Redigerer Arianisering i Norge (avsnitt)

== Hendelser ==
[[Fil:Jødisk_forretning_-_judisches_unternehmen.jpg|miniatyr|Tospråklig skilt: Jødisk Selskap]]
10. mai 1940 befalte kriminalkommissær Wilhelm Esser til Oslo-politiet å beslaglegge radioutstyret til de jødiske nordmennene.<ref>''The Holocaust Encyclopedia.'' Hrsg.: Walter Laqueur, Yale University Press 2001, ISBN 978-0-300-08432-0, S. 449.</ref> Dette ga okkupasjonsmyndighetene en første oversikt over den jødiske befolkningen,<ref>Katja Happe, Michael Mayer, Maja Peers (Bearb.): ''Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden durch das nationalsozialistische Deutschland 1933–1945''. Band 5: ''West- und Nordeuropa 1940-Juni 1942.'' München 2012, ISBN 978-3-486-58682-4, S. 27.</ref> og mer presise tall og grove estimater av "jødekapitalen" ble samlet i juni 1941.<ref>Dokument VEJ 5/9 in: Katja Happe, Michael Mayer, Maja Peers (Bearb.): ''Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden...'' Band 5: ''West- und Nordeuropa 1940-Juni 1942.'' München 2012, ISBN 978-3-486-58682-4, S. 105–107.</ref> Om våren ble noen butikker og kontorer i Kristiansand, Moss og Fredrikstad merket som jødiske med tospråklige skilt. Etter protester fra befolkningen ble skiltene fjernet.<ref>Oskar Mendelsohn: ''The Persecution of the Norwegian Jews in WW II.'' S. 6.</ref> 21. april 1941 ble synagogen i Trondheim okkupert av tyske tropper og brukt til innkvartering av gjennomreisende soldater. Da den lokale antisemittiske Gestapo-kommandøren [[Gerhard Flesch]] ble overført fra Bergen til Trondheim høsten 1941, lot han beslaglegge jødiske butikker og arrestere noen eiere som ble sendt til straffefangeneleiren [[Falstad fangeleir|Falstad]]. I Oslo førte antisemittisk propaganda til skandale ved butikkvinduer.<ref>Oskar Mendelsohn: ''The Persecution of the Norwegian Jews in WW II.'' S. 10.</ref>

Høsten 1941 krevde justisminister Sverre Riisnæs at de lokale myndighetene skulle utarbeide en liste over all jødisk eiendom og innførte et forbud mot jødiske advokater<ref>Dokument [[Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden durch das nationalsozialistische Deutschland 1933–1945|VEJ]] 5/12 in: Katja Happe, Michael Mayer, Maja Peers (Bearb.): ''Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden...'' (Quellensammlung) Band 5: ''West- und Nordeuropa 1940-Juni 1942.'' München 2012, ISBN 978-3-486-58682-4, S. 110.</ref> og avskjediget jødiske ansatte fra offentlig tjeneste.<ref>Oskar Mendelsohn: ''The Persecution of the Norwegian Jews in WW II.'' S. 11.</ref> 10. oktober 1941 ble politiet instruert av lederen for den tyske sikkerhetspolitiet om å merke identifikasjonskortene til jødene med et rødt "J";<ref>''The Holocaust Encyclopedia.'' S. 449 / Dokument VEJ 6/14 in: Katja Happe, Michael Mayer, Maja Peers (Bearb.): ''Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden...'' Band 5: ''West- und Nordeuropa 1940-Juni 1942.'' München 2012, ISBN 978-3-486-58682-4, S. 113</ref> dette ble obligatorisk innført fra 1. mars 1942.<ref>Dokument VEJ 5/20 in: Katja Happe, Michael Mayer, Maja Peers (Bearb.): ''Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden...'' Band 5: ''West- und Nordeuropa 1940-Juni 1942.'' München 2012, ISBN 978-3-486-58682-4, S. 122.</ref>

Da en norsk NS-militsmann fra Hird ble drept 22. oktober 1942 og en gruppe jøder forsøkte å flykte til Sverige, ble § 39 i straffeloven utvidet til å omfatte jøder dagen etter. De lokale politistyrkene fikk 25. oktober ordre om å arrestere alle mannlige jøder fra 15 år og oppover dagen etter og beslaglegge eiendelene deres.<ref>Dokument VEJ 12/31 in:  Katja Happe u.&nbsp;a. (Bearb.): ''Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden durch das nationalsozialistische Deutschland 1933-1945'' (Quellensammlung) Band 12: ''West- und Nordeuropa, Juni 1942-1945.'' München 2015, ISBN 978-3-486-71843-0, S. 186f.</ref> Ved beslagleggingen skulle det spesielt tas hensyn til [[Verdipapir|verdipapirer]], aksjer, juveler og penger. Bankkontoer ble sperret og safeer tømt. For bedriftene til de fengslede eller flyktede ble ariske forvaltere utnevnt og underlagt et norsk likvidasjonskontor. Dette hadde den norske regjeringen som mål for å hindre at eiendelene ble beslaglagt av tyskerne. Tyskerne hadde tidligere, siden 1941, etablert et slikt forvaltningskontor i Nord-Norge. 26. oktober 1942 ble en lov vedtatt retroaktivt som legaliserte den norske fremgangsmåten. Gull, sølv, juveler og klokker måtte fortsatt overleveres til tyskerne. Noe eiendom ble reddet fra statlig beslaglegging av norske venner til de fengslede eller flyktede, og det truet med fengselsstraff på 6 år.<ref>Oskar Mendelsohn: ''The Persecution of the Norwegian Jews in WW II.'' S. 15 f.</ref>

Det norske kontoret for likvidering av jødisk eiendom solgte en del av dette relativt billig til medlemmer av den norske NS-bevegelsen. Likvidasjonen var ikke fullført før krigens slutt.<ref>Bjarte Bruland: ''Norway's Role in the Holocaust.'' S. 241.</ref>