Redigerer Balearene (avsnitt)

== Historie ==
=== Oldtidshistorie ===
[[Fil:SonSerraTalaiot.jpg|thumb|left|Talaiot på Son Serra, Mallorca]]
Lite er nedtegnet om de eldste innbyggerne på øyene, skjønt det eksisterer mange [[legende]]r. Fortellingen som ble formidlet av poeten Lykofron om at grekere fra [[Boiotia]] ble kastet nakne i land på øya, er åpenbart diktet opp for å forklare navnet ''Gymnesiae''. Det er også en tradisjon at øyene ble kolonisert av grekere fra [[Rhodos]] etter [[Trojakrigen]].<ref name="Strabo" />

Øyene har en meget blandet befolkning hvor det er fortalt mange merkelige fortellinger om deres ulike skikker. I en del fortellinger er det sagt at folket gikk nakne eller kun kledd i saueskinn, derav navnet på øyene (et eksempel på feilaktig populæretymologi), inntil fønikerne fikk dem påkledd med vide tunikaer. I andre fortellinger gikk de nakne kun i de varmeste sommermånedene.

Andre legender hevder at øyboerne levde i [[grotte]]r og kunstige huler, at de var kjente for sitt kvinnebegjær og ville gi tre eller fire menn som løsepenger for en kvinne, at de ikke hadde gull- eller sølvmynter, og forbød import av edelt metall slik at de som var leiesoldater kunne få betaling i vin og kvinner framfor penger. Deres bryllup- og gravskikker var særskilte for romerske reisende, slik [[Diodorus Siculus]] formidlet det.<ref>Diodorus Siculus, v. 18</ref>

[[Fil:SerraTramuntana2.jpg|thumb|Utsyn over fjellkjeden Serra de Tramuntana på Mallorca.]]
I [[bronsealderen]] bygde øyboerne [[talaiot]]er, [[Megalittisk monument|megalittstrukturer]] som utgjorde en del av [[talayotkulturen]], og de var kjent for sin dyktighet med slynge. Som slyngekastere tjenestegjorde de som [[leiesoldat]]er, først for kartagerne og senere for romerne. De dro i krigen i en løs tunika med kun et lite skjold og et kastespyd svidd i enden, noen ganger med en liten jernspiss. Deres hovedvåpen var slyngen som hver mann bar tre stykker av bundet om midjen,<ref>Strabon, s. 168</ref> eller som [[Diodorus Siculus]] beskrev det: en rundt pannen, en rundt kroppen og en i hånden. De tre slyngene hadde ulik lengde for å kaste steiner av ulik størrelse. De største slynget de med så mye kraft som om de ble kastet med en [[katapult]], og de var meget treffsikre. De øvde på dette siden barndommen. En populær fortelling at mødrene ga barn brød først når de hadde klart å skute det ned fra en stolpe med slyngen.<ref>Strabon; Diodorus; Flor. iii. 8; [[Johannes Tzetzes]], ''ad Lycophron''.</ref>

[[Fønikerne]] tok besittelse av øyene allerede i [[oldtiden]].<ref>Strabon, iii. s. 167, 168.</ref> Spor fra deres kolonisering er bevart i byen [[Mahón|Mago]] på [[Menorca]]. Etter at [[Kartago]] falt for romerne, synes øyene å ha blitt uavhengige og forstyrret ikke romerne,<ref>Strabon; men [[Florus]] ga dem en verre beskrivelse, iii. 8.</ref> men romerne fant uansett et påskudd for anklage øyboerne for [[pirat]]virksomhet. De ble erobret av [[Quintus Caecilius Metellus Balearicus|Quintus Caecilius Metellus]], som deretter fikk det ekstra etternavnet ''Balearicus'', i [[123 f.Kr.]]<ref>[[Titus Livius]], ''Epit. Ix.''; Freinsh. Supp. lx. 37; Florus, Strabon, ''ll. cc.''</ref> Metellus bosatte 3000 romerske og spanske kolonister på den største øya og opprettet byene [[Palma de Mallorca|Palma]] og [[Pollensa|Pollentia]].<ref>Strabon, [[Pomponius Mela]], [[Plinius den eldre]].</ref> Under [[Romerriket]] tilhørte øyene byen [[Cartagena (Spania)|Carthago Nova]] i Spania i den [[Romersk provins|provinsen]] [[Hispania Tarraconensis]] hvor de utgjorde det fjerde distrikt under regjeringen til en ''praefectus pro legato''. Øyene ble senere gjort til en egen provins kalt ''Hispania Balearica'', antagelig i delingen av riket under keiser [[Konstantin den store]].<ref>''[[Notitia Dignitatum]]'', Occid. c. xx. vol. ii. s. 466, Böcking.</ref>

