Redigerer Berge Furre (avsnitt)

== Politisk arbeid ==
=== Opprørsk arbeiderpartimann ===
[[Fil:Haakon lie 2.jpg|miniatyr|Berge Furre var i sterk opposisjon til Haakon Lie og var i 1957 den eneste på Arbeiderpartiets landsmøte som stemte mot at Lie skulle gjenvelges som partisekretær.]]
[[Fil:Dannelse av SF 02-02-1961.png|thumb|Avisannonse rykket inn 2. februar 1961 i forbindelse med stiftelse av Sosialistisk Folkeparti (SF), forløperen til SV. Furre var skeptisk til å danne et nytt parti, men ble likevel sentral i prosessen.]]
[[Fil:Hans Nielsen Hauge.jpg|miniatyr|Gudleiv Forr har skrevet at Hans Nielsen Hauge var en større politisk inspirator for Furre enn Karl Marx.]]
Berge Furre meldte seg inn i [[Sosialistisk Studentlag]] ved Universitetet i Oslo da han ble student i 1955. Han beskrev senere studentlaget han kom inn i som «en traust gjeng av gamle folk som skulle ha sine karrierer»,<ref name="rosss15f">[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.15f</ref> og ifølge [[Ragnar Kvam jr.]] ble Furre del av en gruppe som «ønsket å gjøre Sos.Stud. til en opposisjonell gruppe innenfor Det norske Arbeiderparti».<ref>[[#Kvam1973|Kvam (1973)]] s.15</ref> [[Frank Rossavik]] skriver at Furre tidlig bestemte seg for å erobre makten i studentlaget, sammen med blant andre [[Per Maurseth]] og [[Georg Johannesen]], som i likhet med Furre var nykommere.<ref name="rosss15f" /> Dette lyktes de med, og laget kom deretter i mange spørsmål i opposisjon til Arbeiderpartiet, særlig når det gjaldt spørsmålet om norsk medlemskap i [[NATO]]. Furre var formann for Sosialistisk Studentlag fra 1956 til 1957.<ref name="stbio" />

Furre hadde også andre tillitsverv i Arbeiderpartiet. Han var medlem av representantskapet til Oslo D-lag av AUF 1957-58 og varamedlem til representantskapet i Oslo Arbeiderparti i 1957.<ref name="stbio" /> I 1957 deltok han også som delegat på Arbeiderpartiets landsmøte. Her stemte han, som den eneste, mot at [[Haakon Lie]] skulle gjenvelges som partisekretær.<ref>[[#Lahlum2009|Lahlum (2009)]] s.362</ref>

Gjennom studentlaget kom Furre i kontakt med miljøet rundt avisen [[Orientering (avis)|Orientering]]. Avisen var særlig i utenrikspolitikken kritisk til Arbeiderpartiet, med markerte skikkelser på venstresiden i AP som helsedirektør [[Karl Evang]], forfatteren [[Sigurd Evensmo]] og [[Knut Løfsnes]] som toneangivende. [[Finn Gustavsen]] var redaksjonssekretær. Et av Furres første bidrag i avisen var en artikkel til forsvar for Ragnar Forbech.<ref name="Rosss17" />

Sammen med [[Kaare Sollund]] sto Furre i spissen for det såkalte [[påskeopprøret i Arbeiderpartiet]]. Sosialistisk studentlag hadde vedtatt en resolusjon mot at Nato-landet Vest-Tyskland skulle få ha atomvåpen. I løpet av påsken 1958 klarte Furre og Sollund, med hjelp fra blant andre Finn Gustavsen og [[Torild Skard]], å få et flertall av stortingsgruppen i Arbeiderpartiet (45 av 78) til å undertegne resolusjonen, trass i at det var i strid med den linje partiledelsen, særlig representert ved utenriksminister [[Halvard Lange]], sto for. Dette vakte stor harme i partiledelsen, og ifølge Viggo Hansteen<ref>født 1934, sønn av [[Viggo Hansteen]]</ref> skal Haakon Lie ha sagt til Furre: «Berge Furre, dette skal bli din grav!». «Eller dykkar», svarte Furre.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] 22f</ref><ref>[[#Gustavsen1969|Gustavsen (1969)]] s.58f</ref><ref>[[#Lahlum2009|Lahlum (2009)]] s.388f</ref>

