Redigerer Arnhem-operasjonen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
I august 1944, etter det allierte hadde brutt ut fra Normandie og stengingen av [[Falaiselommen]], forfulgte de allierte hærene den tilbaketrukne tyske hæren og forviste den fra nesten hele Frankrike og Belgia.<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 1.</ref> 1. september overtok de alliertes øverste leder general Dwight D. Eisenhower kommandoen over bakkestyrkene, samtidig som han fortsatte som øverstkommanderende. [[Bernard Law Montgomery]] mislikte denne endringen, selv om USA og Storbritannia hadde blitt enige om det før [[invasjonen i Normandie]]. Han hadde vært sjef for bakkestyrker og endringen resulterte i at hans tidligere underordnede, [[Omar Bradley]], ble hans likemann. Montgomery fortsatte å kommandere den 21. armégruppen, hovedsakelig bestående av britiske og kanadiske enheter.<ref> Weigley, Russell F. (1981): ''Eisenhower's Lieutenants''. Bloomington, IN: Indiana University Press. ISBN 978-0-253-13333-5; s. 253.</ref><ref> Beevor (2018), s. 3.</ref>

=== Logistikk ===
[[Fil:Maxwell D. Taylor.jpg|thumb|Sjef for [[101. luftbårne divisjon|101. amerikanske luftbårne divisjon]], [[Maxwell D. Taylor]] opererte på Garden-avsnittet]]

I slutten av august hadde de allierte hærene gått tom for [[bensin]] av [[petroleum]]. Flere allierte divisjoner og korps ble tvunget til å stoppe midlertidig framrykningen for å fylle på med forsyninger. Eisenhower fikk oppgaven med å sørge for drivstoff og andre forsyninger til hærene som var under hans kommando. Det var ingen mangel på drivstoff i de provisoriske havnene i Normandie; vanskeligheten lå i å frakte tilstrekkelige mengder fra Normandie til hærene i Belgia og Nord-Frankrike. De fleste ankom fronten i [[jerrykanne]]r på rundt 20 liter etter å ha blitt fraktet hundrevis av kilometer med lastebiler, kjent som ''Red Ball Express'', <ref>[https://www.liberationroute.com/stories/101/the-red-ball-express «The Red Ball Express»], ''Liberation Route Europe''</ref> fra provisoriske havner i Normandie.<ref>Atkinson (2013), s. 220.</ref> En potensiell løsning på logistikkproblemet var å erobre en stor havn som var mer tilgjengelig for de framrykkende allierte hærene.

Den 4. september gjorde Montgomerys tropper nettopp det, og erobret den enorme havnen i [[Antwerpen]] i Belgia praktisk talt intakt, men elvemunningen til [[Schelde]] som førte til den var fortsatt under tysk kontroll og forhindret således for at havnen kunne bli tatt i bruk.<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 5-9.</ref> Verken Eisenhower eller Montgomery prioriterte i utgangspunktet å åpne havnen i Antwerpen, og Antwerpen ble ikke brukt av allierte forsyningsskip før 28. november etter [[slaget ved Schelde]]. Den allierte unnlatelsen i å vinne rask tilgang til havnen i Antwerpen har blitt kalt «en av krigens største taktiske feil».<ref>MacDonald, Charles B. (1969): ''The Mighty Endeavor: American Armed Forces in the European Theater in World War II'', Oxford: Oxford University Press; s. 362.</ref><ref> Atkinson (2013), s. 302–306, 329.</ref> [[Winston Churchill]] erkjente senere at «rydning av Scheldes elvemunning og åpning av havnen i Antwerpen hadde blitt forsinket av hensyn til Arnhem-angrepet. Deretter ble det gitt førsteprioritet.»<ref> Churchill, Winston (1954): ''The Second World War: Triumph and Tragedy''. Bind VI. London: Cassell; s. 174–175.</ref>

=== Strategi ===
[[File:Bernard Law Montgomery.jpg|thumb|Feltmarskalk [[Bernard Montgomery]]]]