De to største øyene, de egentlige baleariske øyene i deres historiske forståelse, hadde et antall meget gode havner, skjønt med bratte klipper i munningene, noe som krevde forsiktighet og dyktig navigering ved ankomst. Begge øyene var meget fruktbare, unntatt for det som romerne satt mest pris på, vin og olivenolje.<ref>Diodorus, men Plinius den eldre lovpriste både deres vin som deres korn, xiv. 6. s. 8, xviii. 7. s. 12: men de to skribentene snakker faktisk om to adskilte tidsepoker.</ref> Deres klovdyr hadde godt omdømme, særlig [[muldyr]]ene på de mindre øyene. De hadde et stort antall [[hare]]r og var frie for giftige [[slanger]].<ref>Strabon; Plinius den eldre, c., viii. 58. s. 83, xxxv. 19. s. 59; [[Marcus Terentius Varro|Varro]] R. R. iii. 12; [[Claudius Aelianus|Claudius]], H. A. xiii. 15; [[Gaius Julius Solinus|Solinus]] 26.</ref> Blant de [[snegler]] som romerne verdsatte som mat var det en art fra Balearene som ble kalt ''cavaticae'' ved at de ble avlet i grotter.<ref>Plinius xxx. 6. s. 15.</ref> Det fremst mineralproduktet var en rød jord som ble kalt for ''sinope'' og som ble benyttet av malere.<ref>Plinius xxxv. 6. s. 13; [[Vitruvius]], vii. 7.</ref> Deres [[rosin]]er og bek er nevnt av den romerske militærlegen [[Dioskorides]].<ref>[[Dioskorides]]: ''De Materia Medica'' i. 92.</ref> [[Diodorus Siculus]] hevdet at befolkningen på hans tid på de to øyene utgjorde rundt 30 000 øyboere.

Den delen av [[Middelhavet]] som lå øst for [[Spania]], rundt Balearene, ble kalt for ''Mare Balearicum'',<ref>τὸ Βαλλεαρικὸν πέλαγος, [[Klaudios Ptolemaios]] ii 4. § 3.</ref> eller ''Sinus Balearicus''.<ref>Florus, iii. 6. § 9.</ref>

=== Middelalderen ===
[[Fil:Port de soller majorca spain closeup arp.jpg|thumb|[[Puerto de Sóller]] på nordvestkysten av Mallorca]]
[[Vandalene]] under sin leder [[Geiserik]] erobret øyene en gang mellom 461 og 468 e.Kr. i løpet av deres krig mot [[Romerriket]]. Imidlertid på slutten av 533 eller tidlig i 534 etter [[slaget ved Ad Decimum]] mellom vandalene og den østromerske hæren ledet av general [[Belisarius]], som markerte begynnelsen på slutten for vandalenes herredømme generelt, etablerte [[Østromerriket]] ny kontroll over øyene. Keisermakten minsket brått i den vestlige delen av [[Middelhavet]] etter at [[Kartago]] falt for [[muslim]]enes framrykning og [[umajjadene]] etablerte seg i [[Nord-Afrika]] i [[698]]. I [[707]] ble også øyene underlagt, men fikk lov til å beholde inntil videre sine tradisjoner og religion, og til dels en viss form for selvstyre. Øyene utgjorde en strategisk og profitabelt gråsone mellom de stridende religiøse områdene på hver sin side av Middelhavet, det [[Kristendom|kristne]] nord og det [[muslim]]ske sør. Øyene ble herjet av den [[Danmark|danske]] vikingen [[Bjørn Jernside]], som verken var muslimsk eller kristen, sammen med hans bror [[Hastein]] under deres hærtokt i Middelhavet i [[859]]-[[862]].