I mars 1959 var Furre del av en timanns-gruppe under ledelse av [[Kjell Gjøstein Resi]] som dro på en studiereise til Øst-Tyskland, organisert av [[Sambandet Norge-Folkedemokratiene]] og [[Georg Rosef]]. Dette fikk AUF under ledelse av [[Bjartmar Gjerde]] til å suspendere medlemskapet til Furre, Resi og Sollund for ett år. Sosialistisk studentlag nektet å akseptere suspensjonene, og resultatet ble at hele studentlaget ble ekskludert fra Arbeiderpartiet.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.27f</ref>

I 1961 ble også Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og flere andre ekskludert fra Arbeiderpartiet, og flere ønsket nå å stifte et nytt parti til venstre for AP.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.34f</ref> Furre var i utgangspunktet skeptisk til å stifte et parti nå. Han mente tiden fram til [[Stortingsvalget 1961|stortingsvalget i 1961]] var for kort, og at «en partidannelse etterfulgt av knall og fall i valget kunne ødelegge alt».<ref name="Rosss42">[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.42</ref> Han ville heller at det i første omgang skulle dannes en sosialistisk organisasjon.<ref>[[#Kvam1973|Kvam (1973)]] s.163</ref> Da det ble klart at et overveldende flertall i kretsen rundt Orientering, anført av [[Per Maurseth]], [[Sigbjørn Hølmebakk]] og [[Ragnar Wold]], ønsket en partistiftelse, ble Furre likevel med.<ref name="Rosss42" />

=== Sosialistisk Folkeparti ===
Sosialistisk Folkeparti ble stiftet lørdag 15. april 1961 under et møte i [[Norsk bygningsindustriarbeiderforbund]]s hus. Furre innledet søndag morgen og sa blant annet: «Det må ikkje bli eit einsidig fredsparti... ...men eit sosialistisk parti basert på norsk røyndom».<ref>[[#Gustavsen1969|Gustavsen (1969)]] s.116</ref> Under partiets første ordinære landsmøte i juni 1961 ble Knut Løfsnes valgt til formann og Berge Furre til sekretær.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.53</ref> Furre var partisekretær og heltidspolitiker fram til 1964.<ref name="nbl" /> Gustavsen beskrev det som at Furre regjerte «på trange partikontor med trange budsjetter. Han bar partiets arkiver i innerlommene til de sprakk. Men hodet sprakk ikke».<ref>[[#Gustavsen1979|Gustavsen (1979)]] s.14</ref>

Ved valget 11. september fikk det nye partiet 2,4 % oppslutning på landsbasis og i Oslo 6,3 %. Partiet fikk to representanter på [[Stortinget]], Finn Gustavsen fra Oslo og [[Asbjørn Holm]] fra Nordland. Det gjorde at partiet kom «på vippen». Arbeiderpartiet var nå avhengig av støtte fra SF for å ha flertall.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.45</ref> [[Kings Bay-ulykken]] høsten 1962 førte til [[Kings Bay-saken]] i Stortinget sommeren 1963, hvor SFs to representanter støttet de borgerlige partienes [[mistillitsforslag]] mot [[Einar Gerhardsens tredje regjering|Gerhardsenregjeringen]]. Furre hadde i interne møter i SF vært skeptisk, men støttet til slutt at SF skulle stemme for mistillitsforslaget.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Karmly, Dag. | utgivelsesår = 1975 | tittel = Kings Bay-saken | isbn = 8205083509 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052600033 | side = 159 }}</ref> [[Einar Gerhardsen]] måtte gå av, og [[John Lyng]] dannet en borgerlig [[koalisjonsregjering]]. [[John Lyngs regjering]] ble felt av AP og SF allerede ved tiltredelseserklæringen og så erstattet av en ny [[Einar Gerhardsens fjerde regjering|Gerhardsenregjering]]. SF fikk likevel hard kritikk for å ha felt en arbeiderpartiregjering, og som partisekretær arbeidet Furre aktivt for å mobilisere og motivere medlemmer og sympatisører gjennom det han beskrev som «den hardeste kamp vi har hatt siden partiet ble stiftet».<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s. 84-85</ref> I rollen som historiker fastslo Furre 20 år senere at «kommunevalet [i 1963] vart ein kalddusj for regjeringsstormarar av begge slag».<ref>[[#Furre1992|Furre (1992)]] s. 330</ref>. Arbeiderpartiet gikk fram, og både SF og de borgerlige gikk tilbake.

