Redigerer Arbeidernes kommunistparti (avsnitt)

== Historie ==
AKP ble grunnlagt som ''Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene).'' Det ble formelt stiftet 18. februar 1973, etter forberedende møter i hemmelighet julen 1972<ref>Skjønsberg, Harald "På parti med Stalin?", Gyldendal 1990.</ref> og reelt stiftelsesmøte 8. – 11. februar 1973.''<ref>Side 253. [[Pål Steigan]]: ''En folkefiende'', Aschehoug (2013)</ref>'' Partiet sprang ut av [[Sosialistisk Ungdomsforbund]] (marxist-leninistene) og [[Marxist-Leninistiske Grupper]]. Disse grupperingene brøt ut av [[Sosialistisk Folkeparti]] under landsmøtet i 1969, og aktivister med tilknytting til SUF(m-l) grunnla avisa ''Klassekampen'' samme år. Partiet var basert på [[Maoisme|marxismen-leninismen-Mao Tse Tungs tenkning]], og var i 1970-årene et av Vest-Europas sterkeste ml-partier. Det grunnla [[Forlaget Oktober]] som ved siden av bøker av teoretikere som [[Karl Marx]], [[Friedrich Engels]], Vladimir Lenin, [[Josef Stalin]] og Mao Zedong, ga ut forfattere som [[Dag Solstad]] og [[Jon Michelet]]. Partiet spilte en sentral rolle i solidaritetsarbeidet for [[Vietnam]] og [[Palestina]] og i [[kvinnebevegelsen]]. Klassekampen var offisielt organ for partiet fra februar 1973 til april 1991.

=== 1970- og 1980-årene  ===
[[Fil:Sigurd Allern (cropped) (cropped).jpg|miniatyr|Sigurd Allern var partiets første leder.]]
Fremtredende ledere i 1970-årene var [[Pål Steigan]], [[Tron Øgrim]], [[Finn Sjue]], [[Sverre Knutsen]], [[Kjell Skjærvø]] («Billy») og [[Sigurd Allern]]. Av de fem er det bare Pål Steigan som var AKP-medlem inntil nedleggelsen. Tron Øgrim fortsatte som medlem i [[Rød Valgallianse]], senere [[Rødt]].

I 2005 ble det presentert som en nyhet at Kjell Skjervø (som stod frem i boken «Mao, min Mao» av [[Hans Petter Sjøli]], utgitt på [[Cappelen]]) i 1970-årene hadde vært hemmelig medlem i sentralkomiteen. Disse opplysningene hadde han imidlertid allerede kommet med i et intervju i [[Gnist (tidsskrift)|Røde Fane]] nr. 1 1992 (Skjervø forteller i intervjuet at han satt i sentralkomiteen fra 1973 til 1987 og var med i arbeidsutvalget gjennom hele 1970-årene).<ref>{{Kilde www |url=https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23297/Tjen_Folket_-_Koste_hva_det_koste_vil.pdf |tittel=Tjen Folket - Koste hva det koste vil |fornavn=Ole Martin |etternavn=Reime |år=2010 |verk=Masteroppgave i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie |utgiver=Universitetet i Oslo |besøksdato=2025-01-29 }}</ref>

Pål Steigan skrev i sine memoarer («På den himmelske freds plass», [[Aschehoug]], 1985) at [[ml-bevegelsen]] kulminerte i 1978. I Norge var ungdomsopprøret langt på vei forbi og internasjonalt var det begynt å rakne for de mange sosialistregimene og frigjøringsbevegelsene som AKP hadde støttet opp om. Mest dramatisk var [[Det kinesisk-albanske brudd|bruddet]] mellom Arbeidets Parti i [[Albania]] (av Mao Zedong kalt «sosialismens fyrtårn i Europa») og [[Det kinesiske kommunistparti|Kinas kommunistiske parti]]. Bruddet førte til en varig splittelse i den internasjonale ml-bevegelsen. AKP tok et klart standpunkt for Kina og maoismen og opplevde ikke tilsvarende splittelser som tilfellet var i blant annet [[Danmark]] og [[Sverige]]. Utenrikspolitisk holdt AKP seg til Mao Zedongs teori om «De tre verdener», selv om kritikken mot Kina, og mot grunnlaget for den kinesiske [[kulturrevolusjonen]], økte utover på 1980-årene. AKP brøt båndene med Kina etter massakren på [[Den himmelske freds plass]] i 1989.

AKP støttet  aldri opp om [[Sovjetunionen]] og deres satellittstater i [[Øst-Europa]]. Tvert imot, Sovjetunionen ble vurdert som en [[imperialisme|imperialistisk]] stormakt på linje med [[USA]]. Med rustningskappløpet ut over 1970-årene analyserte man det slik at det nå var Sovjetunionen som var i ferd med å bli den farligste imperialistmakten. Kombinert med Norges beliggenhet og landets medlemskap i [[NATO]], øynet AKP en krigsfare der Sovjetunionen ble vurdert som den fremste trusselen. I denne sammenhengen foretok partiet studier på denne faren og ga blant annet ut «Geriljakrigføring i Norge» og «Slik er Sovjets hær». 

