Redigerer Beijing (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Sinathropus pekinensis.jpg|thumb|right|«''Homo sinathropus pekinensis''», modell av en hodeskalle funnet i 1929. I dag har antropologien forlatt denne benevnelsen, til fordel for det mer universelle begrepet ''Homo erectus''. {{Byline|José-Manuel Benito Álvarez}}]]
=== Førhistorisk tid ===
I området der Beijing nå ligger fantes for 500&nbsp;000 til 230&nbsp;000 år siden en variant av førmennesket ''[[Homo erectus]]'', nemlig det som tidligere ble vitenskapelig benevnt ''Sinanthropus pekinensis'' (dvs. «Kinamennesket fra Peking», [[Pekingmennesket|Pekingmannen]]). Rester ble avdekket i [[1920-årene|1920-]] og [[1930-årene]] i [[Zhoukoudian]], 50 kilometer sørvest for dagens by. [[Universitetet i Uppsala]] spilte en viktig rolle, for den svenske forskeren [[Johan Gunnar Andersson]] hadde virket i området i flere år. Han og en rekke arkeologer og paleontologer som amerikaneren [[Walter W. Granger|Walter Granger]], østerrikeren [[Otto Zdansky]] og den franske jesuitten [[Pierre Teilhard de Chardin]] var med på og fortolke funnene.

På funnstedet fant man verktøy av stein og knokler og et tykt sjikt med aske. Askelaget tolker mange fagfolk som tegn på bruk av ild, selv om dette er omstridt. I 1987 ble stedet oppført på [[UNESCO]]s liste over [[Verdensarven i Asia|Verdensarven]]. Vitenskapelig arbeid på stedet pågår fortsatt, og det gjøres fremdeles (2005) interessante funn.<ref>[http://whc.unesco.org/en/news/131 UNESCO: New findings from Peking Man site, juni 2005]</ref>

=== Før keisertiden ===
Byens eksistens er belagt så langt tilbake som til det vestlige [[Zhou-dynastiet]]s tid (1121–770 f.Kr.) da den bar navnet '''''Ji'''''. Dette nevnes i en skriftlig kilde fra [[1000 f.Kr.]]. '''''Ji''''' var da et viktig sted for handelen med [[mongolene]] og [[korea]]nerne, og med forskjellige stammer fra [[Shandong]] og det sentrale Kina.

I [[de stridende rikers tid]] var Beijing hovedstad for staten [[Yan (stat)|Yan]], og het av den grunn '''''Yanjing''''' (燕京, ''Yan-hovedstaden''). Dette gamle navnet, som byen også hadde i en periode i den tidlige keisertiden, lever videre i den folkelige bevissthet, både som et ærverdig kulturnavn, og som [[Yanjing Beer|et populært ølmerke]], Kinas ledende merke på innenriksmarkedet.

=== De første keiserdynastiene ===
Etter staten [[Yan (stat)|Yans]] fall etablerte [[Qin-dynastiet]] (221–207 f.Kr.) det første allkinesiske keiserdynastiet. Qin-dynastiet, [[Han-dynastiet]] (202 f.Kr.–220 e.Kr.), og [[Jìn-dynastiet (265-420)|Jin-dynastiet]] (265–420 e.Kr., det første av tre dynastier med navnet «Jin») hadde lokale prefekturer i området rundt Beijing.

I 221 f.Kr. ble byen erobret av Kinas senere første keiser [[Qin Shihuangdi]] (259–210 f.Kr.). I hans regjeringstid ble murene mot nord befestet. I [[Qin-dynastiet]] fikk byen atter navnet ''Ji''. Den tapte da sin betydning, ved at den ikke lenger var hovedstad for noen stat.

I de følgende århundrer utviklet ''Ji'' seg fra en ubetydelig provinsby til et knutepunkt for handel og viktig militært feste for forsvaret av Kinas nordgrense. Byens strategiske og samtidig utsatte beliggenhet førte til at den en rekke ganger ble angrepet og tidvis okkupert av de halvnomadiske steppefolkene fra nord. 
[[Fil:Tianning sita.jpg|thumb|right|[[Tianningtemplets pagode]].]]
Så overtok [[Tang-dynastiet]], som kalte byen '''''Youzhou''''' 幽州 eller '''''Fanyang'''''. Byen lå innen det som i dag er Stor-Beijing, men det er likevel et stykke fra det som er Beijings gamleby. [[Fanyang]] ble hovedkvarter for Fanyang [[jiedushi]], med en slags militærguvernør over det som nå er Beijing og den nordlige del av provinsen [[Hebei]]. En av disse jiedushier, [[An Lushan]], innledet [[An Shi-opprøret|sitt opprør]] herfra i 755. Dette opprøret anses gjerne som vendepunktet for Tang-dynastiet; fra da begynte sentralregjeringen å miste grepet over mange av landsdelene.

