsche skrev på sin side at «de gir dere [[fri vilje]] bare slik at de senere kan skylde på dere selv», og reverserte med det den klassiske [[liberalisme|liberale]] forestillingen om fri vilje i en kritisk redegjørelse om bevissthetens historikk som en virkning av skyld og ressentiment, som har beskrev i ''Moralens genealogi – et stridsskrift''. Nietzsche var dermed den første som framsa påstanden om at den moderne forestillingen om bevissthet sto i gjeld til det moderne straffesystemet som dømte et menneske utfra dets «ansvarlighet», det vil si ved den bevissthet gjennom hvilken handlinger kan tillegges et individuelt subjekt: «Jeg gjorde dette! det er meg!». Bevissthet er av Nietzsche dermed knyttet til det klassiske filosofem om gjenkjennelse som, ifølge ham, definerer [[kunnskap]].<ref>Se Nietzsche, Friedrich: ''Den glade vitenskap'', §355.</ref>

Ifølge Pierre Klossowski (1969), anså Nietzsche bevissthet for å være en hypostasering av [[kropp]]en, sammensatt av mange krefter («[[viljen til makt]]»). Ifølge ham var temaet kun «grammatisk fiksjon»: Vi trodde på eksistensen av et individuelt subjekt, og derfor på en forfatter av hver akt, i den grad vi taler. Derfor er det bevisste subjektet avhengig av eksistensen av [[språk]], en påstand som kom til å bli generalisert av analyse av kritisk diskurs (se for eksempel [[Judith Butler]]).

[[Michel Foucault]]s analyse av skapelsen av det individuelle subjekt gjennom ''disiplin'' i ''Overvåkning og straff: det moderne fengsels historie'' (1975) ville utvide Nietzsches historikk over utviklingen av bevissthet og personlig identitet &ndash; altså [[individualisme]] &ndash; til forandringen i det juridisk-straffende system: framveksten av [[pønologi]] (læren om hvordan samfunnet straffer lovbrytere) og disiplineringen av det individuelle subjektet gjennom skapelsen av et straffesystem som ikke dømmer handlingene slik det burde men identiteten hos den som har gjort galt. Sagt på en annen måte framholder Foucault at ved ikke å dømme handlingene (lovbruddet) men personen bak handlingene (lovbryteren), fulgte det moderne straffesystemet ikke bare den filosofiske definisjonen av bevissthet ved igjen å demonstrere overlappingen mellom [[ideer]] og sosiale institusjoner («materiell ideologi» som [[Louis Althusser|Althusser]] ville kalt det), men det skapte selv den individuelle person, kategoriserte og adskilte massene i en kategori for fattige men ærlige og lovlydige borgere og en annen kategori for «profesjonelle kriminelle» og recidivister.

=== Bevissthet og språk ===
Fordi mennesker uttrykker sine bevisste tilstander med bruk av språk, er det fristende å sette likhetstegn mellom evner og bevissthet. Det finnes imidlertid språkløse mennesker (barn, ferale barn, [[afasi|afatikere]], alvorlige former for [[autisme]]), som man tilregner bevissthet til tross for tapt eller ennå ikke lært språk. Dessuten har studiet av hjernetilstander hos ikke-språklige primater, i særdeleshet [[makaker]], vært gjort gjenstand for utstrakt bruk av forskere og filosofer i deres søken etter nevrale tilsvarigheter til bevissthetens innhold.

Julian Jaynes argumenterte i motsatt retning i ''The Origin of Consciousness in the Breakdown of the Bicameral Mind,'' at for at bevissthet skal vokse fram i en person, må språk først ha nådd et temmelig høyt nivå av kompleksitet. Ifølge Jaynes vokste menneskelig bevissthet fram så nylig som 1300 f. Kr. eller deromkring. Mange filosofer og nevroforskere, inkludert W.V. Quine og Christof Koch utfordrer denne hypotesen fordi den antyder at forut for denne «oppdagelsen» av bevissthet eksisterte erfaring simpelthen ikke.<ref name="Koch">Koch, Christof: ''The Quest for Consciousness: A Neurobiological Approach.'' Englewood, Colorado: Roberts and Company Publishers.</ref>