Redigerer Araberoppstanden (avsnitt)

== Styrkene ==
[[FIL:Lcamel.jpg|thumb|left|[[Thomas Edward Lawrence]], kjent som ''Lawrence av Arabia'' etter slaget om Akaba, 1917.]]
Det har blitt anslått at rundt 5000 arabiske soldater tok del i opprøret, men dette tallet inkluderer sannsynligvis bare de regulære styrkene som kjempet i den britiske [[feltmarskalk]] [[Edmund Allenby]]s hovedarmé og ikke de irregulære styrkene under [[Thomas Edward Lawrence]] og [[Faisal I av Irak|Faysal ibn al-Husayn]]. Ved et par anledninger, spesielt under de siste kampene i Syria, vokste dette tallet betydelig. Mange arabere var sporadisk med i opprøret, ofte mens et felttog pågikk eller da kampene nådde deres hjemregion. For eksempel best den arabiske styrken i begynnelsen av [[slaget om Akaba|Akaba-raidet]] av bare et par hundre menn som senere fikk støtte av over tusen lokale irregulære soldater fra lokale stammer som slo seg sammen med dem før det endelige angrepet på [[Akaba]]. Anslag på hvor stor [[Hussein ibn Ali, sharif av Mekka|sharif Husayn]]s effektive styrke var varierer, men i alle fall regner man med at han hadde opptil 30.000 soldater gjennom mesteparten av 1918.

Man burde også merke seg at tidlig i opprøret besto Husayns styrker hovedsakelig av [[beduiner]] og andre nomadiske ørkenstammer som bare var vagt allierte med ham og mer lojale mot deres egne stammer enn mot opprørets sak. Faisal håpet han kunne overtale de arabiske soldatene som tjenestegjorde i den tyrkiske hæren til å gjøre mytteri og bli med i opprøret, men den tyrkiske regjeringen hadde sendt de fleste av de arabiske soldatene til krigens frontlinjer, og dermed ble først bare få arabiske mytterister med i opprøret før de senere felttogene.

Araberoppstandens hovedbidrag til verdenskrigen var å holde igjen flere tusen tyrkiske soldater som ellers kunne ha angrepet [[Suezkanalen]], og dette gjorde at britene kunne utføre operasjoner i Midtøsten da tyrkerne hadde små muligheter til å gå til motangrep. Det var dette som var britenes rettferdiggjørelse for å starte opprøret, som ble et klassisk eksempel på [[asymmetrisk krigføring]], som har siden blitt studert av både historikere og militære ledere.