Redigerer Antonio Gramsci (avsnitt)

== Teoretiske bidrag ==
Gramsci mente at man på venstresiden måtte slutte å tenke ''før'' eller ''etter'' «revolusjonen». [[Sosialisme]]n må være en prosess «i kontinuerlig utvikling i et styre der friheten er organisert og kontrollert av folkeflertallet». Spesielt viktig er arbeiderklassens egne demokratiske organ, [[fagforening]]ene og arbeiderrådene. Disse må ligge til grunn for et virkelig arbeiderdemokrati, ifølge Gramsci. 

I Russland hadde [[tsar]]-staten vært alt og det sivile samfunnet ingenting, men slik er det ikke i utviklede land, mente Gramsci. Det «nasjonale terrenget» er helt annlerledes i for eksempel Italia. Derfor kunne ikke endring skje ved et frontalangrep på en statsmakt som nesten bare bygget på vold, som i det gamle Russland. I [[Vest-Europa]] har den bestående staten et massegrunnlag i det sivile samfunnet, og bygger normalt mer på ideologisk ''hegemoni'' enn direkte vold, og sikrer seg samtykke fra folk gjennom de «hegemoniske apparatene» sine, blant annet [[massemedier|massemediene]]. Sosialistene må derfor føre en langvarig «stillingskrig» for at en mot-hegemonisk politisk-kulturell blokk fra venstre skal avløse den rådende [[borgerlig]]e maktblokken. Alliansespørsmålet blir avgjørende, og all [[sekterisme]] negativt. 

Gramscis [[hegemoni|hegemoni-begrep]] gjorde uvilkårlig at han ble sterkt kritisk til det mekaniske bildet som [[Sovjetunionen]] og tradisjonelle marxister brukte, og som gikk ut på at forholdet mellom kapitaleiere og arbeidere - nærmest like sikkert som en slags naturlovmessighet - ville bli tilskjerpet, og at arbeiderne derfor ville gjøre revolusjon og ta makten. Gramsci mente at dette var en feilslutning. En herskende klasse ville ha makt og ressurser nok til å påvirke hvordan arbeiderne oppfattet forholdene i samfunnet, og ved å påvirke denne oppfatningen kunne den herskende klassen redusere eller fjerne mulighetene for en revolusjon. Sett i henhold til et marxistisk begrepsskjema økte dermed Gramsci betydningen av samfunnets «overbygning» og reduserte tilsvarende betydningen som samfunnets «basis», når det gjaldt utsiktene for revolusjon og dannelse av et sosialistisk samfunn. I det dogmatiske marxistiske miljøet i Sovjetunionen og i kommunistiske kretser i Europa på 30-tallet og helt fram til 1970-tallet, var denne argumentasjonen ansett som kjetterisk.