Eisenhower foreslo en «bred front-strategi» der de allierte hærene til Montgomery i Belgia og Bradley lenger sør i Frankrike avanserte parallelt på en flere hundre mil bred front inn i Tyskland. Montgomery – og Bradleys aggressive underordnede, [[George S. Patton]] – ønsket begge en konsentrasjon av krefter, et «enkelt angrep» framover og inn i Tyskland, men begge mann så på seg selv som lederen av et slikt angrep. Montgomery sa at den allierte strategien skulle være «ett kraftig fullblods fremstøt over Rhinen og inn i hjertet av Tyskland støttet av alle ressursene til de allierte hærene». En slik politikk ville degradere Bradleys amerikanske hærer til en «rent statisk rolle»<ref> MacDonald (1963), s. 10.</ref> På sin side sa Patton at med 400 000 liter bensin kunne han være i Tyskland om to dager. Krigsplanleggerne vurderte begge menns forslag som taktisk og logistisk umulige.<ref>Axelrod, Alan (2006): ''Patton''. New York: Palgrave Macmillan. ISBN 9781403971395; s. 141.</ref>

Mens han var enig i at Montgomery angrep inn mot industridistriktet [[Ruhr]] i Tyskland skulle prioriteres, mente Eisenhower fortsatt at det var viktig å «få Patton i bevegelse igjen». Denne strategien ble bestridt av Montgomery, som hevdet at med forverring av forsyningssituasjonen, ville han ikke være i stand til å nå Ruhr, men «en forflytting av våre nåværende ressurser (...) ''ville være'' tilstrekkelig for å få ''ett'' framstøt mot Berlin».<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 17.</ref> Montgomery foreslo opprinnelig ''Operasjon Comet'', en begrenset og raskt luftbåren operasjon som skulle settes i gang 2. september 1944. Comet så for seg å bruke britiske og polske luftbårne styrker for å erobre flere broer på vei til Rhinen.<ref> Bennett (2008), s. 19–21.</ref> Men flere dager med dårlig vær og Montgomerys bekymringer over økende mengde i tysk motstand fikk ham til å utsette operasjonen og deretter avbryte den 10. september.<ref name="Pogue_281">Pogue (1954), s. 281.</ref>

Montgomery erstattet Comet med operasjon Market Garden, en mer ambisiøs plan for å omgå [[Vestvollen]] til det tyske forsvaret ved å hekte seg på rundt den nordlige enden og sikre en kryssing av Rhinen, og dermed få en direkte vei til Ruhr. En annen faktor var eksistensen av steder for oppskytning av [[V-2]] i Nederland som lanserte [[rakett]]angrep mot London. Den 10. september fortalte Dempsey, den britiske andre hærsjefen, til Montgomery at han var i tvil om denne planen. Montgomery svarte at han nettopp hadde mottatt en ordre fra den britiske regjeringen om at V-2-utskytningsstedene rundt [[Haag]] skulle nøytraliseres og at planen derfor måtte fortsette.<ref> Hibbert (2003), s. 29–30.</ref>

Eisenhower skal etter sigende ha fortalt Montgomery hvorfor en «enkelt angrep» mot Berlin ikke var mulig:

<blockquote>
«Det du foreslår er dette – hvis jeg gir deg alle forsyningene du ønsker, kan du dra rett til Berlin – rett som direkte (800 km) til Berlin? Monty, du er gal. Du kan ikke gjøre det... Hvis du prøver en slik lang kolonne i et enkelt framstøt, må du utløse divisjon etter divisjon for å beskytte flankene dine mot angrep.»<ref name="Ryan_85–88"> Ryan, Cornelius (1974): ''A Bridge Too Far'', Popular Library: s. 85–88.</ref>
</blockquote>

Likevel samtykket Eisenhower til Operasjon Market Garden, og ga den «begrenset prioritet» angående forsyninger – men bare som en del av et framskritt på en bred front.<ref>Hibbert (2003), s. 30–31.</ref> Eisenhower lovet at fly og lastebiler skulle levere ytterligere 1000 tonn med forsyninger daglig til Montgomery for operasjonen.<ref> MacDonald (1963), s. 129</ref>

Eisenhower var også under press fra USA om å bruke den første allierte luftbårne hæren så snart som mulig.<ref> Pogue (1954), s. 269.</ref> Etter Normandie hadde de fleste av de luftbårne styrkene blitt trukket tilbake til England, og omdannet til den første allierte luftbårne hæren av to britiske og tre amerikanske luftbårne divisjoner og den polske 1. uavhengige fallskjermbrigaden.<ref>MacDonald (1963), s. 128.</ref> Atten luftbårne operasjoner hadde blitt foreslått, og deretter kansellert, da de raskt bevegelige allierte bakkestyrkene overskredet de tiltenkte sonene for å landssette fra luften.<ref name="Pogue_281"/> Eisenhower mente at bruken av de luftbårne styrkene kunne gi det militære trykket som var nødvendig for de allierte å krysse Rhinen.<ref> MacDonald (1963), s. 119–120.</ref>