=== Jin-, Liao- og Jin-dynastiene ===
I 936 avstod [[Jin-dynastiet (1115-1234)|det nordkinesiske senere Jin-dynasti]] (936–947) en stor del av sine nordlige grensetrakter, inklusive Beijing (på den tid ble kalt ''Youzhou''), til [[khitan]]folket, og det etablerte i sin tur [[Liao-dynastiet]] (907–1125). I 938 etablerte Liao-dynastiet en sekundær hovedstad der, og kalte den '''''Nanjing''''' («den sørlige hovedstad»). (Den må ikke forveksles med dagens [[Nanjing]], den by som nå er hovedstad i [[Jiangsu]]-provinsen). Liao-dynastiet var et regionalt nordkinesisk dynasti; ellers var det øvrige Kina i denne perioden regjert av [[Song-dynastiet]].

På [[1000-tallet]] fikk byen hete '''''Yenjing'''''.

I 1125 annekterte [[jurchenerne]]s [[Jin-dynastiet (1115-1234)|Jin-dynasti]] Liao, og i 1153 flyttet det sin hovedstad til Liaos ''Nanjing'', som de igjen gav nytt navn. Nå fikk byen navnet '''''Zhongdu''''' (中都, «den sentrale hovedstad»). Zhongdu lå i det området som nå er omkring Tianningsi, noe sørvest for det sentrale Beijing. [[Tianningtemplets pagode]] er den viktigste arkitektoniske monumentet som har overlevd av Nanjing og Zhongdu.

=== Yuan-dynastiet (1271–1368) ===
[[Fil:Map of Cambaluk.jpg|thumb|Khanbaliq, Beijing i [[Yuan-dynastiet]]]]
I [[1264]] kom [[mongolene]] under [[Kublai-khan]], og etter få år etablerte de sitt eget dynasti, [[Yuan-dynastiet]], i Kina. De bygde en direkte tilgrensende bybebyggelse nordøst for det som var igjen av de gamle husene av Liao-dynastiets hovedstad. Den byen var blitt brent og plyndret allerede i 1215.

[[Kublai-khan]] bygde faktisk opp en helt ny by. Den stod ferdig i [[1293]]. Denne nye byen het på kinesisk '''''Dadu''''', som betyr den store hovedstad. Men byen var best kjent med det [[mongolsk]]e navnet '''''Khanbaliq'''''. Dette var hvor khanens palass var. Khanbaliq hadde sine keiserlige palasser omtrent der de også var i de senere Ming- og Qing-dynastiene, og rundt det moderne Kinas regjeringsområde.

Khanbaliq lå sentrert noe nord for det moderne sentrale Beijing. Dens geografiske midte var nærmere den nordlige langsiden av [[Andre ringvei (Beijing)|Andre ringvei]], og byen strakk seg nordover til et sted mellom [[Tredje ringvei (Beijing)|tredje]] og [[fjerde ringvei (Beijing)|fjerde ringvei]]. Noen beskjedne rester av mongoltidens nordlige mur er fremdeles bevart.<ref>{{Kilde www|tittel=元大都土城遗址公园|url=http://www.tuniu.com/places/17645|verk=Tuniu.com|besøksdato=2008-06-15|språk=kinesisk}}</ref>

Det var til denne byen – som han kalte '''''Cambaluc''''' – den italienske reisende [[Marco Polo]] kom fra [[Venezia]] og tjenestegjorde for khanen i 17 år; han kunne fortelle om en høyt utviklet sivilisasjon med både [[krutt]] og [[papir]].