AKP ga imidlertid sin tilslutning til det [[stalinist]]iske Sovjetunionen. I AKP(m-l)s tolkning var det skjedd en [[kontrarevolusjon]] i [[Sovjetunionen]] etter [[Josef Stalin]]s død, noe som forvandlet Sovjet fra å være en [[arbeiderstyrt]] [[sosialistisk]] stat til et sosialimperialistisk [[diktatur]] med nærmest [[fascist]]isk tilsnitt. AKP(m-l) fikk også gitt ut Stalins verk ''Spørsmål i leninismen'' (Oktober forlag 1976,) og gav også ut bøker der de søkte å dokumentere at det fortsatt fantes «ekte» kommunister igjen i Sovjetunionen som i hemmelighet kjempet mot de sittende «falske» kommunister. (Se for eksempel ''Revolusjonær opposisjon i sovjet : dokumenter fra sovjetunionens revolusjonære kommunister og stalin-gruppa'', (Oktober forlag, 1976)). AKP(m-l) så på [[Folkerepublikken Kina|Kina]] (og en stund Albania) som bærerne av den opprinnelige ekte [[kommunismen]] som en gang hadde vært førende i Lenins og Stalins Sovjet.

I 1980-årene gjorde et gryende kvinneopprør seg gjeldende i partiet. Dette opprøret medførte at partiet både politisk og organisatorisk la større vekt på kvinnespørsmål. AKP ble svekket gjennom hele 1980-årene, og sammenbruddet i Øst-Europa i 1989–1990 bidro til en ideologisk krise, selv om AKP aldri hadde støttet disse regimene. [[Rød Valgallianse]] ble gjort uavhengig av partiet, og et betydelig mindretall av medlemmene valgte å forlate AKP og satse utelukkende på RV. Avisa Klassekampen ble også gradvis løsere tilknyttet partiet.

=== 1990-årene til 2007 ===
Fra begynnelsen av 1990-årene sluttet partiet å bruke paroler som «proletariatets diktatur» og «væpna revolusjon». Selv om teorien om «proletariatets diktatur» ifølge Lenin var et «nøkkelspørsmål», mente AKP selv at de fortsatt stod fundamentert på revolusjonær marxistisk teori, samtidig som aspekter ved leninismen har vært under kritikk. De hentet momenter fra feministisk, økologisk og anti-eurosentrisk kritikk av marxismen, og integrerte disse elementene i partiets analyse. Endringene var omstridte, men det herskende synet i AKP var at dette er en positiv revidering og «nyvinning» av marxismen.

Landsmøtet i 1990 fjernet (m-l) fra navnet, noe som medførte at utbrytere dannet den partiforberedende organisasjonen [[(marxist-leninistene)]]. Landsmøtet vedtok også den såkalte [[Obrestad-passasjen]] som sa at marxisme, når overført til den politiske virkelighet, nødvendigvis ender i [[despoti]]. Da Rød Valgallianse ble fristilt fra AKP, gikk store deler av høyrefløyen ut av AKP, og ved landsmøtet i 1992 ble denne formuleringen fjernet. I 1991 ble også Klassekampen formelt fristilt fra partiet, ved at en formålsparagraf i avisas vedtekter erstatta det at avisa var "Organ for Arbeidernes Kommunistparti". AKP beholdt likevel aksjemajoriteten i avisa gjennom hele 1990-tallet.

[[Kjersti Ericsson]]s bøker ''Søstre! Kamerater'' (1987) og ''Den flerstemmige revolusjonen'' (1991) har vært blant de viktigste ideologiske bidragene i nittitallets «nyvinningsprosess». Dette har ikke vært ukontroversielt innad i partiet. I [[Terje Valen]]s bok ''Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv'' (1992)<ref>{{Kilde www|url=http://home.online.no/~tervalen/marxbok.htm|tittel=Marxistisk renessanse - kommunistisk offensiv av Terje Valen (arkivert)|besøksdato=2024-01-28|dato=2015-10-30|verk=web.archive.org|arkiv-dato=2015-10-30|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20151030203701/http://home.online.no/~tervalen/marxbok.htm|url-status=yes}}</ref> skiller Valen mellom to hovedretninger innen feminismen: den borgerlige (som går inn for likestilling innenfor det eksisterende økonomiske systemet) og den som er knyttet til arbeiderklassen og Marx' analyser (og som går inn for kvinnenes frigjøring). Valen tar til orde for en ny analyse av kvinneundertrykkingen ut fra Marx sin fremmedgjøringsteori. Han diskuterer hverdagslivsperspektivet i "Den flerstemmige revolusjonen" og sier at det er resultat av den fremmedgjorte bevissthet og vil føre til utvikling av reformistisk politikk dersom det ikke blir utfylt av en helhetlig forståelse av det kapitalistiske systemet.

Organisatorisk har AKP i større grad forsøkt å rette seg inn mot nye generasjoner av revolusjonære. Etter at en omfattende rekrutteringskampanje ble satt i verk har partiet fra 1997, etter egne utsagn stoppet den entydig nedadgående tendensen som gjorde seg gjeldende siden slutten av 1970-årene.