=== Planen ===
Handlingsplanen besto av to operasjoner:

* ''Marked'': luftbårne styrker til generalløytnant [[Lewis H. Brereton]]s første allierte luftbårne hær for å beslaglegge broer og annet terreng, under taktisk kommando av 1. luftbårne korps under generalløytnant [[Frederick Browning]], og
* ''Garden'': bakkestyrker fra den andre hæren for å bevege seg nordover ledet av XXX-korps under generalløytnant Brian Horrocks.<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 29.</ref>

==== «Marked» ====
[[Fil:Infantry moving up past a knocked-out German 88mm gun.jpg|thumb|Infantriet til 50. (Northumbrian) divisjon beveger seg opp forbi en utslått tysk 88 mm kanon nær 'Joe's Bridge' over Meuse-Escaut-kanalen i Belgia, 16. september 1944.]]

«Market» ville benytte fire av de seks divisjonene til den første allierte luftbårne hæren. Den amerikanske 101. luftbårne divisjon, under generalmajor [[Maxwell D. Taylor]], ville landsette på to steder like nord for XXX-korps for å ta broene nord for [[Eindhoven]] ved Son og Veghel. [[82. luftbårne divisjon]], under brigadegeneral James M. Gavin, ville slippe nordøst for dem for å ta broene ved [[Grave (Noord-Brabant)|Grave]] og [[Nijmegen]] og den britiske 1. luftbårne divisjon, under generalmajor Roy Urquhart, med den polske 1. uavhengige fallskjermbrigade, under generalmajor Stanisław Sosabowski, ville slippe i den ytterste nordenden av ruten, og erobre veibroen ved Arnhem og jernbanebroen ved [[Oosterbeek]]. Den 52. (Lowland) infanteridivisjonen ville bli fløyet til den erobrede Deelen flybase.<ref name="Bennett_29">Bennett (2008), s. 29.</ref>

Den første allierte luftbårne hæren ble opprettet 16. august som et resultat av britiske forespørsler om et koordinert hovedkvarter for luftbårne operasjoner, et konsept godkjent av general Eisenhower 20. juni. Britene hadde sterkt antydet at en britisk offiser – særskilt Browning – ble utnevnt til dens sjef. Browning på sin side bestemte seg for å ta med seg hele staben på operasjonen for å etablere felthovedkvarteret hans ved å bruke de sårt tiltrengte 32 [[militære glidefly]]ene av typen [[Airspeed Horsa]] for administrativt personell, og seks glidefly av typen [[Waco CG-4A]] for personell fra det amerikanske [[sambandspersonell]]et. Ettersom hoveddelen av både tropper og fly var amerikanske, ble Brereton, en offiser fra [[United States Army Air Forces|US Army Air Forces]], utnevnt av Eisenhower 16. juli og utnevnt av Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa ([[Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force|SHAEF]]) den 2. august. Brereton hadde ingen erfaring med luftbårne operasjoner, men hadde omfattende kommandoerfaring på luftvåpennivå i flere oppdrag, sist som sjef for Ninth Air Force, noe som ga ham praktisk kunnskap om operasjonene til transportenheten IX Troop Carrier Command.<ref> Warren (1956), s. 81.</ref>

Market kom til å bli den største luftbårne operasjonen i historien, og levere over 34 600 mann fra de 101., 82. og 1. luftbårne divisjoner og samt den polske brigaden. 14 589 tropper ble landet med glidefly og 20 011 med fallskjerm. Glideflyene brakte også inn 1 736 kjøretøy og 263 artillerikanoner. 3342 tonn ammunisjon og andre forsyninger som ble brakt både med glidefly og sluppet ned i fallskjerm.<ref> Warren (1956), s. 226–227.</ref>

For å frakte inn 36 bataljoner med luftbårent infanteri og deres støttetropper til det europeiske fastlandet, hadde den første allierte luftbårne hæren under sin operasjonelle kontroll de 14 gruppene av IX Troop Carrier Command,<ref> Warren (1956), s. 82 (operativ kontroll av IXTCC til First Airborne Army) og s. 97 (størrelse og sammensetning av troppefraktenheter).</ref><ref>Warren (1956), s. 83. Etter 25. august ble IX TCC fjernet fra Ninth Air Force og plassert direkte under U.S. Strategic Air Forces.</ref> og etter 11. september de 16 skvadronene på 38 Group RAF (en organisasjon av konverterte bombefly som ga støtte til motstandsgrupper) og en transportformasjon, 46 Group.<ref>Warren (1956), s. 112.</ref>