=== Ming-dynastiet (1398–1644) ===
[[Fil:Beijing old city walls.jpg|thumb|Deler av [[Beijings bymur|Beijings gamle bymurer]] anno 1902]]
[[Fil:Tiananmen.JPG|thumb|Den himmelske freds port (Tiananmen)]]
I [[1368]] overtok [[Ming-dynastiet]]. [[Hongwu-keiseren]], den første av Ming-keiserne, forla sin residens til Nanjing lenger sør i Kina, og denne byen ble dermed hovedstaden. Dadu fikk nå navnet '''''Peiping'''''. Den forble imidlertid en viktig by, særlig som forsvarsfeste mot stammene i nord.

I [[1408]] begynte [[Yongle-keiseren]] med en fullstendig nybygging av byen, som han gav navnet Beijing. Han bygde blant annet [[Den forbudte by]] og [[Himmelens tempel|Himmeltempelet]], og la dermed de viktigste føringene for bybildet og utbyggingsaksene. I [[1421]] flyttet han hovedstadsfunksjonen tilbake til Beijing. [[Den himmelske freds port|Tiananmenporten]] ble senere til statsemblemet for Folkerepublikken Kina. Den brant ned to ganger under [[Ming-dynastiet]], og ble gjenoppbygd for siste gang i 1651.

Det var under Ming-dynastiet at Beijing fikk sin nåværende form hva gjelder store deler av den indre by. Ming-dynastiets nordlige bydel var trukket noe sørover i forhold til Yuan-tidens bymur. Restene av den nordligere Yuan-muren er fremdeles å finne i det moderne Beijing. De er kjent som ''Tucheng'' 土城, som betyr «jordvollen».

Mingtidens bymur gjorde tjeneste som Beijings bymur helt til den fra 1950-tallet ble revet for å gi plass til anleggsarbeidene av ringveien rundt den indre by.

Det antas at Beijing var verdens største by fra 1425 til 1650 og fra 1710 til 1825.

=== Qing-dynastiet (1644–1911) ===
I 1644 erobret [[mandsjuene]] byen og etablerte sitt [[Qing-dynastiet|Qing-dynasti]] i Kina. Inntoget i den da stygt borgerkrigsherjede byen ble fulgt av store omstillinger. Mandsjusoldater og deres familier fikk ordre om å flytte inn i den nordlige del av byen, med keiserbyen og de omliggende deler innenfor [[Beijings bymur]] i nord. For at de skulle få plass, ble alle kinesiske borgere kastet ut. Dermed ble hele norddelen av Beijing reservert for mandsjuer, som fikk boligområder etter det [[De åtte banner|mandsjuiske banner]] de tilhørte. Denne delen fikk i senere vestlige beskrivelser navnet ''Tartarbyen''. Kineserne fikk trenge seg sammen i den sørlige halvdelen, som fikk tilnavnet ''Kineserbyen''. 
 
I Qing-dynastiet ble byen ytterligere beriket med flere templer og palasser.

Både palassområdet og de aller fleste viktige templene og embedene lå i Tatarbyen. Det var lite slikt i Kineserbyen; blant de få unntakene var [[Himmeltempelet]]. Hit pleide keiseren å dra om morgenen til [[vintersolverv]], og der frembar han et offer til [[Shangdi]] på et friluftsalter. Ved tørke eller hungersnød sendte han bønner til den samme guddommen. Ved siden av mot vest er [[Åkerbrukets tempel]]: Hvert [[vårjevndøgn]] dro keiseren dit for å innlede vårarbeidet ved å pløye en fure i jorden.

I første del av [[1700-tallet]], under [[Kangxi-keiseren|Kangxi-]], [[Yongzheng-keiseren|Yongzheng]]- og [[Qianlong]]-keiserne opplevde byen sin sterkeste blomstringstid. Litt nord for byen bygde Qing-herskerne [[Det gamle sommerpalasset i Beijing|det legendariske sommerpalasset]] for keiserslekten og adelen, et enestående anlegg også i verdenssammenheng med 200 paviljonger, templer og palasser, i et vakkert landskap med kunstige innsjøer og åser. Sammen med keiserpalasset i Den forbudte by representerte det gamle og det nye sommerpalasset midtpunktet og symbolet for det kinesiske keiserdømmes herlighet og maktutfoldelse.

