Redigerer Astronomi (avsnitt)

== Astronomiens historie ==
{{Utdypende|Astronomiens historie|seogså=Arkeoastronomi}}  
=== Tidlig historie ===
[[Fil:Summer Solstice Sunrise over Stonehenge 2005.jpg|miniatyr|[[Stonehenge]] i det nåværende [[England]] og flere andre tidige monumenter antas å ha hatt bruksområder innen astronomi.]]
Tidlige kulturer identifiserte himmellegemer med [[mytologi|guder]] og [[ånd]]er. De satte disse objektene og deres bevegelser i forbindelse med fenomener som [[regn]], [[tørke]], [[årstid]]er og [[tidevann]]. Det er en generell antakelse at de første «profesjonelle» astronomene var [[prest]]er, og at deres forståelse av [[Himmelhvelving|himlene]] ble ansett for å være «guddommelig», derav astronomenes opprinnelige forbindelse til det vi nå kjenner som astrologi.

Enkelte steder, som i tilfellet med [[Stonehenge]], har tidlige kulturer reist store monumenter som sannsynligvis også hadde bruksområde innen astronomi. I tillegg til sine seremonielle studier kunne monumentet brukes til å beregne årstider, noe som er viktig for når man skal så, og også til å beregne lengden av ett år.<ref name="history" group="b" />

Etterhvert som de tidligste sivilisasjonene utviklet seg, spesielt i [[Mesopotamia]], [[Kina]], [[Oldtidens Egypt|Egypt]], [[Antikkens Hellas|Hellas]], [[India]] og [[Mayasivilisasjonen|Sentral-Amerika]], ble det bygd tidlige observatorier og utforskningen av universet ble påbegynt. Den største delen av tidlig astronomi besto i kartlegging av stjerners og planeters posisjoner, en vitenskap som nå heter [[astrometri]]. Ut fra disse observasjonene ble det utformet tidlige ideer om planetenes bevegelser, og jordens, solens og månens plass i universet ble utforsket filosofisk. Jorden ble i [[antikken]] ansett for å være universets midtpunkt med solen, månen og stjernene i bane rundt seg. Dette er kjent som den [[Geosentrisme|geosentriske modell]] eller ''det ptolemeiske verdensbilde'', oppkalt etter [[Klaudios Ptolemaios|Ptolemaios]].<ref name="DeWitt2010" group="b" />

Det ble gjort noen få betydningsfulle astronomiske oppdagelser før teleskopets tid. Vinkelen på [[Aksehelning|jordens aksehelning]], som er årsaken til årstidene, ble oppdaget så tidlig som omkring 1000 f.Kr. av kineserne. [[Kaldea|Kaldeerne]] i Mesopotamia oppdaget at [[måneformørkelse]]r opptrådte i en tilbakevendende syklus kalt [[saros-syklusen]].<ref name="Sunearth" />

=== Den greske astronomien ===
På 100-tallet f.Kr. ble månenes størrelse og avstand fra jorden beregnet av [[Hipparkhos (astronom)|Hipparkhos]].<ref name="HoR" />

De fleste astronomer i antikken begrenset seg til å lage matematiske modeller av planetene og [[fiksstjerne]]ne, fordi himmellegemene var så fjerne og opphøyde at sikker kunnskap om dem ikke kunne nås langs vitenskapens vei.<ref name="Strømholm1984" group="b" /> Fenomenenes dypere årsaker var forbeholdt filosofene og fornuften, der mange støttet seg til [[Platon]] eller [[Aristoteles]]. Aristoteles mente jorda var i sentrum av universet, og all bevegelse fra månens bane og utover gikk i sirkelforma baner og med jevne hastigheter. Den greske astronomiens forskningsprogram var dermed å redusere bevegelsene til kombinasjoner av jevne sirkelbevegelser. Dette ble gjort i spenningsfeltet mellom nøyaktighet og enkelthet, da astronomiens viktigste oppgave var å gi det matematiske grunnlaget for [[astrologi]].

