Redigerer Bettina Heinen-Ayech (avsnitt)

== Verker ==
[[Fil:Sommergewitter in Algerien 1971.jpg|miniatyr|280x280pk|''Tordenvær om sommeren i Algerie (1974)'']]
Som en del av utdanningen lærte Bettina Heinen-Ayech alle teknikker, men hun var mest opp tatt av [[Akvarell|akvarellmaling]]. Som [[Friluftsmaleri|friluftsmaler]] malte hun en rekke landskapsbilder og ikke like ofte portretter. Under oppholdene i Algerie utviklet hun sin egen teknikk: Som følge av den tørre luften i Guelma, gled ikke vannfargene der over i hverandre slik de gjorde i Europa, men tørket raskt. Dermed utviklet hun sin egen tilnærming: «Jeg setter de sterke fargene sammen som en mosaikk av malingsstrøk ved siden av malingsstrøk,» forklarte Heinen-Ayech. Kombinasjonen av de intense fargene ga et levende bilde av landskapet og lyset i Algerie.<ref name=dzair>''[https://web.archive.org/web/20181106092831/https://www.dzairnews.com/articles/elwatan-bettina-heinen-ayech-exposera-a-dar-el-kenz-femme-lumiere-femme-courage Bettina-Heinen-Ayech exposera à Dar El Kenz. Femme-lumière, femme-courage.]'' (Ikke lenger tilgjengelig på nett.) På: ''dzairnews.com.'' 17.mai 2011, arkivert fra original 6. november 2018; lastet ned 3. november 2018.</ref> I årene med terrorisme i Algerie fra 1990 til 2000 kunne hun bare male portretter og stilleben og se ut av vinduet fordi hun ikke kunne reise.<ref>''[https://ga.de/app/consent/ Blumen und Landschaften im Licht Algeriens.]'' I: ''Bonner General-Anzeiger.'' 15. januar 2016, hentet 3. november 2018.</ref>

Men det var ikke bare teknikken, men også personligheten hennes som endret seg i Algerie, ifølge Bettina Heinen-Ayech. Hun fjernet seg fra sine «europeiske fordommer» og ble en del av den vakre naturen i Guelma: «Fjellet i sør, Mahouna, åkrene rundt, de fengsler alle sansene mine og bevarer fantasiene mine. Jeg maler denne regionen om våren, når åkrene er grønne med røde prikker – valmuer lyser i alle sine fargetoner, langt bort fra Europas mørke grønnfarger, om sommeren når den blå og fiolette toppen stiger opp over den vidunderlige gullfargede hveten; om vinteren når jordens rødme har slik en utrolig kraft at det er vanskelig å feste den på lerretet!»<ref name=dzair/>

Allerede i 1967 skrev journalisten Max Metzker om Bettina Heinen-Ayech i avisen ''Düsseldorfer Nachrichten'': «Hun har en evne til å åpne opp et landskap selv for dem som ikke kjenner det. Portrettene er ikke bare avbildninger av mennesker, men også en skildringer av sjelen som lodder dypet.<ref>Sitert etter Ali Elhadj-Tahar/Hans Karl Pesch: ''Bettina Heinen-Ayech''. U-Form Verlag, Solingen 1982, s. 38.</ref>