Den kombinerte styrken hadde 1 438 fraktfly av type [[Douglas C-47 Skytrain]] (1 274 amerikanske og 164 britiske) og 321 konverterte britiske bombefly. Den allierte styrken med [[militære glidefly|glidefly]] var blitt gjenoppbygd etter Normandie inntil den 16. september utgjorde 2 160 [[CG-4A Waco]], 916 [[Airspeed Horsa]] (812 britiske og 104 amerikanske) og 64 store lasteglidefly av typen [[General Aircraft Hamilcar]]. USA hadde bare 2060 glideflypiloter tilgjengelig, slik at ingen av glideflyene hadde en annenpilot, men fraktet isteden en ekstra passasjer.<ref> Warren (1956), s. 98.</ref>

Ettersom Douglas C-47 fungerte som fraktfly for fallskjermjegerne og for slepe glidefly, kunne denne massive styrken likevel bare levere 60 prosent av bakkestyrkene i ett løft. Denne begrensningen var årsaken til beslutningen om å dele opp frakten av tropper i de påfølgende dagene. Nitti prosent av de amerikanske fraktflyene den første dagen ville slippe fallskjermtropper, med samme andel som tauing av glidefly den andre dagen (RAFs fraktfly ble nesten utelukkende brukt til glideflyoperasjoner).<ref> Warren (1956), s. 227, Tabell III. 655 av de 700 planlagte RAF-flygningen på de to første dagene slepte glidefly, og RAF droppet bare totalt 186 tropper med fallskjerm</ref> Brereton avviste å ha to luftbroer den første dagen, selv om dette hadde blitt oppnådd under [[Operasjon Dragoon]], om enn med litt mer dagslys (45 minutter) og mot ubetydelig motstand.<ref>D'Este (2002), s. 614, 616.</ref>

17. september var på en «mørk måne», det vil si den siste synlige halvmånen til en avtagende måne (se [[måneformørkelse]])<ref>[https://www.merriam-webster.com/dictionary/dark%20of%20the%20moon «dark of the moon»], ''Merriam-Webster Dictionary''</ref><ref>Hocken, Vigdis (udatert): [https://www.timeanddate.no/astronomi/maanen/maanefasene «Månefasene»], ''Timeanddate.no''</ref> og i dagene etter den gikk [[nymåne]]n ned før det ble mørkt. Alliert luftbåren doktrine forbød store operasjoner i fravær av alt lys, og av den grunn måtte operasjonen utføres i dagslys. Risikoen for avskjæring av [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] ble vurdert som liten, gitt den knusende overlegenheten til allierte jagerfly, men det var bekymringer for det økende antallet luftvernskyts i Nederland, spesielt rundt Arnhem. Breretons erfaring med taktiske luftoperasjoner bedømte at angripe stillinger med luftvernskyts ville være tilstrekkelig for at flyfrakt av tropper kunne utføres uten uoverkommelige tap. Invasjonen av Sør-Frankrike hadde vist at storskala luftbårne operasjoner i dagslys var gjennomførbare.<ref> Warren (1956), s. 90.</ref> Operasjoner i dagslys, i motsetning til de på [[Sicilia]] og Normandie, ville kunne navigere langt mer nøyaktig og benytte langt mindre tid i påfølgende bølger med fly, og således tredoble antallet tropper som kunne leveres per time. Tiden som kreves for å sette sammen luftbårne enheter på nedslippsområde etter landing vil reduseres med to tredjedeler.<ref> Warren (1956), s. 154.</ref>

Transportfly måtte slepe glidefly og slippe ned fallskjermsoldater, oppgaver som ikke kunne utføres samtidig. Selv om hver divisjonssjef ba om to slipp den første dagen, planla Breretons stab bare ett løft basert på behovet for å forberede seg til det første fallskjermslippet ved å bombardere tyske posisjoner med luftvernskyts i en halv dag og en værmelding om ettermiddagen den 16. september (som snart viste seg feil) at området ville ha klare værforhold i fire dager, og dermed gjorde det mulig med et slipp av fallskjermsoldater.<ref>Warren (1956), s. 100.</ref>