I 1964 trakk Furre seg som partisekretær og gikk tilbake til universitetet, nå som historiestudent.<ref name="nbl" /> Han hadde nå ingen formelle verv i partiet, før han ble valgt inn i sentralstyret i 1969.<ref name="stbio" /> I den interne striden i SF på siste del av sekstitallet, som førte til at ungdomsorganisasjonen SUF brøt ut i 1969 under navnet «SUF (m-l)» (forløperen til [[Arbeidernes kommunistparti|AKP (m-l)]]), engasjerte ikke Furre seg før høsten 1968.<ref>[[#Furre1997|Furre (1997)]] s.93</ref> Han skrev en artikkel i Orientering, kalt «Den indre krisa i SF». Her skriver han at «...eg har alltid vore - og er framleis mot eit brot [med SUF]», men samtidig argumenterer han for at en avklaring er nødvendig og kommer med sterk kritikk av SUFs metoder og politiske plattform.<ref>[[#Furre1997|Furre (1997)]] s.93-102</ref> Han iverksatte også «SF-aksjon 1969» - en vervingskampanje som forhindret at SUF og deres støttespillere fikk flertall på årsmøtet i Oslo SF i 1969.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.113 og s.119</ref> Ifølge Gudleiv Forr ble det «en hovedoppgave for Furre å ta kampen opp mot ekstremistene i partiet».<ref name="nbl" /> I et intervju fra 1981 sa Furre om denne perioden {{Sitat|Å bruke eit heilt år av mitt liv på å nedkjempe ein generasjon av unge, entusiastiske menneske som var forblinda av lyset frå ein kinesisk kulturrevolusjon - det var vondt. Eg trur alltid eg vil ha vanskeleg med å legge det bak meg|Intervju i Ny Tid 1981:«Den opposisjonelle patriark»<ref>sitert fra [[#Furre1997|Furre (1997)]] s.103</ref>}}

Furre ble medlem av sentralstyret fra 1969. [[Torolv Solheim]] ble ny leder. [[Stortingsvalget 1969]] ble en katastrofe for SF. De fikk 3,4% av stemmene, nesten en halvering siden 1965, og ingen representanter på tinget.<ref name="Rosss13435">[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.134-135</ref> Gustavsen og Holm hadde begge vært på Stortinget siden 1961, og begge hadde takket nei til en ny periode før valget. Særlig at Finn Gustavsen hadde trukket seg helt ut av politikken ble av mange regnet som årsak, sammen med bråket rundt splittelsen, til det dårlige resultatet.<ref name="Rosss13435" /> Høsten 1970 var det krisestemning i partiet. Furre sendte et brev til Finn Gustavsen «der det ikke ble spart på noe»<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.138. Rossavik skriver også at Furre «visste at den gamle vennen [Gustavsen] måtte nødes på det aller grundigste»</ref> for å få ham tilbake i partiet og skrev blant annet: «Vi må atterreisa SF som eit tiltrekkande politisk alternativ, og det kan berre du gjera».<ref>[[#Gustavsen1979|Gustavsen (1979)]] s.73.</ref> Det førte fram. Gustavsen kom tilbake og ble leder av partiet i 1971, med Furre og [[Ola Bonnevie]] som nestformenn.<ref name="Rosstabell" />

Kampen mot norsk medlemskap i [[De europeiske fellesskap|EF]] ble avgjørende for revitalisering av SF. «EF berga oss» sa Furre i 2010.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.136</ref> Furre satt i styret for [[Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC]]<ref name="stbio" /> og deltok blant annet i en TV-debatt mot daværende kommunalminister [[Odvar Nordli]]. Her ble Nordli, ifølge ''Dagbladets'' [[Arne Skouen]], «demontert på fjernsynsskjermen» av Furre.<ref>sitert fra [[#Gustavsen1979|Gustavsen (1979)]] s. 114</ref> [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|Folkeavstemningen i 1972]] endte med et klart nei-flertall.

