Redigerer Bedrageri (avsnitt)

=== Alminnelig bedrageri ===

I den norske [[straffeloven av 1902]] reguleres bedrageri i § 270. I den nye straffeloven som trådte i kraft oktober 2015 (straffeloven av 2005) omhandles bedrageri i kapittel 30 §§ 371 til 377.  Det som er [[straff]]bart er for det første der noen for å skaffe seg en uberettiget vinning «ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig forleder noen til en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for» (§ 270 første ledd nummer 1 i lov av 1902 og § 371 i lov av 2005). Dette er det klassiske innholdet i bedrageribegrepet. Det første vilkåret er at gjerningsmannen enten fremkaller en villfarelse, styrker en allerede eksisterende villfarelse, eller kun utnytter en villfarelse som eksisterer hos fornærmede. Det siste alternativet vil dekke også de to andre, slik at det i og for seg ikke er nødvendig å bevise at villfarelsen er fremkalt av gjerningspersonen. Dette vil nok imidlertid som oftest være situasjonen. Slik fremkallelse av villfarelse hos fornærmede kan skje også ved en [[unnlatelse]], typisk der man unnlater å opplyse noe som motparten måtte forvente å få vite dersom det var tilfelle. For eksempel må den som betaler markedspris for en to år gammel [[Mercedes]] forvente å få vite det av selgeren dersom bilen har omfattende og kostbare feil ved motoren (som ikke er umiddelbart synlige). Dersom selgeren unnlater å opplyse om dette har han ved en unnlatelse fremkalt en villfarelse, og vil etter omstendighetene kunne straffes for bedrageri.

I tillegg til å fremkalle eller utnytte en villfarelse er det et vilkår at gjerningspersonen på denne måten forleder noen til å begå en handling. Dette innebærer at det må være årsakssammenheng mellom villfarelsen og fornærmedes tapsbringende handling. Dersom en selger gir uriktige opplysninger om en dvd-spillers fantastiske opptaksfunksjon, kan han ikke straffes for fullbyrdet bedrageri dersom kjøperen overhodet ikke la noen vekt på disse opplysningene fordi han kun var interessert i å bruke den til å spille av filmer på. Derimot kan selgeren straffes for [[forsøk]]. Forledelsen må være «rettsstridig». I dette ligger det at virkemidler som ligger innenfor alminnelig aksepterte forretningsmetoder ikke vil være straffbare. Alminnelig forhandlingstaktikk der man gir uttrykk for at man ikke vil gå over en viss grense, selv om dette ikke medfører riktighet, er i tråd med redelig opptreden og er således ikke rettsstridig. Heller ikke overdreven [[reklame]], slik som «Verdens beste!» o.l. vil rammes av loven (annerledes er det dersom det gis spesifikke opplysninger i reklamen som viser seg ikke å stemme).

Det tredje vilkåret er at handlingen fornærmede forledes til må volde tap eller fare for tap. Det er et [[økonomi]]sk tap det må være snakk om. At det faktisk er lidt noe tap er ikke noe vilkår, det avgjørende er om det foreligger en viss fare for dette. Tidspunktet for denne vurderingen vil være når handlingen blir foretatt. Tapet kan ramme enten den handlende selv, eller «den han handler for», typisk en arbeidsgiver.