Det fantes flere alternative modeller av universet i gresk astronomi, den viktigste og den som etter hvert ble det dominerende var [[Klaudios Ptolemaios|det ptolemeiske verdensbilde]].

=== I middelalderen ===
Under [[middelalderen]] skjedde det lite innen astronomien i [[Europa]], i hvert fall fram til 1200-tallet da «[[Alfonsinske tabeller|de alfonsinske tabellene]]» ble tatt frem. Den greske astronomien blomstret imidlertid videre i [[islamsk astronomi]] og andre deler av verden. Noen av de fremstående muslimske astronomene som sto bak viktige bidrag til astronomien var perserne [[Abu Rayhan Biruni]], [[Al-Battani]] og [[Thābit ibn Qurra|Thābit]]. Astronomer på den tiden innførte arabiske navn på mange av stjernene, hvorav de fleste av disse fortsatt er i bruk. Eksempler på slike er [[Altair]] og [[Aldebaran]], hvis navn kan henledes til de arabiske ordene for henholdsvis ''Den flyvende ørnen'' og ''(for)følgeren''.<ref name="short history" group="b" /><ref name="Cambridge history" group="b" />

I løpet av siste halvdel av 900-tallet ble det bygd et større [[observatorium]] i nærheten av [[Teheran]] av astronomen [[Abu-Mahmud Khojandi|al-Khujandi]], som også beregnet [[aksehelning|jordaksens helning]] i forhold til solen.<ref name="Al-Khujandi" /> I [[Persia]] satte [[Omar Khayyám]] sammen en rekke tabeller og [[Kalenderreform|reformerte kalenderen]], noe som gjorde den mere nøyaktig enn den [[Juliansk kalender|julianske kalenderen]], og snarlik den [[Gregoriansk kalender|gregorianske kalenderen]]. Hans beregning av årets lengde til 365,24219858156 dager var bemerkelsesverdig korrekt, og det store antall desimaler tyder på stor selvsikkerhet i beregningene.<ref name="Islamonline" /> I dag vet man at verdien endres på sjette desimalen i løpet av under et menneskes livslengde; på slutten av 1800-tallet var året beregnet til 365,242196 dager, mens tallet nå beregnes til 365,242190 dager på ett år.<ref name="Islamonline" />

Også i Det bysantinske rike blomstret den antikke greske astronomien. På 1300-tallet forbedret Gregorius Chioniades den ptolemeiske modell, han forbedret også beskrivelsene av månens og Merkurs bane.<ref name="Paschos" />

=== Den vitenskapelige revolusjonen ===
På 1500-tallet kom det flere forslag til modeller.<ref name="dekodet" group="n" /> [[Nikolaus Kopernikus]] foreslo i sin bok «''[[De revolutionibus orbium coelestium]]''» en [[heliosentrisme|heliosentrisk modell]] av [[solsystemet]], hvor man betraktet solen for å være i sentrum istedenfor jorden. Hans arbeid ble forsvart, utvidet og korrigert av [[Johannes Kepler]] og [[Galileo Galilei]]. Galileo revolusjonerte astronomien gjennom sin bruk av teleskop for å forsterke observasjonene. Han oppdaget på denne måten blant annet [[Jupiter]]s [[Galileiske måner|fire største måner]], og også at [[Venus]] framsto i [[Planetarisk fase|faser]], slik som jordens måne. Disse oppdagelsene forsterket oppfatningen av den heliosentriske teorien.

Kepler var først ute med et system som på en riktig måte fremstilte detaljer rundt planetenes bevegelse med solen som sentrum, noe han gjorde ved hjelp av [[Tycho Brahe]]s omhyggelige og nøye observasjoner. Han lyktes imidlertid ikke med å utforme en teori bak de [[Keplers lover for planetenes bevegelser|lovene]] han beskrev. Dette gjorde i stedet [[Isaac Newton]] i forbindelse med oppdagelsen av sine [[Newtons bevegelseslover|bevegelseslover]] og [[tyngdekraft]]en i en endelig forklaring av planetenes bevegleser. Newton utviklet også [[Teleskop|speilteleskopet]].

