Redigerer Basileios II (avsnitt)

== Opprør i Anatolia og allianse med Kievriket ==
[[File:Coronation of Basil II as co-emperor by Patriarch Polyeuctus.png|thumb|260px|Kroningen av Basileios som medkeiser, fra ''[[Madrid Skylitzes]]'']]

Basileios var en god soldat og en fantastisk rytter, og han ville også vise seg fram som en dyktig general og en sterk hersker i imperiet. I hans første regjeringsår forble den administrative ledelsen i hendene på [[evnukk]]en Basileios Lekapenos, en uekte sønn av keiser [[Romanos I]]. Han var en dyktig og begavet politiker som håpet at de unge tronarvingene ville være hans marionetter. Basilios II betraktet sin administrasjon uforstyrret og konsentrerte seg om å lære detaljene i den administrative og militære virksomheten.

Selv om både Nikeforos II Fokas og Johannes I Tzimiskes var dyktige militære kommandører var de begge også nokså passive i den administrative ledelsen. Mot slutten av sin regjeringstid hadde Tzimiskes planlagt tiltak for å svekke makten til de store jordeierne. Det at han døde ganske raskt etterpå førte til spekulasjoner om han var blitt forgiftet av sin egen kammerherre Basileios Lekapenos, en av dem som ville bli hardt rammet av Tzimiskes’ planer og som fryktet etterforskning av sin virksomhet.

Etter at hans to forgjengere hadde sviktet, overtok Basileios II et pågående problem i [[Anatolia]] der et opprør var i emning, ledet av de to militære lederne Bardas Skleros og [[Bardas Fokas den yngre]]. Hovedmotivet til de militære var å opprettholde keisermakten etter Nikeforos II og Johannes Tzimiskes hadde hatt, og å fjerne Basileios fra maktposisjonen. Basileios framviste derimot en del av den hensynsløsheten som skulle bli hans varemerke ved å nedkjempe både Skleros i 979 og Fokas i 989 blant annet med hjelp av [[Georgia|georgiske]] styrker. Forholdet mellom de to generalene var spesielt. Fokas hadde engasjert seg i å slå ned opprøret fra Skleros, men da Fokas senere gjorde opprør returnerte Skleros fra sitt eksil for å støtte sin gamle fiende. Da Fokas døde i kamp overtok Skleros ledelsen i opprøret inntil det ble slått ned i 989 og han måtte overgi seg til Basileios<ref>Michael Psellos, ''Bysantinska portätt'' (Chronographica), Forumbiblioteket, 1984, s. 14-18</ref>. Skleros fikk leve videre, men han ble blind på slutten av livet. Det er uvisst om han ble blindet – en forholdsvis vanlig avstraffelse i Østromerriket – eller om han ble det på grunn av sykdom.

Disse opprørene påvirket Basileios’ måte å styre imperiet på. Historikeren [[Michael Psellos]], som skrev en biografi om keiseren på 1000-tallet, forteller at den beseirede Bardas Skleros ga Basileios råd om å redusere generalenes ressurser, og å gi dem økte oppgaver for å holde dem beskjeftiget med egne forhold. Og slipp ingen kvinner inn i keiserpalasset<refMichael Psellus, s. 24/ref>. Basileios tok seg disse rådene ad notam, skulle det vise seg.

For å kunne nedkjempe opprørene dannet Basileios en allianse med storfyrst [[Vladimir I|Vladimir I av Kiev]] som i 988 hadde inntatt byen [[Chersonesus (Pontus Euxinus)|Chersonesus]], den viktigste bysantinske militærbasen på [[Krim]]. Vladimir tilbød å evakuere Chersonesus og å stille 6000 soldater som forsterkninger til Basileios, mot at han i bytte fikk gifte seg med Basileios’ søster [[Anna Porfyrogenita]] (963-1011). Basilios nølte fordi de betraktet alle som ikke var ortodokse kristne som barbarer som de ikke ville ha ekteskapelige forbindelser med.

Vladimir hadde over lang tid orientert seg om ulike religioner og hadde sendt delegasjoner til flere land for å innhente informasjon. Sannsynligvis var ikke ekteskapet den primære årsaken til at han valgte å la seg døpe til den [[Den ortodokse kirke|ortodokse kristendommen]]. Etter at han var døpt kunne han gifte seg med Anna på Krim i 989. Han arbeidet senere for at hans folk i [[Kievriket]] skulle konvertere til kristendommen. De [[rusere|rusiske]] soldatene hjalp Basileios til å slå ned opprøret. Disse soldatene var i det vesentlige [[væring]]er, det vil si skandinaviske leiesoldater som ble organisert i keiserens [[væringgarde]] som spilte en vesentlig rolle i Bysants’ militærvesen.

Etter at opprøret til Bardas Skleros var slått ned ble også Basileios Lekapenos diskreditert. Den styrtrike kammerherren ble anklaget for å ha konspirert med opprørerne og han ble straffet med eksil og inndragning av de enorme landeiendommene.