Redigerer August von Hartmansdorff (avsnitt)

== Karrière ==
Sin politiske karrière begynte von Hartmansdorff som [[liberal]], men ble etterhvert [[konservativ]]. 

I 1821 ble han innkalt til komitéen for regulering av statsadministrasjonen og leverte en omfattende betenkning, trykket under titteln ''Förslag till inrättningen af Sveriges statsförvalting'', som i store deler senere kom til å bli tatt inn i den reorganisasjon som ble gjennomført i 1840. Ved riksdagen i 1823 sto han fremst i den liberale opposisjonen og tilkjempet seg snart en betydelig innflytelse ved sin innsikt og sin uredde fremferd. Hans stilling var dog mer den selvstendig kritiske enn formelt liberale, og allerede på denne tiden begynte hans konservative tendenser å merkes. 

Næringsfriheten ble for en periode hans hovedinteresse, og fra slutten av 1824 hadde han helt gått vekk fra de liberale standpunktene (støtte til [[frihandel]]) i dette spørsmålet og blitt en tilhenger av [[proteksjonisme]]n. i 1825 ble han medlem av stora uppfostringskommittén, der han blant annet arbeidet for en nedlegging av [[Lunds universitet]], og for øvrig sluttet seg til den reformvennlige majoritet, som dikterte komiteens til å støtte størstedelen av Hartmansdorff utredning.<ref name="ReferenceA">Carlquist, Gunnar (red.) (1932). [[Svensk uppslagsbok]]. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag, bind 12 s. 712.</ref>

Ved riksdagen i årene 1828-1830 kastet han seg på nytt inn i de parlamentariske kampene, i begynnelsen til støtte for opposisjonen, men fra 1829 tydelig til fordel for kongen. Som belønning for sin støtte til Karl XIV Johan ble han utnevnt til [[statssekretær (Sverige)|statssekretær]] i ecklesiastikexpeditionen (kontor for behandling av kirkelige spørsmål) i 1831. Et av de viktige tiltak han i denne stillingen gjennomførte var den nye studenteksamen.<ref name="ReferenceA" />

Mer oppmerksomhet fikk en annen side av von Hartmansdorffs virksomhet. Han hadde i 1836 blitt utnevnt til hovkansler. Som sådan hadde han blant annet i oppgave å holde oppsyn med pressen. Personlig var August von Hartmansdorff, i motsetning til kong Karl Johan, ikke overbevist om hvor egnet [[indragningsmakten]]s var som middel for å styre [[sensur]]en, men foretrakk åpen tiltale, men han måtte følge kongens linje. von Harmansdorff fikk i oppdrag å lede en stor kampanje mot den liberale pressen og gjennomførte i 1838 et tyvetalls inndragninger av aviser som mishaget kong Karl Johan. 

[[Fil:Solna, August von Hartmansdorff.JPG|mini|August von Hartmansdorffs gravsted på Solna kirkegård.]]

En tiltale mot [[Magnus Jacob Crusenstolpe]] resulterte i alvorlige uroligheter i Stockholm sommeren 1838, de såkalte [[Crusenstolpe-kravallerna]], og ledet til at von Hartmansdorff ble svært upopulær. Uenighetene med kongen rundt spørsmålet  om inndragning eller tiltale førte til at von Harmansdorff avgikk som hovkansler og dermed også fra regjeringen, og hans plass som statssekretær ble  besatt av Christopher Isac Heurlin.<ref>Carlquist, Gunnar (red.) (1932). [[Svensk uppslagsbok]]. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag, bind 12 s. 712-13.</ref>

August von Hartmansdorff ble i stedet tildelt stillingen som [[landshövding]] i [[Kalmar län]] i 1839, hvorfra han i 1841 ble forflyttet til president (leder) i Kammarrätten (allmenn forvaltningsdomstol i Sverige), et embete han siden hadde frem til sin død.<ref>Carlquist, Gunnar (red.) (1932). [[Svensk uppslagsbok]]. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag, bind 12 s. 713.</ref> Fra samme år var han også leder for riddarhuset, hvor han forsøkte å ta initiativ til en representasjonsreform. Han arbeidet for et [[tokammersystem]] med et [[overhus]] valgt for 12 år og et [[underhus]] valgt for tre år, og utvidelse av de fire stendene til fem. 

Et av argumentene han anvendte for en representasjonsreform var at den adelige tjenestemannen ved et kongelig embetsverk fikk representere, men ikke presidenten som ikke var adelig. Han leverte inn dette forslaget til Konstitutionsutskottet, men det passerte uten å bli tatt til følge. De konservative i junkerpartiet (konservative adelsmenn som ønsket å beholde sine privilegier) ble rasende og avsa støtten til sin gamle partisjef. Etter dette var von Hartmansdorff tid som partisjef over, men han hadde en viss innflytelse ved riksdagen i 1853.