Etter en uke ble forberedelsene erklært ferdige. Planleggingen og treningen for de luftbårne fallskjermjegere på Sicilia og Normandie hadde tatt måneder. En historiker fra [[United States Air Force|det amerikanske luftvåpenet]] bemerket at «Market» var den eneste store luftbårne operasjonen i krigen der luftvåpenet «ikke hadde noe treningsprogram, ingen repetisjoner, nesten ingen øvelser og et... lavt nivå av taktisk trening.»<ref>Warren (1956), s. 99.</ref>

Gavin var i tvil om planen. I dagboken sin skrev han: «Det ser veldig røft ut. Hvis jeg kommer meg gjennom denne vil jeg være veldig heldig.» Han var også svært kritisk til Browning, og skrev at han «... utvilsomt mangler standpunkt, innflytelse og dømmekraft som kommer fra en skikkelig troppeopplevelse ... staben hans var overfladisk ... Hvorfor famler de britiske enhetene avsted ... blir mer og mer tydelig. ...mangler kunnskapen, de kommer aldri ned i skitten og lærer på den harde måten.»<ref name="Hastings_36">Hastings (2005), s. 36.</ref>

==== «Garden» ====
Garden besto hovedsakelig av XXX-korps og ble opprinnelig ledet av den britiske panserdivisjonen Guards Armored Division, med 43. Wessex og 50. Northumbrian infanteridivisjon i reserve. De var forventet å ankomme sørenden av 101. luftbårne divisjons område på den første dagen, den 82. på den andre dagen og 1. på den fjerde dagen senest. De luftbårne divisjonene ville deretter slutte seg til XXX-korps i utbruddet fra Arnhem-brohode.<ref name="Bennett_29"/>

Fire dager var lang tid for en luftbåren styrke å kjempe uten støtte. Likevel, før Operasjon Market Garden startet, synes det som om den allierte overkommandoen oppfattet at den tyske motstanden hadde brutt sammen. De fleste av den tyske femtende armé i området så ut til å flykte fra kanadierne, og de var kjent for å ikke ha noen ''Panzertruppe'' (stridsvogner). Det ble antatt at XXX-korps ville møte begrenset motstand på sin veg opp Rijksweg 69 og få stridsvogner. I mellomtiden ville de tyske forsvarerne være spredt ut over 100 km for å prøve å begrense lommene med luftbårne styrker, fra [[Annen armé (Storbritannia)|annen armé]] i sør til Arnhem i nord.<ref> Hibbert (2003), s. 56.</ref>

=== Tysk forberedelser ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S73822, Arnheim, Grenadiere gehen durch Gräben vor.jpg|thumb|Tyske soldater ved Arnhem.]]

Ruten til [[Wehrmacht]] i juli og august fikk de allierte til å tro at den tyske hæren ikke var i stand til å rekonstruere sine tapte enheter. I løpet av disse to månedene hadde Wehrmacht lidd en rekke nederlag med store tap. Mellom 6. juni og 14. august hadde den fått 23 019 drepte i kamphandlinger, 198 616 savnet eller tatt til fange og 67 240 såret.<ref name="Kershaw_14"> Kershaw (2004), s. 14.</ref> Mange av formasjonene Wehrmacht hadde i begynnelsen av Normandie-kampanjen hadde blitt tilintetgjort eller redusert til «skjelettformasjoner» innen slutten av august.<ref name="Kershaw_14"/> Da de tyske hærene trakk seg tilbake mot den tyske grensen, ble de hyppig utsatt av beskytninger og bombeangrep fra allierte flystyrker, og som påførte skader og ødela kjøretøyer.<ref> Kershaw (2004), s. 15.</ref> Forsøk på å stanse den allierte framrykningen virket ofte resultatløse da hastige motangrep og blokkeringsposisjoner ble feid til side og til tider så det ut til å være altfor få tyske enheter til å holde noen av steder.<ref> Kershaw (2004), s. 19.</ref> I begynnelsen av september begynte situasjonen å endre seg. Omtrent 65 000 tropper fra den tyske femtende armé ble trukket ut av området med 225 kanoner og 750 lastebiler av en flotilje av frakteskip, lektere og småbåter. Derfra ble de forflyttet til Nederland.<ref>Bennett (2008), s. 43–44.</ref>