Under [[andre opiumskrig]] trengte seierrike [[Storbritannia|britiske]] og [[Frankrike|franske]] troppestyrker frem til byen i [[1860]]. Sommerpalasset nordvest for sentrum ble plyndret og deretter brent. Sivilbefolkningen gikk tunge tider i møte, mens keiserhoffet fremdeles kunne leve sitt liv på det store området innenfor Den forbudte bys murer. 
[[Fil:Peking 1916.jpg|thumb|Beijing i 1916]]
Sommerpalasset ble senere gjenoppbygd og var ferdig igjen i [[1895]]. Men likesom i 1860 ble det brent av utenlandske styrker noen år etter at det var ferdig, denne gangen i forbindelse med [[åttenasjonsalliansen]]s intervensjon mot [[bokseropprøret|boksernes opprør]] i [[1900]]. Etter at de hadde unnsatt de beleirede utlendingene og kristne i [[legasjonsområdet i Beijing|legasjonskvarteret]] og i [[Beitangkirken i Beijing|Nordkirken]], startet de straffeaksjoner. Det ærverdige [[Hanlin-akademiet]] mellom Tiananmen og legasjonsområdet var blitt plyndret og brent av de beleirede diplomatene allerede før de vestlige troppene ankom, men det var mye annet i bykjernen som ble ødelagt av dem. De var først inne på å jevne Den forbudte by med jorden som straff for opprøret, men ombestemte seg og gikk i stedet løs på Sommerpalasset. Sommerpalasset ble imidlertid i noen grad gjennombygd og stod ferdig igjen i [[1902]].

=== Republikken Kina (1912–1949) ===
Etter at mandsjuene og deres dynasti ble styrtet og [[Republikken Kina]] ble grunnlagt, var det de revolusjonæres mening at [[Nanjing]] skulle bli hovedstaden. Men til å begynne med ble det ikke slik. Embedsmannen [[Yuan Shikai]] i Beijing, som hadde betydd meget for at revolusjonen lyktes, fikk igjennom at han selv skulle bli den unge republikkens president og at hovedstaden skulle forbli i Beijing. Før han døde i [[1916]] var han blitt meget omstridt og upopulær – han hadde forsøkt å oppkaste seg selv til keiser. Etter hans død forfalt landet til borgerkriger mellom forskjellige [[krigsherrer]], og flere av dem forsøkte å sikre seg kontrollen over Beijing. Selv om Beijing i teorien forble landets politiske sentrum frem til 1928, var det ikke noe maktsentrum av landsomfattende karakter.

Det var ikke før i [[1927]] at det nasjonalistiske parti [[Kuomintang]] fra sin maktbase i sør klarte å nedkjempe krigsherrene i nord. Nanjing ble offisielt landets hovedstad i [[1928]], og Beijing endret navn til ''Beiping'' (''Peip'ing'') (北平) den [[28. juni]] samme år.

Med [[hendelsen ved Marco Polo-broen]] (''Lugouqiao'') den [[19. juli]] [[1937]] som påskudd brøt [[den annen sino-japanske krig]] ut, og Beiping ble inntatt av [[Japan]] den [[29. juli]] [[1937]]. Under okkupasjonen ble navnet Beijing gjeninnført, og byen ble sete for [[Kinas provisoriske regjering]] som ledet en av lydstatene som japanerne opprettet på kinesisk jord. Senere ble den forent med den mer omfattende [[Wang Jingweis regjering]] med sete i Nanjing. Den japanske hæren etablerte et bakteriologisk forskningsinstitutt i byen, en del av deres forskningsprogram der japanske leger eksperimenterte med mennesker.

Først på slutten av [[annen verdenskrig]] i [[1945]] ble Beijing befridd av [[Kuomintang]]hæren og av [[US Marines]]. Nå fikk den hete Beiping igjen. Etter verdenskrigen blusset [[den kinesiske borgerkrig]] opp for fullt, og mye av kampene skjedde nord for Beiping, i [[Mandsjuria]]. Etter nasjonalistenes nederlag i Mandsjuria i 1948 kunne kommunistene fokusere på områdene sør for [[Den kinesiske mur]]. Den [[21. januar]] [[1949]] led Kuomintangstyrkene katastrofale tap i et slag mot [[Mao Zedong|Maos]] [[Folkets frigjøringshær|Røde armé]]. Beiping ble inntatt av kommunistene ti dager etter, og de bestemte seg for å kalle byen Beijing igjen.