Videre oppdagelser fulgte i takt med at størrelsen og kvaliteten på teleskopene utviklet seg. Mer omfattende oversikter over stjerner ble laget av [[Nicolas Louis de Lacaille|Lacaille]]. Astronomen [[William Herschel]] laget på sin side en detaljert tabell over [[stjernetåke]]r og [[stjernehop]]er, og oppdaget også planeten [[Uranus]]. Avstanden til en annen stjerne ble beregnet for første gang i 1838 da [[Friedrich Wilhelm Bessel|Friedrich Bessel]] målte opp tilsynelatende forflytningen av [[61 Cygni]] mot eksterne stjerner i bakgrunnen når jorden beveget seg rundt solen. Det vil si, når jorden beveger seg rundt solen ser vi målstjernen i noe ulike vinkler mot bakgrunnen. Denne vinkelen kalles [[parallakse]] og er direkte relatert til avstanden til stjernen.

I løpet av 1800-tallet førte økt oppmerksomhet rundt [[trelegemeproblemet]] av [[Leonhard Euler|Euler]], [[Alexis Claude Clairaut|Clairaut]] og [[Jean le Rond d'Alembert|D'Alembert]] til mere nøyaktige forutsigelser av månens og planetenes bevegelser. Dette arbeidet ble ytterligere forbedret av [[Joseph Louis Lagrange|Lagrange]] og [[Pierre-Simon Laplace|Laplace]], som beregnet månens og planetenes masser ved hjelp av [[perturbasjon]]er, det vil si forstyrrelser i deres baner.

=== Moderne astronomi ===
Det ble gjort store framskritt innen astronomi i forbindelse med introduksjonen av ny teknologi som [[spektroskopi]] og [[fotografi]]. [[Joseph von Fraunhofer|Fraunhofer]] oppdaget under studier av solens [[Elektromagnetisk spekter|spektrum]] 1814-15 om lag 600 [[Emisjonsspekter|emisjonslinjer]], som [[Gustav Kirchhoff|Kirchhoff]] i 1859 tilskrev eksistensen av ulike [[grunnstoff]] i solen som årsak. Med denne informasjonen kunne man bevise at stjernene lignet vår egen sol, men med en stor variasjon av [[temperatur]], [[masse]] og størrelse.<ref name="short history" group="b" />

At [[galakse]]n som jorden tilhører, [[Melkeveien]], er en separat samling stjerner ble ikke bevist før på 1900-tallet. Samtidig ble eksistensen av andre galakser påvist, og man kom snart fram til at universet ekspanderte ettersom de fleste andre galakser forflyttet seg bort fra oss. Jo lengre unna de var, jo raskere forflyttet de seg bort fra oss. Moderne astronomi har også muliggjort oppdagelsen av mange eksotiske objekter, som [[kvasar]]er, [[pulsar]]er, [[blasar]]er og [[radiogalakse]]r. Disse observasjonene har blitt brukt for å utvikle fysikkteorier for å beskrive enkelte av disse objektene i form av [[sorte hull]] og [[nøytronstjerne]]r. [[Kosmologi]]en gjorde enorme framskritt i løpet av 1900-tallet, med modellen av [[Big Bang]] vel understøttet av bevis fra astronomi og fysikk, for eksempel ved  [[Kosmisk mikrobølgebakgrunnsstråling|kosmisk bakgrunnsstråling]], [[Hubbles–Lemaîtres lov]]<ref>{{cite web|date=29. oktober 2018 |title=IAU members vote to recommend renaming the Hubble law as the Hubble–Lemaître law |url=https://www.iau.org/news/pressreleases/detail/iau1812/?lang |publisher=[[International Astronomical Union]] |accessdate=2018-10-29}}</ref> og [[Big Bang-nukleosyntese|den kosmologiske sammensetningen av grunnstoffer i verdensrommet]].