Øyene ble i stor grad benyttet som base for [[sjørøver]]i og i [[902]] besluttet [[emiratet Córdoba]], øyenes nominelle overherrer, å invadere. På [[1000-tallet]] havnet emiratet i borgerkrig og fragmenterte i mindre stater kalt ''[[taifa]]''. [[Mujahid al-Siqlabi]], hersker av taifa Dénia, sendte en flåte for å ta kontroll over øyene i [[1015]] og benyttet dem som baser for påfølgende angrep mot [[Sardinia]] og [[Pisa]]. I 1050 gjorde øyenes muslimske guvernør [[Abd Allah ibn Aglab]] opprør og etablerte den uavhengige taifa Mallorca.

[[Fil:Jaime I de Aragón 01.jpg|right|upright|thumb|Statue av Jakob I i [[Madrid]] (1753).]]
I århundrer behersket sjøfolk og pirater fra Balearene den vestlige delen av Middelhavet, men den økende innflytelsen fra de italienske bystatene og samtidig som de muslimske områdene på Den iberiske halvøy ble mindre, gjorde øyene mer sårbare. Et stort [[korstog]] ble sendt av sted i [[1113]], ledet av [[Ugo da Parlascio Ebriaco]] og erkebiskop [[Pietro Moriconi]] fra [[republikken Pisa]]. Den besto av 420 skip og stor hær, inkludert personlig sendebud fra pave [[Paschalis II]]. I tillegg til folk fra Pisa (som hadde blitt lovet overherredømme over øyene av paven), inkluderte ekspedisjonen også styrker fra de italienske byene [[Firenze]], [[Lucca]], [[Pistoia]], [[Roma]], [[Siena]], og [[Volterra]], fra [[Sardinia]] og [[Korsika]], [[Catalonia|katalanske]] styrker under [[Raimond Berengar III av Barcelona]], [[Hugo II, greve av Empúries|Hugo II]] av [[Empúries]] og Ramon Folc II av Cardona kom fra Spania, og styrker fra [[Oksitania]] (sørlige [[Frankrike]]) under [[Guilhem V av Montpellier]], [[Aimery II av Narbonne]] og Raymond I av Baux. Ekspedisjonen fikk også sterk støtte fra Costantino I di Torres og hans base på [[Porto Torres]] på Sardinia.

Korstoget herjet Palma i [[1115]] og avsluttet øyenes tid som en stor sjømakt, men deretter trakk angriperne seg tilbake. Innenfor et år ble de utsatte øyene erobret av de muslimske [[almoravidene]] som hadde en aggressiv, militant tilnærming til religion som speilet korsfarerne. De fikk undertrykt de relativt tolerante miljøet under Cordoba. Almoravidene ble erobret og avsatt i Nord-Afrika og i Spania av det rivaliserende [[almohadene]] i 1147. [[Muhammad ibn Ganiya]], en fordringshaver fra almoravidene, flyktet til Palma og etablerte sin hovedstad her. Hans dynasti, Banu Ghaniya, søkte etter allierte i deres forsøk på å gjenvinne deres kongedømme, noe som førte dem til Genova og Pisa. I 1184 ble en militær ekspedisjon sendt for å gjenerobre [[Ifriqiya]] (kystområdene av dagens [[Tunis]], østlige [[Algerie]] og vestlige [[Libya]]), men det endte i nederlag. I frykt for represalier gjorde innbyggerne på Balearene opprør mot almoravidene, og aksepterte amohadenes overherredømme i 1187.

Den siste dagen av 1229 erobret kong [[Jakob I av Aragón]] Palma etter tre måneders lang beleiring. Resten av [[Mallorca]] fulgte raskt etter. [[Menorca]] falt det følgende året og [[Ibiza]] i 1230. I 1236 solgte Jakob I de fleste av øyene til [[Peter I, greve av Urgell]] for grevskapet Urgell i Spania. Peter I ble herre av Balearene og styrte fra Palma. Etter at han døde uten en arving i 1250 gikk øyene etter avtalen tilbake til [[Aragóns krone]].