Som nestleder i SF hadde Furre en sentral rolle i prosessen som førte nei-kreftene på venstresiden sammen i [[Sosialistisk Valgforbund]] før [[stortingsvalget 1973]]. Valgforbundet besto av SF, [[Norges kommunistiske parti|NKP]], [[Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF|AIK]] ([[Demokratiske Sosialister]]) og partiløse venstreorienterte.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.147f</ref>

===Stortingsrepresentant og landbrukspolitiker===
Furre var [[stortingsrepresentant]] for [[Sosialistisk Venstreparti]] (SV) fra [[Liste over stortingsrepresentanter 1973-1977|1973 til 1977]],
<ref name="stbio" />. Finn Gustavsen var den eneste av SVs 16 representanter som hadde erfaring fra Stortinget. Arbeiderpartiet var avhengig av deres støtte for å få flertall, men de «hadde få ideer om hva vippeposisjonen skulle brukes til - og hvordan.»<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.167</ref> Gustavsen ble [[parlamentarisk leder]], og [[Torild Skard]] ble [[lagtingspresident]]. Berge Furre ble formann for [[landbrukskomiteen]]. Han var også medlem av den [[Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité|utvidede utenriks- og konstitusjonskomité]] og [[Stortingets valgkomité|valgkomitéen]].<ref name=stbio /> Furre overtok som parlamentarisk leder i 1975 fram til [[Reidar T. Larsen]] overtok i 1976.<ref name="Rosstabell">[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] tabell, «Partiets ledelse»</ref>

Furre hadde allerede i 1961 skrevet et kapittel om «Full jamstilling for jord- og skogbruk» til SFs første partiprogram. Kravet var at «dei som har jord- og skogbruk til hovudnæring får full økonomisk og sosial jamstelling med andre næringsgreiner».<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.53 Siden dette kapittelet var skrevet av Furre alene var det på nynorsk i motsetning til resten av partiprogrammet.</ref> Gudleiv Forr mener likevel at «det var den akademiske tilnærmingen til landbruket som gjorde Berge Furre til landbrukspolitiker»<ref name=nbl /> og viser til hans hovedoppgave i historie fra 1968, «Mjølk, bønder og tingmenn».<ref>[[#Furre1971|Furre (1971)]] Hovedoppgaven fra 1968 ble utgitt som bok i 1971</ref>

Kravet om jamstilling var på plass også i Valgforbundets program for 1973-75. Det ble støttet av sentrumspartiene, og også Høyre var villige til å være med på det. Arbeiderpartiet var imidlertid mot.<ref name ="Rossavik216">[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.216.</ref> [[Kåre Willoch]] skriver at Furre som formann i landbrukskomiteen «ga kravene om kroner og øre til næringen en ideologisk overbygning, som ga dem ytterligere gjennomslagskraft».<ref>[[#Willoch1992|Willoch (1992)]] s.69</ref> Furre klarte ved hjelp av næringsorganiasjonene og samtaler med de andre partiene å legge press på landbruksminister [[Torstein Treholt]] og finansminister [[Per Kleppe]], og [[Norges Bondelag]] skrev brev med krav om «opptrapping til industriarbeiderlønn». Natten mellom 1. og 2. desember fattet Stortinget «det historiske jamstillingsvedtaket».<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.216. Også kjent som «opptrappingsvedtaket».</ref>

