Redigerer Bengt R. Jonsson (avsnitt)

== Nye teorier til den nordiske balladediktnings opprinnelse ==
Bengt R. Jonsson har i sin meget bredt anlagte artikkel om «Bråvalla och Lena», og i flere andre skrifter, blant annet i «Kring Sophus Bugges balladuppfattning» (1992:138ff), hevdet at balladediktingen i all hovedsak måtte ha kommet til Skandinavia gjennom det norske hoffmiljøet ved Akershus slott i Oslo mot slutten av 1200-tallet. At dronning Eufemia oppholdt seg her da hun fikk oversatt tre ridderdikt til svensk, de såkalte [[Eufemiavisene]], som tributt til sin kommende svigersønn, er vel kjent, men Jonsson er den første som har tillagt dette hoffmiljøet noen større betydning som kulturell innovatør for den skandinaviske riddervise.
 
Ettersom Danmark og Sverige har langt flere ridderviser enn Norge og Færøyene (dvs. det vestnordiske balladeområdet) har en regnet med at riddervisene måtte ha oppstått innenfor det østnordiske balladeområdet. Jonsson påpeker at fraværet av norsk adel, og rene historiske tilfeldigheter, var skyld i en slik utvikling, og at det ikke nødvendigvis var slik at en innenfor det vestnordiske balladeområdet på grunn av villere natur og et barskere folkelynne skulle ha foretrukket kjempe- og trollvisene.

Som ved de fleste europeiske hoff var den franske ridderdiktingen blitt spredd via England, men ifølge Jonsson skal balladen, samtidig med den øvrige ridderlitteraturen, ha spredd seg som en fullt ferdig genre. Blant den importert hoffpoesien vant dansevisene raskt popularitet og spredte seg både geografisk og sosialt. Dansevisene ble avholdt og brukt i alle de nordiske landene.

Jonsson mente å se tydelige merker etter påvirkning fra balladegenren i de såkalte [[Eufemiavisene]], slik de ble gjendiktet i hoffmiljøet på Akershus slott. Derfor mente han at også balladediktningen måtte ha vært dyrket innenfor de samme kretser, og at Norge dermed inntar rollen som opphavssted for den nordiske ridderballaden. Diktingen må således ha spredd seg herfra til de andre nordiske land.

Dermed går Jonsson mot ideen om at balladegendren oppsto isolert på grunnlag av annen metrisk hofflitteratur, slik som tidligere antatt, og mener moten med sangdanser spredde seg utover landet fra Oslo og et par andre kultursentra i Norge.