Redigerer Arne Dybfest (avsnitt)

== Vilhelm Solheims selvmord og Dybfests død på havet ==
I mars 1892 giftet Dybfest seg med en ung enke, Mathea Ella Krogh.<ref>Andersen, Per Thomas: «Arne Dybfest» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 11. mai 2022 fra [https://nbl.snl.no/Arne_Dybfest]</ref> Om sommeren samme år kom han i Kristiania-avisenes søkelys etter den yngre vennen [[Vilhelm Solheim]]s [[selvmord]] på [[Hovedøya]]. Dybfest hadde fulgt Solheim til bryggene før han ble rodd over til Hovedøya, og ble derfor beskyldt for å ha hjulpet Solheim i planleggingen av selvmordet. Saken ble også undersøkt av politiet, som forberedte en tiltale mot Dybfest. På dette tidspunktet reiste Dybfest til [[Bergen]] for å bo hos noen venner.

Samme sommer omkom Dybfest under en båttur utenfor Bergen. Peter Egge har skildret episoden i sin erindringsbok ''Minner fra barndom og ungdom'', og skriver at han fikk detaljene fra et øyenvitne. Ifølge Egge var det fire eller fem menn om bord i båten, som seilte i [[frisk bris]] utenfor Brattholmen fyr og [[Glesvær]] da Dybfest kom i krangel med rormannen. Dybfest ga mannen en [[ørefik]], hvorpå rormannen svarte at han ville melde Dybfest til politiet. Dybfest sprang da over bord, og ble liggende i vannet med hodet over vannet. Båten snudde for å redde ham, men kom så nær at [[baug]]en støtte mot hodet hans. Dermed dukket Dybfest under og forsvant.<ref>Egge (1948), s. 242–248.</ref>

I 1890 hadde han skrevet i diktet «Aldrig»:
:Jeg gå her og brenner i sukk og nød
:og lengter meg inn i den trofaste død -
:og aldri, aldri den kommer.

Det ble sagt at Dybfest ville fri seg fra anklagen om at han ikke hadde hindret sin venn Solheim i å ta sitt liv. Dybfests ettermæle var blandet, med [[Carl Nærup]] som stod fast på at han «''var'' dekadent, var det av blod og gemytt», mens [[Aksel Sandemose]] mislikte det «forløyede sjeleriet» og «den sutrende breking», og ''[[Dagbladet]]''s anmelder skrev at Dybfest hadde lykkes i å «vekke motbydelighet og vemmelse». Men [[Sigbjørn Obstfelder]] og [[Nils Collett Vogt]] som hadde kjent ham, mintes hans følsomhet, «redd for mørket, higende mot lyset», skrev Obstfelder.<ref>Edvard Beyer m.fl.: «Fra Hamsun til Falkberget», ''Norges litteraturhistorie'' (s. 246)</ref>