Redigerer Baruch de Spinoza (avsnitt)

== I opposisjon til cartesisk dualisme ==
Spinoza var imponert over den nye vitenskapen som vokste frem i hans samtid, og han aksepterte [[René Descartes|Descartes]]' oppfatning om at den rette måten å bygge opp et vitenskapelig kunnskapsunivers på, var å starte med [[premiss]]er man ikke kunne tvile på, for så å bruke [[logikk]]en til å utlede konsekvenser av disse.

Descartes konkluderte med at det spesifikt menneskelige er bevissthet. Dette førte til at han utviklet en lære som hevdet at verden i siste instans bestod av forskjellige substanser, ånd og materie. Descartes oppfattet menneskene som erkjennende subjekter hvis verden, bortsett fra de erkjennende subjektene selv, består av materielle objekter som de observerer.

Denne delingen av naturen i to enheter, ånd og materie – subjekt og objekt – den observerende og det observerte, ble en del av måten vestens mennesker betraktet verden på. Mellom Descartes og det tjuende århundre var det få filosofer som avvek fra den cartesiske dualismen.

=== Er Gud overflødig? ===
[[Fil:Estudio espinoza.jpg|frame|Spinozas studiekammer]]
Spinoza så at det var noen grunnleggende problemer som Decartes' filosofi ikke løste. Hvis virkeligheten består av to forskjellige substanser som er klart adskilte, en materiell substans og en åndelig substans – materie og ånd – hvordan er det da mulig for ånden å bevege materien i rommet? Spinoza og [[Arthur Schopenhauer]] var kanskje de som mest konsekvent valgte en annen vei. Det var først i det tjuende århundre en annen tenkemåte ble utbredt.

For Spinoza fantes det også andre problemer som var like viktige. Han var et dypt moralsk menneske med et religiøst sinn, og dette førte til at han fikk en rekke vanskeligheter med den nye vitenskapen. Hvis virkeligheten tilsvarer et deduktivt system hvor alt som er eller hender, kan utledes med logisk nødvendighet fra selvinnlysende premisser, er det da i det hele tatt plass for moralske valg eller den [[frie vilje]]? Spinoza stilte videre spørsmål om hvordan det kan eksistere en fri vilje hvis alt er vitenskapelig bestemt. Og hvilken plass er det for Gud i et slikt system?

Hvis alt som skjer i universet, kan forklares ut fra vitenskapelige lover og matematiske ligninger, virket det for Spinoza som om menneskene ikke lenger hadde bruk for gud som en del av forklaringen. Han blir stående utenfor hele systemet, han blir overflødig.  Spinoza trodde ikke på mirakler, for Gud manifesterer seg gjennom naturlovene.  Opphever han naturlovene i et mirakel, har han opphevet seg selv.

Fra 1600-tallet til 1900-tallet var det mange som ble opprørte over slike spørsmål. [[Isaac Newton]]s svar var at Gud hadde skapt universet, at han hadde overlatt det til seg selv og latt det fungere ifølge de lover han hadde nedlagt i det, og som menneskene nå oppdager som vitenskapelige lover.

Dette holdt ikke for Spinoza som trengte en gud som gjennomtrengte alt og som var allstedsværende. Men det spørsmålet han måtte ta stilling til, var om det var plass for en slik Gud i et deduktivt og deterministisk system.

=== Avvisning av dualismen ===
Spinozas løsning på disse problemene startet med en avvisning av den grunnleggende cartesiske premiss: Han ville ikke godta den fundamentale distinksjonen mellom ånd og materie. Av Descartes, sa han, har vi lært at Gud eksisterer og at han er et uendelig og fullkomment vesen. Men hvis Gud er uendelig, så kan han ikke ha grenser, for hvis han hadde det, ville han være endelig.

Følgelig finnes det ingenting som Gud ikke er. Derfor kan det for eksempel ikke være slik at Gud er noe, og verden noe helt annet, for dette ville bety at man begrenset Guds væren. Dette betyr at Gud må ha den samme utstrekning som alt som eksisterer.

Det finnes også en annen god cartesisk grunn til at det må være slik, mener Spinoza. Descartes hadde definert substans som det som ikke trenger noe utenfor seg selv for å eksistere. Men Spinoza pekte på totaliteten av alt som eksisterer, er det eneste som ikke har noe utenfor seg selv. Innen denne helheten må man forklare alt det man ønsker å forstå.

Spinoza utleder at våre forklaringer i hvert fall til en viss grad er slik at man knytter ting sammen med andre ting. Den eneste enheten hvor dette ikke gjelder eller kan være tilfelle, er totaliteten av alt. Den må ganske enkelt være i og for seg selv, uten å være forklart ved noe annet, uten forbindelse med noe annet, for noe annet eksisterer ikke.

For Spinoza betyr dette at totaliteten er det som er den eneste sanne substansen, det eneste som eksisterer i seg selv (''«Causa sui»''), den eneste [[årsak]] uten årsak. Det er dette Spinoza mener menneskene forstår med Gud. Dette er derfor en annen grunn til at Gud må være ekvivalent med alt, hevdet Spinoza.

=== ''Causa sui'' ===
Det latinske uttrykket ''Causa sui'' betyr «årsak i seg selv», og refererer som beskrevet ovenfor til noe som skapes og eksisterer i seg selv. Dette konseptet var sentralt foruten i Spinozas arbeider, også viktig hos [[Sigmund Freud]] og [[Ernest Becker]], hvor det knyttes opp til hensikter eller mål et objekt kan tilskrive seg selv.

I Freuds og Beckers henseende brukes begrepet gjerne som en tilstand av udødelighet, hvor mening kan skapes og vedlikeholdes etter fysiologiske prosesser har sluttet å fungere. I tradisjonell [[Vesten|vestlig]] [[teisme]], kan ikke Gud bli skapt, derav er Gud enten selvskapt («Causa sui») eller uten årsak. Dermed unngår man å havne i en uendelig regress, som for eksempel i [[Det kosmologiske gudsbevis]]ets kausalforklaring.

=== Gud er verden ===
[[Fil:Whirpool Galaxy.jpg|mini|Malstrømgalakse]]
For Spinoza betyr denne tilnærmingen at enten [[kosmos]] beskrives ved religiøse begreper eller ved hjelp av planeter og andre materielle objekter, så beskrives den samme tingen. Noen kategorier er abstrakte eller mentale, andre er materielle, men de er bare to forskjellige måter å beskrive det samme fenomenet på. Den samme eksisterende enheten blir betraktet ut fra to forskjellige synsvinkler. Dermed anses ikke Gud å være utenfor verden, men han er heller ikke i verden. Han ''er'' verden.

Dermed kan man ifølge Spinoza gjerne si at det fysiske universet er Guds legeme, men dette er bare en måte å se det på. En åndelig forståelse av Gud ville bare være en annen måte å erkjenne det samme vesenet på. Den samme dobbeltheten gjelder også oss selv mener Spinoza, dette til tross for at vi er endelige og ikke uendelige skapninger.

Med dette sikter Spinoza til hvordan han anser menneskene for å både være våre fysiske legemer, men vi er også våre sjeler, og dette er ikke to forskjellige enheter, de utgjør en og samme person. Det er som om legemet er sjelens ytre form, som det heter i et gammelt jødisk uttrykk.