[[Adolf Hitler]] begynte å interessere seg personlig for den tilsynelatende oppløsningen av [[Armégruppe B]], som omfattet de tyske hærene i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland. Den 4. september tilbakekalte han [[Generalfeltmarskalk|''Generalfeldmarschall'']] [[Gerd von Rundstedt]], som hadde vært i pensjonisttilværelse siden Hitler hadde avskjediget ham som øverstbefalende for Wehrmacht West den 2. juli, og gjeninnsatte ham i sin tidligere kommando,<ref> Ryan (1999), s. 36.</ref> og erstattet Generalfeldmarschall [[Walter Model]], som hadde tatt kommandoen bare 18 dager tidligere og vil heretter kun kommandere Armégruppe B.<ref> Ryan (1999), s. 43.</ref> Rundstedt begynte umiddelbart å planlegge et forsvar mot det Wehrmachts etterretningstjeneste bedømte til å være 60 allierte divisjoner med full styrke, selv om Eisenhower faktisk kun hadde 49 divisjoner.<ref> Ryan (1999), s. 58.</ref>

Model dro ut for å stoppe den allierte framrykningen. Den tyske 719. infanteridivisjon, en del av LXXXVIII-korps, ble sendt sørover til [[Albertkanalen]] og Model ba om forsterkninger fra Tyskland. Han sa trengte 25 infanteridivisjoner og seks panserdivisjoner for å holde ut; han så for seg en linje som strakte seg fra [[Antwerpen]] via [[Maastricht]] til [[Metz]] og derfra for å følge linjen til Albertkanalen til [[Maas]] og [[Vestvollen]].<ref>Harclerode (2005), s. 454.</ref> I mellomtiden mottok [[generaloberst]] [[Kurt Student]], sjef for Fallschirmjaeger, de tyske luftbårne styrkene med [[fallskjermsoldat]]er, ordre fra [[Alfred Jodl]], sjef for operasjonsstaben til ''[[Oberkommando der Wehrmacht]]'', den tyske hærens overkommando, om umiddelbart å overflyttes fra Berlin og fortsette til Nederland, hvor han ville samle alle tilgjengelige styrker og opprette en front nær Albertkanalen, som skulle holdes for enhver pris.<ref name="Kershaw_21">Kershaw (2004), s. 21.</ref> Denne fronten skulle holdes av den nye ''1. Fallschirm-Armee'', den tyske fallskjermhær som ble opprettet den 4. april 1944, men som var et [[Eufemisme|eufemistisk]] navn for en papirformasjon. Dens enheter var spredt over hele Tyskland og Nederland og besto enten av enheter som var i ferd med å bli dannet eller rester av overlevende fra tidligere enheter.<ref name="Kershaw_21"/><ref> Ryan (1999), s. 44.</ref>

Ledelse, initiativ og et godt personalsystem begynte å skape en organisert formasjon for å slå tilbake angrep ut av det innledende kaoset.<ref name="Kershaw_22">Kershaw (2004), s. 22.</ref> Den 4. september begynte den 719. infanteridivisjonen å grave seg ned langs Albertkanalen og i tillegg kom styrker under kommando av generalløytnant Kurt Chill.<ref name="Harclerode_456">Harclerode (2005), s. 456.</ref> Selv om Chill bare offisielt kommanderte 85. infanteridivisjon, som hadde fått store tap under tilbaketrekningen fra Normandie, hadde han overtatt kommandoen over restene av 84. og 89. infanteridivisjon underveis. I utgangspunktet hadde Chill blitt beordret til å ta styrkene sine til [[Rhinland]] for å hvile og for å få forsterkninger, men ignorerte ordren og flyttet styrkene sine til Albertkanalen. Han hadde også «mottakssentre» satt opp ved broene som krysset Albertkanalen, hvor små grupper av tilbaketrekkende tropper ble samlet og omgjort til ''[[ad hoc]]''-enheter.<ref name="Kershaw_22"/><ref name="Harclerode_456"/> Innen 7. september hadde den 176. infanteridivisjon, en såkalt ''Kranken''-divisjon sammensatt av eldre menn og menn med ulike medisinske plager, ankommet fra Vestvollen og grupper fra den første fallskjermhæren begynte å dukke opp. På dette stadiet besto hæren av omtrent syv regimenter med fallskjermsoldater sammensatt av rundt 20 000 luftbårne tropper sammen med en samling av luftvernbatterier og en blanding av 25 [[selvdrevet artilleri]] og [[panserjager]]e.<ref> Kershaw (2004), s. 23.</ref> Enheter fra ''[[Kriegsmarine]]'' og ''[[Schutzstaffel|SS]]'' ble også tildelt og underlagt generaloberst Students kommando, og Hitler hadde lovet Walter Model at 200 stridsvogner av typen [[Panzer V]] skulle bli sendes rett fra fabrikkene; han beordret også alle stridsvogner av typen [[Panzer VI|Tiger]], [[Jagdpanther]] (mobile panserjagere) og [[8,8 cm FlaK|88 mm-kanoner]] som var tilgjengelige i Tyskland måtte bli overført til Vesten.<ref> Harclerode (2005), s. 455.</ref>

