Redigerer Beredent artilleri (avsnitt)

== Beredent artilleri i Danmark-Norge ==
Det danske artillerivåpenet oppsto etter slutten på den skånske krigen i 1679 under betegnelsen ''Artillerikorpset'', som deles i tre korps, Danske, Holsteinske og Norske Artillerikorps med hovedseter i København, Glückstadt og Akershus festning i Christiania. Artillerivåpenet forsømtes i fredstiden etter 1720, og det var først i 1760-tallet da det var innsett at beredskapsevnen måtte skjerpes i møte med militære trusler fra andre makter, besluttet å reformere korpsene materielt, personelt og organisasjonsmessig ved å adoptere nyheter innenfor artillerivåpenet fra utlandet. For de neste tiårene skulle det dansk-norske artilleriet gjennomgå en rekke administrative endringer med henblikk på å opprettholde beredskapsevnen med høy stridsverdi innenfor egne rikets kapasitet. Interessen for ''ridende artilleri'' fulgt til valget om å innføre permanente militærenheter med ridende artillerister etter prøyssisk forbilde, ikke minst etter [[Slaget ved Kvistrum bro]] i 1788. Der hadde den norske ekspedisjonshæren som var rykket inn i Båhuslen, engasjerte det svenske forsvaret hvor et ridende batteri på åtte 1-punds amusetter var tatt i bruk med hell.<ref>Frantzen, s. 48-50</ref>

Med kongelig resolusjon 11. desember 1789 ble det beredne artilleriet innført i artillerikorpset, med ét ridende kompani i hver av de tre korpsene i Danmark, Holstein og Norge. Hvert kompani vil ha 72 underoffiserer og menige for å betjene artilleriet, en stallfølge («staldeetat») på 9 underoffiserer, 3 beslagsmeder og 60 vervede kusker, og 144 utskrevne assistansekusker og hjelpere som reservestyrke. Det enkelte kompaniet vil ha 120 hester i statlig eie og 288 utskrevne hester som hentes inn i krigstid. De utskrevne vil utkalles bare en gang hver år for øvelse i fredstid. Da krigstrusselen ble sterkere i de etterfølgende årene samtidig som det vist seg at de administrative utgiftene ikke kunne dekkes, var en nyorganisering nødvendig i 1803. Det dansk-norske militæret reorganiseres inn i [[brigade]]r, og det kongelige artillerikorpset ble delt inn i tre brigader. Den totale styrken for alle tre brigadene vil bestå av 3 ridende kompanier, 17 fotartilleri-kompanier, 1 fyrverkerkompani og 1 håndverkerkompani. Den norske artilleribrigaden vil dermed bestå av 10 artillerikompanier, delt inn i en ridende, fem stående fotartillerikompanier og fire mobiliseringskompanier til fots.<ref>Frantzen, s. 51-53</ref>

Siden 1789 hvilte hovedvekten av feltartilleriet på ''fotbatterier'', hvor artilleristene måtte gå til fots i følge med feltskytsene trukket av hester, men de ridende batteriene var prioritert under fordelingen av de tilgjengelige ressurser når det gjelder mannskap, materiale og penger. I kontrast til de kontinentale hærene i sin samtid hadde artilleristene foretrukket mindre og lette stykker, ettersom man hadde til å begynne med 6 pds 20 kalibre lange kanoner av System 1762, for større mobilitet. De eldre og tyngre kanonene måtte erstattes med nyere 3 pds 20 kalibre lange kanoner som hadde en stykkvekt på bare 290 kg utenom affutasjen etter System 1766. Det vist seg under stridighetene at selv om disse 3 pds 20 kalibre kanonene var meget mobilt og enkelt å lade om, var disse for svak i møte med fiendtlige 6 pds kanoner og med for liten merkbar effekt på sine mål.<ref>Frantzen, s. 58-62</ref>

I den norske artilleribrigaden hadde det enkelte ridende artillerikompaniet åtte 3 pds 20 kalibre kanoner og to 10 pds lette haubitser, til sammen 10 skyts, samtidig av System 1766 som regulere forholdet mellom kaliber, vekt og dimensjoner på et metallstøpt skyts. I 1799 var feltkanonen for det norske ridende artilleriet av type 3 pds 20 kalibre, det betyr vekten på ammunisjonen i jern (kanonkule), lengden på kanonløpet etter antall kanonkuler - det som ikke kom fram, er stykkvekten etter antall kanonkuler, 190 kuler per kanon, og tykkelsen på løpet ved bakestykket, «gods» målt i brøkdelen av jernkulen er oppgitt til 5/6. Etter metersystemet er jernkulen på 3 pund 1,5 kg i vekten.<ref>Frantzen, s. 97-98</ref>

Under det danske felttoget i året 1813 da det såkalte ''Auxiliærkorpset'' under ledelse av general prins Frederik av Hessen var utkommandert til Napoleons armeene under krigen på det tyske landet, og deretter retirert tilbake til sydgrensen under forfølgelse av allierte styrker, hadde han bare fotbatterier og ''kjørende batterier'' hvor artilleristene satt på affutasjen under hestetrekk. Der under kampene ble ulempene med de svake 3 pds kanonene oppdaget, selv om to hannoveranske kanoner av engelsk modell ble erobret ved Sehested i desember 1813. De ridende batteriene vist seg å være for kostbart, og ideen om å la mannskapet sitter på affutasjen som var mye lettere enn de fiendtlige, hadde gode meritter.<ref>Frantzen, s. 186-189</ref> Under de norsk-svenske sammenstøtene i 1808 og 1814 var det det ridende kompaniet lite benyttet, ettersom kanonene fordeles til ulike enheter under den defensive strategien for hærledelsen. Men til gjengjeldelse var de norske artilleristene effektiv under kampene, ettersom disse under flere trefninger har kunne få merkbar effekt på de svenske troppene.