AKP stilte aldri til valg, men valgte i stedet å samarbeide med RV. I 2005 startet en prosess med mål å slå sammen AKP og RV. Ifølge Klassekampen ble det på ekstraordinært landsmøte i mars 2007 vedtatt sammenslåing med RV og dannelsen av et nytt sosialistisk parti.

Det ekstraordinære landsmøtet i AKP ble som vanlig holdt på hemmelig sted, men dette ble det slutt på etter dannelsen av det nye partiet [[Rødt]]. Når RV og AKP slo seg sammen betydde det også et farvel med såkalt [[demokratisk sentralisme]] og organisering som kommunistisk parti med streng sikkerhetspolitikk. Prinsippet kjennetegnes av hemmelige landsmøter og fravær av sentrale medlemsregistre. Den formelle nedleggelsen av AKP skjedde på landsmøtet 21. april 2007.

=== Sporene fra den kinesiske kulturrevolusjonen ===
AKP hadde sin blomstringstid i Norge i de samme årene som kulturrevolusjonen pågikk i Kina. Noen av de norske maoistenes linjeskifter rundt kulturrevolusjonen fulgte også forbilder fra Kina, om enn på en fornorsket måte. De unge studenter fra [[rødegardistene]]s rekker ble under kulturrevolusjonen sendt ut for å arbeide på den kinesiske landsbygda blant vanlig folk, i den såkalte [[Ut på landet-bevegelsen|''Ut på landet-bevegelsen'']]. Et motiv for dette kan ha vært å motvirke kaos, noe den norske  ml-bevegelsens medlemmer i så tilfellet ikke fikk rede på. Noen år etter lanserte AKP(m-l) en «sjølproletariseringskampanje», der deres unge akademikere gikk inn i «proletariatets»/«folkets» ikke-akademiske yrker, i fabrikker og andre steder.<ref>{{Kilde www |url=https://www.morgenbladet.no/aktuelt/2004/11/26/ml-ernes-sjolproletarisering/ |fornavn=Marianne |etternavn=Gullestad |tittel=Ml-ernes sjølproletarisering |utgiver=Morgenbladet |dato=2004-11-26 |besøksdato=2025-01-29 }}</ref> Bakgrunnen for dette var at partiet i for stor grad besto av studenter som lå an til en småborgerlig karriere, fremfor arbeidere. Ifølge klassisk marxisme må arbeiderklassens frigjøring være deres "eget verk", og følgelig blir det logisk at partiet som skal gå i spissen for dette ikke i hovedsak kunne bestå av folk med en annen klassetilhørighet.

Kina-fokuseringen var meget sterk. I avisen ''Klassekampen'' gjorde maobegeistringen seg gjeldende til og med i kryssordene. (Fire bokstaver vannrett: «Fortalte sannheten om frigjøringskampen». Løsningsord: [[Edgar Snow|S-N-O-W]]).

AKPs begeistring for Kina i denne tiden førte også til en partisjargong inspirert av kinesiske slagord og nøkkelbegreper (''venstreavvik'', ''høyreavvik'', slagordenes grammatiske utforming), og enkelte av begrepene spredte seg etterhvert langt ut over den politiske venstresidens grenser. Diskusjonsformen «veggavis» fikk en sterk plass på norske skoleinstitusjoner, og minnet om kulturrevolusjonens ''[[dazibao]]''. Tanken om at «allmannamøter» skulle ha en elevert verdi på skoler og arbeidsplasser ble inspirert av kulturrevolusjonen, og likeså de mange grep som ml-erne benyttet seg av for å manipulere slike møter var i det minste gjenkjennelige fra Kina. At det revolusjonære språk, den særegne ml-dialekten, godt kunne være mer direkte og upolert enn vanlig dannet tale, var kanskje til dels en inspirasjon fra øst likeså.

Uttrykket «sjølkritikk/selvkritikk» (som i «han tok sjølkritikk») er kanskje det klareste eksempel på maoistisk sjargong gjort kjent fra kulturrevolusjonens beryktede «[[kampsesjon]]er» som senere er glidd inn i det allmenne norske språk. Det har tildels også fortrengt de talemåter som tidligere dominerte når noen bekjentgjorde å ha innsett å ha vært på villspor. Uttrykket «sjølkritikk» har kanskje fremdeles en nyanse om at det dreier seg om en ''politisk'' sjølkritikk, og ikke så meget som en ''moralsk'' svakhetsinnrømmelse/skyldsbekjennelse og anger.

AKPs tilbakegang skyldes delvis at mange innså etter kulturrevolusjonen at de hadde kjempet for en kinesisk modell som var mislykket eller til og med uhyrlig. Men den kan også skyldes andre faktorer enn samfunnsendingene i Kina under [[dengismen]], for eksempel at mange etterhvert tok inn over seg at [[Pol Pot]]s kommunistiske regime i [[Kambodsja]] hadde vært minst like skrekkelig som det AKPs kritikere i årevis hadde hevdet.