Forr beskriver dette som «den nye landbrukspolitikken som Furre ble en drivende kraft bak i Stortinget».<ref name=nbl /> Det vedtatte målet om jamstilling med industriarbeiderlønn ble erklært nådd i 1982 og sto seg helt til [[Gunhild Øyangen]]s tid som landbruksminister på 1990-tallet.<ref name="Rossavik216" /> Furre sa selv i 1999 at han trodde dette vedtaket «gjorde det mogeleg for jordbruket å overleva Gunhild Øyangen».<ref name=DT231299 /> Furre mottok i 1996 «Norges Bondelags jubileumspris for godt bondevett»<ref name=stbio /> og ble i 2011 æresmedlem i [[Norsk Bonde- og Småbrukarlag]].<ref name=Helg071111 /> Tidligere leder i Norges Bondelag [[Harald Milli]] har omtalt ham som «en helt for norsk landbruk».<ref name=Rossavik216/>

===Leder av SV===
[[Fil:Theo Koritzinsky.jpg|miniatyr|Theo Koritzinsky i 2008. I 1983 etterfulgte han Berge Furre som leder av SV. Foto: Jarle Vines]]
Sosialistisk Valgforbund møttes til «samlingskongress» 14. mars 1975, og der ble [[Sosialistisk Venstreparti]] formelt stiftet. SF ønsket Berge Furre som leder av det nye partiet, men spenningen mellom SF og NKP var stor, og det lå lenge an til kampvotering mellom Furre og [[Roald Halvorsen]]. «SF kunne ikke godta Halvorsen, enkelt sagt fordi han var kommunist, mens NKP ikke kunne godta Furre, enkelt sagt fordi han var antikommunist», skriver Rossavik.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.195</ref> Etter hektisk møtevirksomhet gjennom natten fant man [[Berit Ås]] som kompromisskandidat.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.197</ref>

I 1976 ble Furre valgt som leder av SV. Han var fortsatt ikke uomstridt, men hadde imponert også mange kritikere som parlamentarisk leder og som mannen bak jamstillingsvedtaket, en av SVs sjeldne seiere på Stortinget.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.218f</ref> Han skulle bli gjenvalgt som leder tre ganger og satt som leder fram til 1983. I løpet av denne tiden fullførte han den krevende samlingsprosessen og tok ifølge [[Erik Solheim]] «full kontroll» over partiet som leder på landsmøtet i 1979.<ref>[[#Solheim1999|Solheim (1999)]] s.77-79</ref> I 1981 hadde Furre fått tilbud om å bli forlagssjef i [[Det Norske Samlaget]] og vurderte å trekke seg som partileder. Han ble imidlertid overtalt til å ta en periode til.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.283-284</ref> Furre tok ikke gjenvalg i 1983 og ble etterfulgt av [[Theo Koritzinsky]].<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.294</ref>

===Listesaken og Loran C-saken===
[[Fil:Ivar Johansen SV.jpg|miniatyr|upright|Ivar Johansen hadde laget lister over ansatte i overvåkningspolitiet. Det som ble oppfattet som en trussel om å offentliggjøre disse i SV-avisen Ny Tid, førte til mye negativ kritikk mot SV og Berge Furre som partileder.]]
{{utdypende artikkel|Listesaken|Loran C-saken}}
I 1977 var det to kontroversielle saker hvor SV var i fokus, i ettertid kjent som ''[[listesaken]]'' og ''[[Loran C-saken]]''. Furre var i mindre grad involvert i den første, men hovedperson i den andre.

SV-politikeren [[Ivar Johansen (politiker)|Ivar Johansen]] hadde ved hjelp av åpne kilder laget lister over ansatte i overvåkningspolitiet. Dette ble gjort kjent gjennom et intervju med Johansen i [[Arbeiderbladet]] 1. august, og Johansen antydet at disse kunne bli offentliggjort i [[Ny Tid]]. Furre uttalte til ''Dagbladet'' at «Det kan bli aktuelt å offentliggjøre navnene på dem som har overvåket folk på venstresiden i norsk politikk... ...Etter at vi selv er blitt kartlagt, har jeg full forståelse for at Ivar Johansen, Ny Tid og andre kartlegger oss».<ref>Dagbladet 2.8.1977, sitert etter [[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.229</ref> Dagbladet tok dagen etter på lederplass sterk avstand fra eventuell offentliggjørelse og Furres «velsignelse» av dette.<ref>Dagbladet 3.8.1977, sitert etter [[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.229</ref> Politiet satte i gang et stort apparat for å oppspore listene og beslagla dem etter det historikeren [[Jostein Nyhamar]] beskrev som «en til dels sterkt farsepreget leteaksjon».<ref name=Nyha493>[[#Nyhamar1990|Nyhamar (1990)]] s.493</ref> Ifølge [[Otto Hauglin]] hadde også Furre på et tidspunkt kopi av listene.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s. 231</ref>

