Redigerer Baldur von Schirach (avsnitt)

==Virke==
Han ble i [[1931]] ''Reichsjugendführer'' (riksungdomsfører) og i [[1933]] leder av ''[[Hitlerjugend]]'' (HJ). Han henvendte seg til den etterhvert svært store organisasjonen gjennom det HJ-organ han ledet, ''[[Wille und Macht]].''

Han ble [[Statssekretær (Tyskland)|statssekretær]] i [[1936]] og gjorde medlemskap i HJ obligatorisk, slik at medlemstallet vokste fra omkring 100 000 til over seks millioner. Hans bestrebelser for å kontrollere hele organisasjonen førte til en maktkamp med [[Artur Axmann]].

I [[1938]] opprettet han organisasjonen ''Werk Glaube und Schönheit'' for piker i alderen 17 til 20 år. Med ''Glaube'' (= tro) ble det gjort eksplisitt klart at det ikke dreide seg om en kristen tro, men om de nasjonalsosialistiske prinsipper. Under den første offisielt organiserte forsamling av ''Glaube und Schönheit'' i [[Dresden]] framholdt von Schirach [[kristendommen]] som en motstander av all skjønnhet og den «egentlige» tro. Organisasjonen talte allerede i 1939 ca. en halv million unge mennesker.

I [[1939]] meldte von Schirach seg frivillig til hæren og deltok i felttoget i [[Frankrike]], hvor han fikk [[Jernkorset]] av første klasse. [[1. mai]] [[1940]] ble han etterfulgt av Arthur Axmann som leder av HJ. Isteden ble han utnevnt til ''Gauleiter'' og riksstattholder i Wien i Østerrike.

I 1940 ba Baldur von Schirach om stadig mer systematisk (planvoll) og drastisk konsentrasjon av jødene i Wien. Baldur von Schirach oppfordret i oktober 1940 Hitler om å fjerne de gjenværende jødene fra Wien. Hitler godkjente planen i desember 1940 og i februar-mars 1941 deporterte gestapo 5000 personer fra Wien til Polen. Transporten var dårlig forberedt med hensyn til forsyninger og innkvartering. Videre deportasjon ble avbrutt for å unngå forstyrre forberedelse til [[invasjonen av Sovjetunionen]] sommeren 1941<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qd1cq|kapittel=Austria|verk=The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution Policies in the Annexed Territories 1935-1945|redaktør=Wolf Gruner og Jörg Osterloh|forfatter=Albert Lichtblau|dato=2015|utgiver=Berghahn Books|utgave=1|sider=39-67|ref={{SfnRef|Lichtblau2015}}}}</ref>

I september [[1940]] organiserte von Schirach evakueringen av 5 millioner barn fra byene til landsbygden, siden byene var truet av [[De allierte (andre verdenskrig)|alliert]] bombing. Han ytret forsiktig kritikk mot behandlingen av jødene, og forbød sine underordnede i HJ å delta i [[krystallnatten]]. Da han [[24. juni]] [[1943]] krevde en bedre behandling av østeuropeere, falt han i unåde hos [[Hitler]]. Også hans kone Henriette, som han hadde tre sønner og en datter med, var kritisk til jødeforfølgelsene. Henriette var datter av Hitlers fotograf [[Heinrich Hoffmann (fotograf)|Heinrich Hoffmann]] og kalte i oppveksten Hitler «onkel Wolf». Hitler virket som han var glad i henne og kalte henne ''Sonnenschein'' (= solskinn). Men under et opphold i [[Amsterdam]] ble Henriette vitne til den brutale deporteringen av en gruppe jødinner. Dette tok hun opp med Hitler neste gang hun ble invitert til hans landsted [[Berghof]]. Hitler ble blek og svarte: «Vi er i krig.» Deretter reiste han seg fra bordet og ropte: «De er sentimental, fru von Schirach! De må lære å hate! Hva har nederlandske jødinner med Dem å gjøre?» Han skal ha brukt ordet ''Humanitätsduselei'' (= humanitetspjatt). Henriette ble aldri mer invitert til Berghof<ref>[[Tore Rem]]: ''Knut Hamsun; reisen til Hitler'' (s. 251), forlaget Cappelen Damm 2014, ISBN 978-82-02-42854-9</ref> og skilte seg fra von Schirach i [[1950]].

=== Etter andre verdenskrig ===
Etter [[andre verdenskrig]] ble Baldur von Schirach dømt av de allierte i [[Nürnbergprosessen]] til 20 års fengsel for [[forbrytelser mot menneskeheten]]. Dommen ble sonet i [[Spandau-fengselet]] frem til han ble løslatt den [[1. oktober]] [[1966]], sammen med [[Albert Speer]]. Da var han svekket av sykdom og nesten blind. Hans [[selvbiografi]], ''Ich glaubte an Hitler'' («Jeg trodde på Hitler»), utkom i 1967.<ref>[https://www.vr-elibrary.de/doi/10.14220/9783737007597.61 Selvbiografien]</ref> Ellers levde von Schirach tilbaketrukket frem til sin død i 1974.