Redigerer Apollon (avsnitt)

== Apollonkultens opprinnelse ==
[[Fil:Apollo Saurocton Louvre.jpg|right|thumb|''Apollo Sauroctonus'' («firfisledreperen»). Romersk marmorkopi fra 100- og 200-tallet e.Kr. etter gresk original fra 300-tallet f.Kr. av [[Praxiteles]]. I dag Borghesesamlingen; anskaffet 1807.]]
Det synes som både den greske og den etruskiske Apollon kom til [[egeisk kultur]] i løpet av [[jernalderen]], det vil si tiden mellom rundt 1100 f.Kr. til 800 f.Kr., fra Anatolia. [[Homer]] plasserer ham på [[Troja]]s side mot akajerne<ref>«akajerne» er i ''[[Iliaden]]'' et samlingsnavn på de grekere som beleiret Troja.</ref> under [[den trojanske krig|trojakrigen]], og han har nær tilhørighet med den [[luvisk]]e guddom [[Appaliunas]] som i sin tur synes å ha reist vestover fra ytterligere lengre øst.

Hurrittene og hettittene dyrket guden Aplu i sen [[bronsealderen|bronsealder]] (fra 1700 f.Kr. – 1200 f.Kr.)<ref>Croft, John (2003) skrev i [https://listhost.uchicago.edu/pipermail/ane/2003-May/009551.html maillisten Ancient Near East]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, som University of Chicago var vertskap til, at «Apollon synes ikke å ha hatt gresk opprinnelse, men anatolisk. Luvisk Apaliuna synes å ha reist vestover fra ytterligere øst. Hurrittiske Aplu var en pestgud, og ligner museguden Apollon Smitheus. Hurrittiske Aplu synes i seg selv avledet fra babylonske «Aplu» som har betydningen «Sønn av» — en tittel som ble gitt til den babylonske pestguden Nergal (sønn av Enlil)».</ref>; Aplu var på samme måte som Apollon en gud for pest og sykdom, og minner om museguden ''Apollon Smintheus''. Her er en apotropisk situasjon hvor en gud som opprinnelig brakte med seg pest ble fremmet for å overkomme og fjerne den, og over tid gjennom sammensmelting med den [[Mykene|mykenske]] helbredelsesguden Paieon.<ref>(PA-JA-WO i [[Linear B]]-skrift)</ref> [[Paean]] var i ''Iliaden'' den greske helbreder av de skadete gudene [[Ares]] og [[Hades]], og gudens navn utviklet seg senere til å bli et eget begrep for en bestemt form for poesi og korsang. I andre skrifter ble ordet etterhvert et epitet av Apollon i hans egenskap som gud for helbredelse, men det er nå kjent fra Linear B at Paean opprinnelig ble oppfattet som en egen gud.

Hos Homer brukes både guden Paieon og sangformen [[Paean]] til både apotropeiske takksigelser og triumf; i senere poesi ble Paean fremmet individuelt som en gud for helbredelse. Det er tilsvarende vanskelig å skille Paean eller Paeon i form av «helbreder» fra Paean i betydningen «sang».

Slike sanger ble opprinnelig adressert til Apollon, og senere til andre guder, som [[Dionysos]], [[Helios]], [[Asklepios]]. En gang rundt 300-tallet f.Kr. ble paean kun en religiøs besvergelse, som enten skulle tjene til å anrope eller å be om beskyttelse mot sykdom og uhell, eller som takksigelser etter at en slik beskyttelse hadde blitt fremmet. Det var på denne måten at Apollon ble anerkjent som guden for musikk. Apollons rolle som den drepte [[Python (mytologi)|Python]] førte til hans tilknytning til [[krig]] og seier; således ble den romerske sedvane for at en paean ble sunget av hæren på marsj og før de gikk i slag, når en flåte forlot havnen og dessuten etter at et seier hadde blitt vunnet.

Apollons forbindelser til orakler ble i en lignende sammenheng etablert i og med ønsket om å kjenne utfallet av sykdom.

Etterhvert ble Apollon altså en gud for musikken og lyren; men også helbredelse tilhørte hans domene: han var far til Asklepios, medisinens gud. [[Muse]]ne var en del av hans følge slik at musikk, historie, poesi og dans tilhørte ham.

Som en gud for kolonialisering ga Apollon orakelmessig råd om [[koloni]]er, særlig i kolonitidens høydepunkt da mange grekere reiste ut, rundt 750–550 f.Kr. I henhold til gresk tradisjon hjalp de [[Kreta|kretiske]] eller [[arkadia]]nske kolonistene til å grunnlegge byen [[Troja]]. Imidlertid kan denne fortellingen reflektere en kulturell innflytelse som hadde den motsatte retning. Hettittisk [[kileskrift]] nevner en gud i [[Lilleasia]] kalt for Appaliunas eller Apalunas i forbindelse med byen [[Wilusa]], bevitnet i hettittiske inskripsjoner, og som nå er generelt anerkjent som å være identisk med det greske ''Ilion'' (= Troja) av de fleste forskere. I denne fortolkningen hadde Apollons tittel som Lykegenes blitt lest som ganske enkelt «Født i Lykia», som faktisk løsriver gudens antatte forbindelse med ulver (noe som kan være en folkelig etymologi).

I litterære sammenhenger representerte Apollon harmoni, orden og fornuft — karakteristikker som var motsatte av de til vinens gud, [[Dionysos]], som representerte ekstase og kaos. Kontrasten mellom rollene til disse gudene er reflektert i adjektivene «apolloniansk» og «dionysiansk». Imidlertid tenkte grekerne på disse kvalitetene som utfyllende for hverandre: de to gudene er brødre og når Apollon om vinteren dro til ''Hyperboræ'' ville han etterlate det delfiske orakel til Dionysos. Denne kontrasten synes å bli framstilt på de to sidene av [[Borghesevasen]] (i dag i [[Louvre]]).

Apollon er ofte assosiert med ''[[den gylne middelvei|den gyldne middelveg]]'', som er det greske idealet for moderasjon og en dyd som står i opposisjon til grådighet og fråtseri.