[[Fil: Omegastasjonen på Bratland.JPG|thumb|left|Omegastasjonen på Bratland i [[Lurøy]]. Berge Furre og Finn Gustavsen brøt i 1977 taushetsplikten, og offentliggjorde hemmeligstemplede opplysninger om etableringen av navigasjonssystemene Loran og Omega. Det gjorde at de med bare tre stemmers overvekt unngikk riksrett i 1979.]]Navigasjonssystemene [[LORAN]]-C og [[Omega navigasjonssystem|OMEGA]] ble etablert på norsk territorium på begynnelsen av 1960-årene. Loran C var til stor hjelp for amerikanske [[ubåt]]er som førte [[atomvåpen]], og etableringen av systemet hadde ikke vært vedtatt i Stortinget.<ref name=Ross226>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.226</ref><ref name=Ustvedt37>[[#Ustvedt1991|Ustvedt (1991]] s.37</ref> SV mente at etableringen av disse navigasjonssystemene var i strid med norsk base- og atompolitikk, og at opprettelsen av disse anleggene ikke var vedtatt av Stortinget på en konstitusjonelt forsvarlig måte.<ref name=Ross226/> Etter at [[Arent M. Henriksen]] og Finn Gustavsen hadde tatt opp saken i Stortinget satte regjeringen i 1975 ned et utvalg ledet av [[Andreas Olai Schei|Andreas Schei]]<ref>[[#Gustavsen1979|Gustavsen (1979)]] s. 284</ref> som fikk i oppdrag  å utrede forhold rundt den konstitusjonelle fremgangsmåten ved etableringen av navigasjonssystemene. Bare en begrenset del av utvalgets rapport ble gjort offentlig,<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1975 | tittel = Sammendrag av innstilling fra utvalget til undersøkelse av sakene om etablering av Loran C og Omega-stasjoner i Norge (Granskningsutvalget Loran C - Omega) | utgivelsessted = Oslo | forlag = Statsministeren | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013021109118 | side = }}</ref> og saken ble behandlet i lukket møte i Stortinget.<ref name=Ross226/><ref>[[#Furre1997|Furre (1997)]] s.109</ref>

SV ønsket at utvalgets rapport skulle offentliggjøres, og Furre gikk ut og truet med at han ville bryte taushetsplikten og offentliggjøre rapporten dersom ikke regjeringen gjorde det.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1977-06-21 | tittel = Nordlands Avis 1977.06.21 | utgivelsessted = Norge;Nordland;;Hemnesberget;;;; | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_nordlandsavis_null_null_19770621_84_46_1 | side = }}</ref> Ifølge [[Yngvar Ustvedt]] erklærte Furre og Gustavsen allerede under Stortingets lukkede behandling at de ikke ville respektere hemmeligstemplingen, men fritt sitere fra hele rapporten.<ref name=Ustvedt37 /> Rossavik skriver at Furre og Gustavsen «følte seg bundet av taushetsløftet», men var under hardt press fra hovedstyret i SV hvor særlig [[Steinar Stjernø]] sto hardt på at dersom regjeringen ikke selv offentliggjorde fakta skulle SV gjøre dette.<ref name=Ross227>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.227</ref> Rossaviks framstilling stemmer overens med det Gustavsen skrev i 1979, at beslutningen om å true med offentliggjøring var tatt av Furre alene etter «opphetede diskusjoner i hovedstyret».<ref>[[#Gustavsen1979|Gustavsen (1979)]] s.291</ref> Furre sa i 2010 til Rossavik at han så det slik at han enten måtte si seg villig til å legge ut om Loran C eller trekke seg som partileder.<ref name=Ross227/>

