Redigerer Auschwitzprosessen i Frankfurt (avsnitt)

== Juridisk grunnlag ==
{{Se også|Rettsoppgjør etter holocaust}}
[[Vest-Tyskland|Vesttyske]] domstoler la til grunn at det var [[Grundgesetz|grunnlovsstridig]] å dømme etter nye lover ifølge paragraf 103. Domstolene insisterte på å følge den tyske straffeloven av 1871 som fortsatt gjaldt under [[Det tredje riket]] da holocaust pågikk. Tiltaler mindre enn [[mord]] var foreldet i 1960 og det ble dermed betraktelig vanskeligere å tiltale og dømme noen for deltakelse i holocaust etter 1960: Det var ikke nok å bevise at personen hadde drept en person eller flere tusen. Domfellelse for mord (tysk: ''Mord'') krevde i motsetning til ''Totschlag'' både at selve drapet må bevises, og at gjerningspersonen utviste en «blodtørstig» sinnstilstand ved at motivet var seksuelt, grådighet, spesielt grusomt (''grausam'') eller gjort for å skjule en annen kriminell handling.{{efn|The relevance of this distinction is twofold. First, after ''Totschlag'' fell under the statute of limitations in 1960, prosecutors were required to demonstrate that any given Nazi crime met the criteria for ''Mord'' in order to bring an indictment. As a result, it became considerably more difficult to indict Nazi criminals after 1960, since it was no longer enough simply to demonstrate that they had killed another human being or even that they had killed thousands; the prosecutor also had to prove that it was a specific kind of killing. While it is impossible to give the exact number of potential Nazi killers who could not be brought to trial as a consequence of this distinction, the former Director of the Central Office of the State Justice Ministries for the Investigation of National Socialist Crimes of Violence, Adalbert Riickerl, estimates that it was "considerable."<ref name="Pendas2000"/>{{rp|408}}}} Tysk høyesterett hadde definert «blodtørst» som «unaturlig glede ved å drepe». «Grusomt drap» ble også definert subjektivt ved at gjerningsmannen på «en kaldblodig og nådeløs måte påførte særlig smerte». Dersom «blodtørst» ikke kunne bevises (selv om gjerningspersonen forsto at handlingen var ulovlig), ble dommen relativt mild.<ref name="Goda"/><ref name="Pendas2000"/><ref name="Meier"/>

Vesttyske domstoler gjenvant sin juridiske [[autonomi]] fra okkupasjonsmaktene 1950-55. De sluttet da å dømme for [[forbrytelser mot menneskeheten]] slik de tidligere var forpliktet til ifølge [[Det allierte kontrollrådet]]s lov nummer 10, og gikk over til å behandle sakene som vanlige mord etter tysk straffelov (tysk: ''Strafgesetzbuch'') av 1871. Ved Auschwitzprosessene i Frankfurt definerte domstolen de tiltalte som medvirkende gjerningspersoner og ikke som hovedpersoner, noe som ga relativt milde dommer.<ref name="Goda"/><ref name="Pendas2000"/><ref name="Meier"/>

Tysk lov skjelnet mellom gjerningsperson (''Täterschaft'') og medvirkning (''Gehilfe''), og medvirkende kunne straffes mildere, avhengig av omstendighetene. Domstolen tok utgangspunkt i at medvirkende burde straffes mildere enn hovedgjerningspersoner. Den tyske høyesteretts «Staschinski-kjennelse» innebar at medvirkning forekommer når personen samarbeider eller hjelper til som et verktøy for en utenforstående vilje. Den tiltaltes subjektive tilstand i gjerningsøyeblikket ville dermed være avgjørende. En konsekvens av «Staschinski-kjennelsen» var at tjenestemenn på lavere nivå ofte bare ble dømt for medvirkning.<ref name="Pendas2000" /> Den [[Ukraina|ukrainske]], tidligere [[KGB]]-agenten [[Bohdan Stasjinskyj|Bogdan Staschinski]] hadde brukt [[blåsyre]] til å ta livet av to ukrainske nasjonalistledere i [[München]] i [[1959]].<ref>[https://www.swr.de/swrkultur/leben-und-gesellschaft/giftmord-fuer-den-kgb-true-crime-der-fall-staschinski-100.html ''Fall Staschinski, swr.de'']</ref>

Tysk lov krevde at både drapshandling og intensjon («blodtørst») må bevises før noen kan dømmes for mord. Tyske myndigheter la vekt på at nazister og deres medhjelpere skulle dømmes etter lover som gjaldt da forbrytelsene ble begått, i Tysklands tilfelle etter straffeloven av [[1871]]. Mord måtte inngå i tiltalen, fordi mindre alvorlige forbrytelser hadde en foreldelse på 10 år. Fordi personell i Auschwitz handlet i henhold til regler og ordrer som i seg selv var onde, måtte «blodtørst» bevises utover SS-standard. Uten slikt motiv ville de ikke være skyldige i «mord», bare i «medvirkning». Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant fangene i Auschwitz.<ref name="Goda"/>