Redigerer Antikva (avsnitt)

=== Antikva sør og vest i Europa, gotisk skrift i Tyskland og nord ===
Nord for Alpene var det vanlig med gotisk skrift og [[fraktur (skrift)|fraktur]], formvarianter som også bygde på karolingisk minuskel men hadde breie stammer og brukne, «gotiske» buer istedenfor antikvaens runde, [[romansk]]e buer.

[[Gutenberg]]s opprinnelige sammentrykte, gitterpregede skrifttype blir kalt for [[tekstur (skrift)|tekstur]], men det oppstod etter hvert forenklede versjoner, først rund [[schwabacher]] og seinere fraktur, en svungen mellomting, som dominerte tysk kulturområde i flere hundre år. De latinske bokstavformene og skrifttradisjonen i Sør-Europa utgjorde lenge en klar kontrast til den gotiske stilen i nord, og Vest-Europa ble på denne måten delt i forhold til skriftvalg. Omkring [[1500]] kom likevel antikvaen også inn i enkelte utgivelser i Nord-Europa, særlig bøker med religiøse og vitenskapelige tekster på [[latin]], et språk som var de lærdes fagspråk. Antikva ble dessuten ofte brukt sammen med gotiske bokstaver for å skille ut ord og tekstpartier i overskrifter og [[fotnote]]r. 

Allerede omkring 1700 var det vanlig å bruke antikva også i bøker trykt i landene vest for Tyskland. I Nord-Europa erstattet antikva de gotiske bokstavene rundt 1890. [[Adolf Hitler]] og [[NSDAP|de tyske nazistene]] anså imidlertid gotiske bokstaver, særlig fraktur, som erketyske og innførte stilen som offisiell, nasjonal skrift i 1934 i et forsøk på å styrke det nasjonale selvbildet etter nederlaget i [[første verdenskrig]]. Likevel kritiserte nazistene disse skrifttypene i det såkalte ''Normalschrifterlass'' 3. januar 1941. Det var et rundskriv der schwabacherskriften ble betegnet som «jødebokstaver» (''Schwabacher Judenlettern''), myndighetene hevdet at gotisk skrift ikke kunne kalles tysk og at Hitler i samarbeid med trykkeriene i framtida gradvis ville innføre antikva som «normalskrift» i skoleverket, pressen og på skilt. Selv om tiltaket ble begrunnet ideologisk, ble trykksaker til utlandet prioritert og den virkelige årsaken kan ha vært å lette kommunikasjonen i okkuperte områder der folk var uvante med gotisk skrift og foretrakk antikvabokstaver.  

[[Lang s]], en formvariant av bokstaven [[s]] unntatt i slutten av ord og skrevet med tegnet ſ, gikk ut av bruk i antikvaskriftene etter at den britiske forleggeren John Bell begynte å gi ut bøker med bare rund s omkring år [[1800]]. Lang s er imidlertid beholdt i fraktur og andre gotiske skrifter.