Ifølge Rossavik likte ikke Finn Gustavsen at Furre hadde lovet å lekke innholdet, men valgte likevel å følge ham.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.233</ref> Da regjeringen ikke etterkom Furres ønske, røpet Furre og Gustavsen hemmeligstemplede opplysninger fra rapporten i et åpent møte i [[Folkets Hus i Oslo]] den 22. august 1977. Samtidig ble hele Schei-komiteens innstilling offentliggjort av [[Pax forlag]].<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1977 | tittel = Loran C og Omega: innstilling | isbn = 8253008821 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pax | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072301056 | side = }}</ref>

I 1977 ble det opprettet en [[protokollkomité]] (i henhold til [[Stortingets forretningsorden]] §&nbsp;14a) for å vurdere om det skulle reises [[riksrett]]stiltale mot Furre og Gustavsen. Komiteens flertall mente at Furre og Gustavsen hadde brutt taushetsplikten ved å røpe hemmeligstemplede opplysninger. Flertallet fant likevel at andre forhold tilsa at det ikke burde reises tiltale, mens komiteens representanter fra [[Høyre]], [[Kristelig Folkeparti]] og [[Senterpartiet]] mente at det burde reises tiltale. [[Odelstinget]] voterte over saken i et møte 1. februar 1979. Forslaget om å henlegge saken ble vedtatt med 47 mot 44 stemmer.<ref>{{Kilde www|tittel=Riksrett|url=https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Arbeidet/Riksrett/|utgiver=stortinget.no|besøksdato=2016-10-07}}</ref>

[[Ole Paus]] skrev visen «Berge Furre Boogie Woogie» om denne saken, utgitt på platen ''[[Nye Paus-posten]]'' i 1977.

Disse sakene bidro ifølge Nyhamar «utvilsomt sterkt til SVs nederlag ved stortingsvalget i 1977», og «det var særlig Furres og Gustavsens brudd på taushetsplikten velgerne ikke godtok».<ref name=Nyha493/> «Folk ville ganske enkelt ikke godta et løftebrudd» skrev [[Einar Gerhardsen]] i 1978.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Gerhardsen, Einar (1897-1987) | utgivelsesår = 1978 | tittel = Mennesker og politikk: erindringer 1965-78 | isbn = 8210016660 | isbn = 8210016652 | isbn = 8257400904 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Tiden | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070301023 | side = 159}}</ref> «Aldri, verken før eller siden, har det vært så tungt å drive valgkamp for SV» skrev [[Erik Solheim]] i 1999 om situasjonen i 1977.<ref name=solh76>[[#Solheim1999|Solheim (1999)]] s. 76</ref> Solheim beskriver Furre og Gustavsens opptreden som «heroisk» og skriver at han moralsk «forsvarer dem fullt ut».<ref name=solh76/> Han konkluderer imidlertid med at «det neppe var samsvar mellom betydningen av de nye opplysningene offentligheten fikk del i og den belastningen det hele ble for partiet.»<ref name=solh76/> Furre selv oppsummerte etter valget at «Valkampen spora av over på saker vi ikkje kunne vinna».<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s. 235</ref>

===Partiveteran===
Furre hadde fortsatt verv i SV etter at han gikk av som leder. Han var medlem av hovedstyret fra 1983 til 1987, leder av SVs internasjonale utvalg fra 1987 til 1989 og medlem av samme til 1993.<ref name=stbio/> Under de interne stridighetene i SV på 1990-tallet regnes han som en støttespiller for Erik Solheim.<ref name=nbl /> Ifølge Solheim var det Furre som ga venstreopposisjonen (av Forr beskrevet som «de gammelsosialistiske tradisjonsbærerne»<ref name=nbl />) anført av [[Hans Ebbing]] tilnavnet «museumsvokterne».<ref>[[#Solheim1999|Solheim (1999)]] s.333</ref>

I 1994 ga han ut skriftet ''Nei til EU'' i serien «Gyldendals pamfletter.»<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Furre, Berge | utgivelsesår = 1994 | tittel = NEI til EU | isbn = 8205225982 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008013101044 | side = }}</ref>