Redigerer Arkaisk tidsperiode (avsnitt)

== De arkaiske grekere ==
[[Fil:Greece MODIS Terra Satellite Image 19 Aug 2004.jpg|thumb|left|Satellittbilde av den gresk halvøy og Egeerhavet.]]
Omkring 1200 f.Kr. fikk den [[mykensk kultur|mykenske sivilisasjon]] en brå slutt. De følgende 400 år var «[[De mørke århundrer i Hellas|mørke århundrer]]», mørke for ettertiden, en mellomperiode før den arkaiske tid, ettersom det er lite kunnskap om denne tiden. Skrivekunsten gikk tapt, maktsentrene smuldret opp, små kriger herjet, og folk og stammer var på vandring på den greske halvøya og utover langs øyene i [[Egeerhavet]]. Men det var ikke bare forfall. [[Jern]] kom i bruk. Skrivekunsten ble gjenoppdaget rundt 800 f.Kr. I denne perioden ble grunnlaget for den greske sivilisasjon lagt.

Grekerne selv visste svært lite om de mørke århundrene, faktisk mindre enn hva vi vet nå. De var åpenbart uvitende om at det var en tid hvor jern var ukjent. I arkaisk tid var grekernes interesse og kunnskap om fortiden utelukkende [[mytologi]]sk orientert. Det betydde kun enkelte, løsrevne hendelser med direkte involvering av overnaturlige vesener som [[Gresk mytologi|de greske gudene]]. Ikke før på 400-tallet f.Kr. begynte grekerne utvikle sans for det som vi i dag kaller [[historie]]. Men da hadde de ingen skrevne opptegnelser, kun noen dikt og en mengde muntlig overleverte [[sagn]].<ref>Finley, M.I. (1980): ''Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur'', Universitetsforlaget, s. 23-24</ref>

[[Fil:Hephaistos Thetis at Kylix by the Foundry Painter Antikensammlung Berlin F2294.jpg|thumb|Hefaistos gir [[Akilles]]' våpen og rustning til [[Thetis]] (''Iliaden'', XVIII, 617). Attisk rødfigurmaleri på [[kylix]], 490–480 f.Kr.]]
På sitt eget språk kalte grekerne seg aldri for «grekere». ''Graeci'' er det [[Romerriket|romerske]] navnet på dem. I [[Mykene|mykensk tid]] var de antagelig kjent som [[akajere]] og i [[Homer]]s ''[[Iliaden]]'' og ''[[Odysseen]]'' synes det å opptre som et samlenavn på de grekere som beleiret [[Troja]]. Det bekreftes også av [[Hettittene|hettittiske]] kilder. I løpet av de mørke århundrene erstatter betegnelsen ''hellenere'' det gamle begrepet. I dag er [[Hellas]] betegnelsen på et land på lik linje med andre land, som [[Spania]] eller [[Norge]], men i arkaisk tid eller i antikken eksisterte det ikke noe tilsvarende. Hellas var en abstraksjon slik kristendommen ble det i middelalderen. Grekerne var aldri en samlet enhet, verken geografisk eller politisk. «Hellas» besto av en rekke stater eller bystater. De første av betydning lå langs kysten av Anatolia, i det joniske området, med byer som [[Miletos]], [[Smyrna]] og [[Efesos]]. Disse lå skjæringspunktet mellom øst og vest, ved enden av karavanevegen fra øst, og handelen ble formidlet videre med greske skip. I selve Hellas var det den sørlige halvøya [[Peloponnes]] som ble ledende med [[Argos]] i nord og [[Sparta]] i sør som de fremste og sterkeste, og med [[Korint]] med den beste beliggenheten ved landtangen mellom Peloponnes og det øvrige Hellas. Korint fikk dermed handelen både østover og vestover, og ble et sentrum for sjøfarten.

Det land de bodde i krevde meget av dem. Det var meget fjellrikt. Bare en tiendedel av jord kunne dyrkes. Den fruktbare jorda fantes langs kysten og i det lange løp var disse landområdene for små for å fø på en voksende befolkning. Det er årsaken til at grekerne ble sjøfarende og opprettet kolonier. Hellas lå som en bro mellom [[Europa]] og [[Asia]]. Den [[Orienten|orientalske]] påvirkningen kan spores på alle områder; handel, kunst, politikk og religion, men grekerne utnyttet erfaringen fra øst ved å omforme den etter eget hode og behov.<ref>Krarup, Per (1962): «Oldtidens historie» i: ''Vår kulturarv'', Forlaget for faglitteratur, MCMLXI, s. 26, 30</ref>

Etter hvert som grekerne spredte seg på begge sider av Egeerhavet, på øyene, langs kysten av Svartehavet, og vestover til sørlige Italia og Sicilia og enda lengre var alle grekere seg bevisst at de tilhørte en felles kultur, «vår felles avstamning, felles språk, felles templer og ritualer, være felles seder og skikker», som [[Herodot]] uttrykte det.<ref>Herodot, VIII 144, sitert fra Finley, M.I. (1980): ''Grekerne i antikken'', s.18</ref> Hvor de var flertall undertrykte de andre folkeslag, og hvor de var i mindretall, som ved [[Perserriket|det persiske riket]], beholdt de betydelig grad av selvstyre og gresk livsform. Gresk språk var oppdelt i dialekter, men enhver greker uansett hvor han kom fra kunne gjøre seg forstått.