Jakob I døde i 1276 og delte opp sine besittelser blant sine sønner i sitt testamente. Testamentet opprettet det nye [[kongedømmet Mallorca]] fra Balearene og to grevskap på fastlandet som ble gitt til hans sønn [[Jakob II av Mallorca|Jakob II]]. Imidlertid hadde testamentet bestemt at det nye kongedømmet skulle være [[vasall]] av [[kongedømmet Aragón]] som ble gitt til hans eldre bror [[Peter III av Aragón|Peter III]]. På grunn av friksjoner av være underlagt vasallforholdet, allierte Jakob II seg med pave [[Martin IV]] og [[Filip III av Frankrike]] mot sin bror i [[det aragonske korstog]]et, noe som førte til en ti år okkupasjon av Aragón før øyenes status ble gjenopprettet i [[freden i Anagni]] i 1295. Imidlertid fortsatte spenningene mellom kongedømmene i flere generasjoner inntil Jakobs sønnesønn [[Jakob III av Mallorca]] ble drept av invasjonshæren til Peters sønnesønn [[Peter IV av Aragón|Peter IV]] i slaget ved [[Lluchmayor]] i [[1349]]. Balearene ble da underlagt direkte inn under kongedømmet Aragón.

=== Tidlig moderne tid ===
I 1476 ble [[Ferdinand II av Aragón|Ferdinand II]], konge av Aragón, og [[Isabella I av Castilla|Isabella I]], dronning av Castilla, gift, og således ble de to kongedømme forent. Etter deres død ble deres respektive områder styrt felles ved deres barnebarn, keiser [[Karl V av Det tysk-romerske rike]]. Det kan bli betraktet som opprettelsen av den moderne spanske stat, om enn desentralisert i de ulike territorier innenfor de forente kroner som opprettholdt deres særskilte historiske lover og privilegier.

Balearene, så lå utkanten av det spanske riket, ble hyppig angrepet og herjet av muslimske [[barbareskpirater]] fra Nord-Afrika. Den lille øya Formentera ble faktisk helt oppgitt for en tid av dens befolkning. I 1514, 1515 og 1521 ble kystene av Balearene og på det spanske fastlandet angrepet av tyrkiske [[Kaperfart|kaperskip]] under kommando av den [[Det osmanske rike|osmanske]] admiralen, [[Hayreddin Barbarossa]].

Øya [[Menorca]] ble en britisk besittelse for det meste av 1700-tallet som et resultat av [[freden i Utrecht]] i 1713. Denne avtalen, som ble signert av [[kongeriket Storbritannia]] og [[Portugal|kongedømmet Portugal]], foruten også [[Spania|kongedømmet Spania]], avsluttet [[den spanske arvefølgekrigen]]. Avtalen ga [[Gibraltar]] og Menorca til Storbritannia, [[Sardinia]] til Østerrike (begge territorier hadde vært en del [[Aragóns krone]] for mer enn fire århundrer), og Sicilia til [[huset Savoia]]. I tillegg ble [[Flandern]] og andre territorier i Europa som hadde vært underlagt Spania, gitt til Østerrike. Denne øya havnet på franske hender under [[Armand de Vignerot du Plessis]] i juni 1756 og var under fransk okkupasjon i løpet av [[syvårskrigen]]. Britene okkuperte øya på nytt etter krigen, men da deres militære styrker var avledet ved [[den amerikanske uavhengighetskrigen]], ble de erobret av en felles fransk-spansk styrke etter en syv måneders lang beleiring i tiden 1781/1782. Spania fikk den tilbake under [[Parisavtalen (1783)|Parisavtalen]] i 1783. Under de franske [[revolusjonskrigene]] var Spania alliert med Frankrike, og den havnet da under fransk styre.

Menorca ble endelig gitt tilbake til Spania ved [[fredstraktaten i Amiens]] i 1802 etter den siste britisk okkupasjonen som hadde vart fra 1798 og til 1802. Den fortsatte tilstedeværelsen av den britiske marinen betydde at Balearene aldri ble okkupert av franskmennene under [[Napoleonskrigene]].