Den 5. september ble Models styrker forsterket av ankomsten av II. SS-Panzerkorps, som besto av 9. og 10. SS Panzer-divisjoner under kommando av generalløytnant [[Wilhelm Bittrich]]. Korpset hadde blitt redusert til omtrent 6 000–7 000 mann, 20–30 % av sin opprinnelige styrke i løpet av kontinuerlig krigshandlinger siden slutten av juni, blant annet i Falaiselommen, hvor tapene av offiserer og underoffiserer hadde vært spesielt høye.<ref name="Kershaw_39">Kershaw (2004), s. 39.</ref> Model beordret de to divisjonene til å hvile og komme seg istand igjen i «trygge» områder bak den nye tyske linjen; disse områdene skulle tilfeldigvis være Eindhoven og Arnhem.<ref>Harclerode (2005), s. 455–456.</ref> Den 10. SS-panserdivisjonen skulle gjenopprettes til full styrke for å kunne opprette en panserreserve og dermed ble 9. SS-panserdivisjon beordret til å overføre alt sitt tunge utstyr til sin søsterdivisjon; det var meningen at den 9. deretter skulle fraktes til Tyskland for etterfylling.<ref name="Kershaw_39"/> På tidspunktet for operasjon Market Garden hadde den 10. SS panserdivisjon en tilnærmet styrke på 3000 mann; et pansret infanteriregiment, en rekognoseringsbataljon, to artilleribataljoner og en ingeniørbataljon, alle delvis motorisert.<ref>Harclerode (2005), s. 459. 9. SS-panserdivisjon ble organisert i rekognoseringsbataljonen og 19 ''Alarmheiten'' (alarmkompanie) trent til å gå mot lyden av skudd, hver på rundt 130 mann.</ref> Imidlertid sa Bittrich etter krigen at han bare hadde fem stridsvogner ved Arnheim.<ref name="mack"> [http://www.battle-of-arnhem.com/myth-the-germans-had-dozens-of-tanks-in-arnhem/ «Myth: 'The Germans had dozens of tanks in Arnhem' – Market Garden»], ''The Battle of Arnhem Archive'' (på nederlandsk og engelsk). 26. mai 2020.</ref> Andre formasjoner synes også å ha styrket det tyske forsvaret. Mellom 16. og 17. september samlet to infanteridivisjoner fra den femtende armé seg i Brabant, underbemannet, men godt utstyrt og i stand til å fungere som reserve.<ref> Kershaw (2004), s. 24.</ref> I nærheten av Eindhoven og Arnhem ble det satt sammen en rekkeformasjoner. Flere SS-enheter, blant annet en treningsbataljon og en reservebataljon av panserskyttere, ble forberedt til å gå inn i kamp. Personell fra Luftwaffe og Kriegsmarine ble gruppert i formasjoner kalt ''Fliegerhorst'' og ''Schiffstammabteilung''. Det var også en rekke treningsbataljoner som ble utrustet, flere depotbataljoner fra panserdivisjonen ''Hermann Göring'' og forskjellige artilleri-, luftvern- og feltpolitienheter spredt over hele Nord-Nederland.<ref> Kershaw (2004), s. 36–37.</ref>

