Redigerer Apollonisk og dionysisk (avsnitt)

==Nietzsches bruk==
Nietzsches [[estetikk|estetiske]] bruk av begrepene, som senere ble utviklet filosofisk, ble først utviklet i ''Tragediens fødsel'', som han publiserte i 1872. Hans fremste premiss var her at sammensmeltningen av dionysisk og apollonisk kunstutøvelse danner dramatisk kunst, eller tragedier. Han fortsetter med å argumentere for at det ikke er blitt oppnådd siden de antikke tragikerne. Nietzsche hevder med kraft at fremfor alt [[Aiskylos]]' verk, men også [[Sofokles]]', representerer høydepunktene av kunstnerisk skapende, den sanne forvirkelse av tragedien; det er med [[Euripides]], hevder han, som tragediens undergang setter inn. Nietzsche protesterer mot Euripides' utnyttelse av sokratisk rasjonalisme i sine tragedier, og hevder at man berøver tragedien dens fundament, nemlig den delikate balanse mellom det dionysiske og det apolloniske, når man blander inn etikk og fornuft.

'''Apollo''' (''apollonisk'' eller ''apollinsk''): drømmetilstanden eller ønsket om å skape orden, ''principium individuationis'' ([[individuasjon]]sprinsippet), bildende kunster, skjønnhet, klarhet, innskrenkning av opptegnede grenser, individualitet, forherligelse av skinn/illusjon, mennesker som kunstnere (eller media for kunstens manifestasjoner), selvkontroll, fullendelse, uttømmende av muligheter, skapelse.

'''Dionysus''' (''dionysisk''): kaos, beruselse, forherligelse av naturen, instinktiv, intuitiv, gjelder lyst- og smerteopplevelser, oppløst og dermed tilintetgjort individualitet, eksistensens helhet, orgiastisk lidenskap, oppløsningen av alle grenser, eksess, mennesket (-er) som kunstverk, forheligelse av kunst, ødeleggelse.

Det innbyrdes forhold mellom det apolloniske og dionysiske er tydelig, mente Nietzsche i ''Tragediens fødsel,'' i den greske tragedies vekselvirkning. Dramaets tragiske helt, som er hovedpersonen, kjemper for å skape orden (i den apolloniske betydningen) av sin urettferdige (kaotiske) Skjebne, skjønt han til slutt dør utilfredsstilt. Denne tragedie tillater publikummet, anså Nietzsche, å oppfatte en underliggende essens som han kalte «"opphavelig enhet» og som vekker vår dionysiske natur til liv — noe som er nesten ubeskrivelig lystfylt. Selv om han senere forlot denne tanke og kalte den  «...tynget av alle ungdommens mistak» (Forsøk på selvkritikk 2§) var det overgripende tema en slags metafysisk trøst eller forbindelse med skapelsens hjerte, så å si.