Redigerer Babij Jar (avsnitt)

== Massakren ==
De første 1&nbsp;600 ble 27. september hentet fra en fangeleir for å bli henrettet i Babij Jar. Omkring 3&nbsp;000 jøder var skilt ut fra andre krigsfanger og plassert i leiren Syrets.<ref name="Aristov">{{Kilde artikkel|tittel=Next to Babi Yar: The Syrets Concentration Camp and the Evolution of Nazi Terror in Kyiv|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcv047|url=https://academic.oup.com/hgs/article/29/3/431/2384538|dato=2015-12-01|fornavn=Stanislav|etternavn=Aristov|serie=3|språk=en|bind=29|sider=431–459|issn=8756-6583|besøksdato=2020-05-27}}</ref> ''[[Einsatzgruppe]]'' C, Sonderkommando 4A slo opp 2&nbsp;000 plakater 28. september på husveggene i Kyiv:
{{sitat|Alle jøder i byen Kyiv og dens omgivelser må møte opp på hjørnet av Melnikov-gaten og Dokhturov-gaten (ved siden av kirkegården) kl. 08.00 29. september 1941. De må ta med seg personlige papirer, penger, verdisaker, varme klært etc. Jøder som unnlater å etterkomme denne ordre og blir funnet andre steder bil bli skutt. Alle som trenger seg inn i jødenes leiligheter og tar deres eiendeler, vil bli skutt.{{Sfn|Salisbury|1979|s=162}}}}

Plakatene utløste rykter om at jødene skulle evakueres fra byen. ''Sonderkommandoen'' hadde ikke regnet med at mer enn 6&nbsp;000 ville møte opp og ble overrasket da rundt 30.000 samlet seg på det oppgitte møtestedet. To politiregimenter ble satt til vakthold.{{Sfn|Salisbury|1979|s=162}}

På de to dagene 29. og 30. september 1941 ble det her myrdet 33&nbsp;771 [[Ukraina|ukrainske]] jøder ifølge ''Einsatzgruppens'' egen rapport.<ref name=":1" /><ref name=":0" /> Delaktige i massemordet var også tropper fra ''[[Wehrmacht]], Geheime Feldpolizei, [[Ordnungspolizei]]'', samt ukrainsk [[milits]]. Da det lange toget av mennesker nærmet seg henrettelsesstedet, ble de presset sammen i en smalere rekke. Eiendelene ble tatt fram dem og lagt i en stor haug. Ved selve Babij Jar ble de tvunget til å ta av seg alle klærne. Puljer ble ført frem til kanten, der skjulte maskingevær meiet dem ned. Mannskapet ved maskingeværene arbeidet en time før de ble avløst. Innimellom gikk tyske soldater og ukrainsk milits ned i kløften for å sjekke at alle var døde, og for å pakke likene sammen for å utnytte plassen. Ofrene ble [[arkebusering|arkebusert]] og begravd i ravinen.<ref name=":1" />

Paul Blobel kom tilbake til åstedet i juli 1943 for å lede [[Sonderkommando 1005|Aktion 1005]]. De døde ble gravd opp og brent på store likbål for at alle spor etter ugjerningen skulle bli skjult. Blobel ble etter krigen tiltalt for [[krigsforbrytelser]] og [[forbrytelse mot menneskeheten]] under [[Einsatzgruppenprosessen|''Einsatzgruppen''-prosessen]]. Han ble dømt til døden og hengt i 1951.

Lokalbefolkningen i Kyiv var i stor grad likegyldige og aksepterte ifølge tyske rapporter massakren, til dels med tilfredshet. Leiligheter tilhørende de drepte jødene ble stilt til rådighet for husløse. Mange boliger ble plyndret.<ref name="Aristov" />

===Overlevende===
Den unge skuespilleren Dina Pronitjeva var en av tre som overlevde massemordet. Wera Bondarchok klarte også å rømme, fordi moren hennes fortalte en soldat at Wera var adoptert og ikke var jøde. Hun bosatte seg senere i [[Norge]]. Senere ringte hun [[Tore Strømøy]] og fortalte ham historien. Det ble til boken ''Wera - flukten fra Babij Jar''.<ref>[https://web.archive.org/web/20130921053933/http://www.trygghetsforlaget.no/index.php?act=viewProd&productId=10] [[Tore Strømøy]]: ''Wera - flukten fra Babij Jar'', hentet fra ''[[Wayback Machine]]''</ref> 

Ti år gamle Rubin Stein klarte å stikke seg unna. Han fortalte at jødene måtte passere fem poster før retterstedet. «''Ved første post tok de fra oss alle våre identifikasjonspapirer og kastet dem på ilden. Ved post to tok de alle [[juvel]]ene, [[gull]]ringene og gulltennene, ved post tre tok de pelser og bedre tøyer, og ved post fire koffertene. Der lå det en enorm haug. Ved siste post ble kvinner og barn skilt fra menn og tenåringsgutter. Her tapte jeg min mor av syne.''» Faren hans var ved fronten. Stein gjemte seg i et rør som gikk inn under veien, og fikk siden hjelp av en klassekamerat.<ref>[https://www.adressa.no/midtnorskdebatt/i/rW7zEa/ukrainas-dystre-merkesteiner Stein Arne Sæther: «Ukrainas dystre merkesteiner»,] ''[[Adresseavisen]]'' 8. mars 2014</ref>