=== Etterretning ===
==== Tysk etterretning ====
Rundstedt og Model mistenkte at en stor alliert offensiv var nært forestående. De hadde mottatt mange etterretningsrapporter som beskrev en «konstant strøm» av forsterkninger til den høyre flanken til den britiske [[Annen armé (Storbritannia)|annen armé]].<ref> Kershaw (2004), s. 30.</ref> En del av tysk etterretning mente at den britiske annen armé ville sette i gang en offensiv i retning Nijmegen, Arnhem og Wesel med et primært mål om å nå industriområdet langs elven [[Ruhr]]. De var også overbevist om at luftbårne tropper ville bli brukt i denne offensiven, men var usikker på hvor de ville bli utplassert, og mistenkte områder langs Vestvollen nord for Aachen eller muligens til og med nær [[Saar (elv)|Saar]].<ref name="Kershaw_31"> Kershaw (2004), s. 31.</ref> Annen armé aktet å sette sammen enhetene sine ved Maas-Scheldt- og Albert-kanalene. Hærens høyre flanke ville være angrepsstyrken, hovedsakelig sammensatt av pansrede enheter, som ville tvinge en kryssing av Maas og forsøke å bryte gjennom til industriområdet ved Ruhr nær [[Roermond]]. Den venstre flanken ville dekke hærens nordlige flanke ved å bevege seg opp til Waal nær Nijmegen og isolere den tyske 15. armé som lå langs den nederlandske kysten.<ref name="Kershaw_31"/><ref> Harclerode (2005), s. 458.</ref>

==== Alliert etterretning ====
En rekke rapporter om tyske troppebevegelser nådde den allierte overkommandoen, blant annet detaljer om identiteten og plasseringen av tyske panserformasjoner. Britiske myndigheters etterretningsskole i [[Bletchley Park]] som overvåket og dekrypterte tysk radiotrafikk produserte etterretningsrapporter med kodenavnet Ultra. Disse ble sendt til senior allierte sjefer, men de nådde bare hærens hovedkvarternivå og ble ikke videreført til noe lavere.<ref> Harclerode (2005), s. 459.</ref> Ultra-rapporter avslørte bevegelsen til 9. SS og 10. SS panserdivisjoner til Nijmegen og Arnhem, noe som skapte nok bekymring for Eisenhower til å sende sin stabssjef, generalløytnant [[Walter Bedell Smith]], for å ta opp saken med Montgomery 10. september. Montgomery avviste imidlertid Smiths bekymringer og nektet å endre planene for landsetting av 1. luftbårne divisjon ved Arnhem.<ref> Harclerode (2005), s. 460.</ref> Flybilder av Arnhem tatt av en fotorekognosering med Spitfire XI fra RAFs nr. 16 skvadron avslørte tyske stridsvogner i området.<ref> Dibbs & Holmes (2000), s. 119.</ref> Imidlertid har de fleste originalbildene gått tapt, og dette kan ikke lenger bekreftes.

De eneste stridsvognene som er delvis synlige på de gjenværende bildene er sannsynligvis en [[Panzer IV]] og en [[Panzer III]], men det var usannsynlig at begge var fra 9. og 10. SS, som hadde Tiger I- og Panther-stridsvogner.<ref name="Battledetective">[https://battledetective.com/casefiles19.html «Case File # 19: The Lost Aerial Photos of Arnhem»], ''Battledetective.com''. 27. november 2018.</ref> Det var også informasjon fra medlemmer av den nederlandske motstandsbevegelsen om at SS-divisjonene var i området, selv om de ikke spesifiserte om det var stridsvogner.<ref name="Battledetective"/><ref> Middlebrook (1995), s. 64–65</ref> I frykt for at 1. luftbårne divisjon kunne være i alvorlig fare hvis den hadde landgang i Arnhem, tok den øverste etterretningsoffiseren for divisjonen, major [[Brian Urquhart]], et møte med Browning og informerte ham om stridsvognene på stedet i Arnhem. Browning avviste påstandene og beordret avdelingens medisinske offiser om å sykemelde Urquhart under begrunnelsen «nervøs belastning og utmattelse».<ref> Middlebrook (1995), s. 66.</ref> 9. SS og 10. SS panserdivisjoner hadde faktisk svært få stridsvogner med seg. Bittrich, sjef for de to divisjonene, sa senere at han nesten ikke hadde noen stridsvogner igjen under slaget ved Arnhem, da de stort sett hadde blitt ødelagt under slaget ved Falaiselommen. Faktisk var ingen tyske stridsvogner involvert i slaget den første dagen, og de to som var i kamp mot britene 18. september ble ødelagt. Feltmarskalk Walter Model var tilfeldigvis i Oosterbeek, og det var han som beordret alle tilgjengelige pansrede kjøretøy til området. Det var denne raske reaksjonen fra en høytstående offiser som resulterte i et stort antall tysk panservogner ved Arnhem, snarere enn tilstedeværelsen av SS-divisjonene.<ref name="Battledetective"/>