Redigerer Benoît de Sainte-Maure (avsnitt)

== ''Troja-romanen'' ==
''Le Roman de Troie'' påvirket verkene til mange i Vest-Europa, blant annet [[Geoffrey Chaucer]] og [[William Shakespeare]]. I øst ble den oversatt til [[gresk]] som Ο Πόλεμος της Τρωάδος (''Trojakrigen''), og ble uten sammenligning den lengste middelalderske greske romanse. Kun [[Guido da Colonna]]s ''Historia Distructionis Troiae'' var like ofte tilpasset (se nedenfor). Benoîts kilder for den fortelling hvor den latinske lån til [[Dictys Cretensis]] og [[Dares Phrygius]], og en del materiale fra nå tapte latinske tekstrevisjoner og sammendrag av det som representerer deler av en enkelt, sammenhengende, dog i dag fragmentert manuskript, ''[[Rawlinson Excidium Troie]]'' i biblioteket [[Bodleian Library]] i [[Oxford]].

Leserne av Benoîts berømte dikt var adelen og for dem tjente denne gjenfortellingen, og de antikke romanene generelt, en moralsk hensikt, et «[[Fyrstespeil|speil for fyrster]]» innenfor en større [[Didaktikk|didaktisk]] sjangre av [[speil-litteratur]]<ref>Nolan, Barbara: ''Chaucer and the Tradition of the Roman Antique'' (Cambridge: Cambridge University Press) 1992.</ref>, som også det senere norske verket ''[[Kongespeilet]]'' fra [[1200-tallet]] var det. Her fortelles det om den vakre Helena, kanskje modellert etter Eleanora av Aquitaine selv, som etter at hun ble gift i sitt hjemland ble ført over havet av en fremmed prins. Andre kjærlighetspar er [[Jason (gresk mytologi)|Jason]] og [[Medeia|Medea]], [[Akillevs]] og Polyxene, men det paret som vakte størst interesse var en trekanthistorie i denne fortellingen; [[Troilus]] og Briseis elsket hverandre i Troja, men som ble forelsket i Diomedes.<ref>Beyer, E.: ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 2. Cappelen, Oslo 1971. Side 288.</ref>

For å oppfylle disse lesernes forventninger om at [[Helt|heroiske]] figurer skulle være elskere i henhold til prinsippene om høvisk kjærlighet, diktet Benoît opp fortellingen om den unge trojanske prinsen Troilus' kjærlighet for Briseis, datteren til presten Kalkas, grekernes avhopper. Etter at hun ble sendt av sin far under en utveksling av gisler ble hun beilet til av den greske krigeren Diomedes og hun faller for ham.

Denne kjærlighetstriangelet ble et sentralt emne i en rekke senere verker ved at fortellingen dro på vandring over i hele Europa. Ved [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Fredrik IIs]] hoff på [[Sicilia]] ble det oversatt til latin av Guido delle Colonne og dette grunnlaget benyttet [[Giovanni Boccaccio]] til sitt verk ''il Filostrato''. I Benoîts fortelling er Kalkas’ datter kalt for Briseis, men hun er bedre kjent under et helt annet navn, da Boccaccio døpte henne om til ''Criseida'' i nevnte verk. Chaucer kalte henne for ''Criseyde'' (i ''[[Troilus og Criseyde]]''), [[Robert Henryson]] kalte henne for ''Cresseid'' (i ''Testament of Cresseid'', et forsøk på fortsettelse av Chaucers fortelling) og sluttligen ble hun ''Kressida'' av [[William Shakespeare]] (i hans ''[[Troilus og Kressida]]'')<ref name="Antonelli"/>.

Dedikasjonen i diktet til en «riche dame de riche rei», som med sikkerhet er identifisert som [[Eleanora av Aquitaine]], dronning av Henrik II av England<ref>Den andre muligheten, [[Ludvig VII av Frankrike]], har blitt åpenbart svekket.</ref>, er begravd dypt innenfor den, interpolert i fortellingen. Det tjener til å datere diktet til årene før Eleanora ble fengslet av Henrik II i [[1173]].