=== Folkerepublikken Kina (siden 1949) ===
[[Fil:Tiananmen Square Visit.jpg|thumb|[[Folkets store hall]]. I forgrunnen til venstre er [[Monumentet For Folkets Helter]] på [[Den himmelske freds plass]]. {{Byline|Jacob Ehnmark}}]]
[[File:Beijing 1968 I.jpg|thumb|Et bykart fra 1967 viser hvordan gater og landemerker fikk nye og revolusjonære navn under [[kulturrevolusjonen]]. For eksempel ble Andingmen indre gate til «Det store spranget fremad-gaten», Taijichanggaten ble «Den evigvarende revolusjons gate», Dongjiaominxiang i det tidligere [[Legasjonsområdet i Beijing]] ble «Antiimperialistgaten». De fleste navneskiftene ble senere reversert.]]
I oktober [[1949]] ble [[Folkerepublikken Kina]] opprettet, og hovedstaden kom igjen nordover, til Beijing. Da Folkerepublikken ble grunnlagt, bestod det politisk-administrative området Beijing bare av det bymessige området og de nærmeste av forstedene. Det bymessige område var inndelt i en mengde små distrikter innenfor det som nå er [[Annen ringvei (Beijing)|Annen ringvei]]. Siden da er mange omliggende [[fylke (Kina)|fylker]] blitt inkorporert, og dermed er Beijings administrative område blitt mangedoblet i utstrekning. [[Beijings bymur|Beijings berømte bymur]] ble revet, det meste mellom 1965 og 1969.

Ombyggingen av hovedstaden og fjerningen av det som kunne minne om det forrige regime var et høyt prioritert forehavende for [[det kinesiske kommunistparti]]et. Man skulle fri seg fra fortiden, og det innebar at en meget stor del av den gamle bygningssubstansen ble revet eller kraftig ombygd. I pakt med den aktivt [[ateisme|ateistiske]] politikk gikk det ikke minst ut over gamle templer. For eksempel ble Tempelet for den sublime visdom omgjort til en fabrikkbygning. I Tempelet for ildguden ble det produsert lyspærer. Mens det i [[1940-årene]] var 8&nbsp;000 templer og religiøse minnehaller og -steder i byen, var det bare 150 igjen i [[1960-årene]].

Byen har hatt eksplosiv vekst siden de økonomiske reformene ble igangsatt under [[Deng Xiaoping]] siden 1979.<ref>[http://www.globalis.no/atlas/satellittbilder/beijing Satellittbilde som viser utviklingen mellom 1974 og 2004] {{Wayback|url=http://www.globalis.no/atlas/satellittbilder/beijing |date=20080106105359 }}</ref> Byen sprengte seg raskt ut over både Annen ringvei og [[Tredje ringvei (Beijing)|Tredje ringvei]], og presser nå mot og tildels forbi de nyere ytre ringveier, [[Femte ringvei (Beijing)|Femte ringvei]] og [[Sjette ringvei (Beijing)|Sjette ringvei]]. Store jordbruksområder er lagt under asfalt og har fått høyhusbebyggelse. Et nytt forretningsområde er blitt utviklet i [[Guomao]]-området, [[Wangfujing]] og [[Xidan]] har utviklet seg til blomstrende innkjøpsområder, og [[Zhongguancun]] er blitt et større senter for elektronikk i Kina.

[[Fil:Cctv-building-april2008.JPG|thumb|right|Det nesten ferdigbygde hovedkvarteret for det kinesiske statsfjernsyn (中央电视台总部大楼) i [[Chaoyang (Beijing)|Chaoyang]], april 2008.]]

Problemer som tung og treg trafikk, dårligere luftkvalitet, tap av historiske nabolag og en betydelig tilstrømning av folk fra fattige landlige områder i landet, har fulgt Beijings vekst.

Tidlig i 2005 godkjente regjeringen en plan om å stanse Beijings vekst i alle retninger. For fremtiden skulle veksten heller skje i to semisirkulære bånd øst og vest for sentrum, i stedet for å gro i konsentriske ringer i alle retninger.

Forberedelsene til OL utløste en rekke håndfaste saneringstiltak. Fabrikker som ikke var i stand til å modernisere seg slik at de forurenset mindre, ble stengt. Det ble ryddet plass for mange store og små friområder og andre grøntarealer. Tilskitnede kanaler ble drenert og renset.