Redigerer Antikkens filosofi (avsnitt)

== Førsokratikerne: filosofiens begynnelse ==

:''«De olympiske leker var et levende bevis på grekernes høye tanker om kroppen. Nok en gang finner vi denne karakteristiske betoningen av det harmoniske. Menneskene har legeme så vel som sjel, og begge må utvikles. De greske tenkere levde slett ikke i noen slike intellektuelle [[elfenbenstårn]] som de vår egen tid har arvet fra middelalderens skolastiske tradisjoner.»''
::Bertrand Russell<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 34</ref>
[[Milet]] var en blomstrende handelsby som lå på kysten av Jonia i Lilleasia. Mot sør lå [[Kypros]], [[Fønikia]] og [[Egypt]], mot nord [[Egeerhavet]] og [[Svartehavet]], og vest for Egeerhavet det greske fastlandet og [[Kreta]]. Mot øst sto byen i nær forbindelse med [[Lydia]] og derigjennom også landene i [[Mesopotamia]]. Havnen i Milet var fylt av handelsskip fra fjern og nær. Her bodde [[Tales fra Milet|Tales]], den første av de [[Førsokratikerne|førsokratiske]] filosofer som grekerne selv regnet blant [[De sju vise|de syv vise]]. Han var praktisk filosof som konstaterte at «alle ting er laget av vann».<ref name=" Næss22">Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 22</ref> [[Hydrogen|Vannstoff]] utgjør en vesentlig del av vann og blir i våre dager betraktet som et kjemiske element andre stoffer er oppbygd av. Det er nærliggende å tro at Tales observerte ved sjøens nærhet at [[solen]] [[Fordampning|fordamper]] vann, at det stiger tåke fra overflaten og danner [[sky]]er som igjen oppløses i form av [[regn]]. Tales' vannteori kan oppfattes som en art ''skapelsesteori'' eller teori om et slags ''urstoff'' (''[[Arkhe|arché]]'').<ref name=" Næss22"/> Det er det første kjente forsøket på å stille opp en generell teori basert på observasjoner av virkeligheten.

[[Fil:MiletusIonicStoa.jpg|thumb|left|Den joniske ''stoa'' i Milet.]]
Den neste filosofen fra Milet er [[Anaximander]], og var som Tales en praktisk filosof. Han gikk imot sin forgjenger og mente at urstoffet måtte være noe mer fundamentalt enn vann. Alle tings opphav er ''ápeiron'', som kan oversettes til «det ubegrensede»<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 17</ref> eller «det ubestemte»<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 27</ref> Hvis vann stadig kan bli noe som ikke er vann, deretter igjen bli vann, da kan også det som ikke er vann være opphavet. Anaximander kan ha tenkt seg at ''ápeiron'' ikke kan iakttas, men er noe som er ubegrenset i tid og rom. Hvis det er en guddom, er det noe annet enn [[Zevs]], og hvis det er stofflig, er det ikke stofflig eller konkret i vanlig forstand.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 29-30</ref>

Den tredje av de berømte filosofer fra Milet var [[Anaximenes]]. Han var yngre enn sine forgjengere, og hans teori var et skritt tilbake. Urstoffet måtte være, mente han, [[luft]]en. Luft er hva sjelen er laget av, og det som holder mennesket i livet, holder verden i livet. Dette synet ble senere overtatt av pytagoreerne. Dessverre er kunnskapen om disse tre filosofene sparsommelige. Vi kjenner til titlene på en del avhandlinger, men vår kunnskap er først og fremst utledet fra omtaler ved senere skribenter.

[[Fil:Pythagoraas.svg|thumb|[[Pythagoras' læresetning]].]]
[[Pytagoras]] var født ca. 580 f.Kr. på øya [[Samos]] som var rival av Milet og de andre fastlandsbyene. Pytagoras synes å ha vært bereist, kanskje også til [[oldtidens Egypt]] hvor han lærte [[matematikk]]. Grunnet tyrannen [[Polykrates]] forlot han Samos og slo seg ned på [[Crotone|Kroton]], en gresk koloni i sørlige [[Italia]] hvor han bodde i tyve år. Mens filosofene fra Milet var praktisk anlagt er den retningen som utgikk fra Pytagoras innadvendt og [[Mystikk|mystisk]], blant annet med troen på [[askese]] og [[sjelevandring]]. Pythagorene utgjorde likevel en viktig skole som utmerket seg i [[Matematikk|matematisk]] og [[astronomi]]sk forskning iblandet med [[Tallsymbolikk|tallmystikk]]. Pytagoras oppdaget de enkle tallforhold som kalles [[Intervall (musikk)|toneintervallene]]. En avstemt streng vil slå en [[oktav]] om dens lengde halveres, og om den reduseres til tre fjerdedeler, oppstår en [[Kvart (musikk)|kvart]] på samme vis som to tredjedeler gir en [[kvint]]. En kvart og kvint utgjør en oktav. Disse intervaller svarer til forholdet i den [[Harmonikk|harmoniske]] rekke: 2 : 4/3 : 1. Av den grunn fikk Pytagoras den tanke at ''alle ting er tall''. Innenfor [[geometri]]en oppdaget Pytagoras, det som kalles for [[Pythagoras' læresetning|hans læresetning]], at [[kvadrat]]en på [[hypotenus]]en er lik summen av kvadratene på de to andre sidene: 
:a<sup>2</sup> + b<sup>2</sup> = c<sup>2</sup>, hvor [[katet]]ene kalles 'a' og 'b' og hypotenusen 'c'.

[[Fil:Parmenides.jpg|thumb|left|Byste av Parmenides.]]
[[Parmenides]] fra [[Elaia]] på sørkysten av Italia danne en filosofisk skole som kalles eleatene etter byen. Han hadde selv fulgt Pytagoras' lære, men oppga den da han begynte å formulere sin kritiske synspunkter. Han beskrev to syn på virkeligheten (som han kalt «hva-er»): den ene er at endring er umulig og eksistens er tidløs, ensartet, nødvendig og uforanderlig. Den andre er forklaringen på verdens framtoning hvor ens sanser får ens åndsevner til oppfatninger som er falske og svikefulle. Han kritiserte forgjengernes syn på at alle ting er gjort av et grunnstoff samtidig som man snakker om det tomme rom. Materie er «det som er» og tomrom «det som ikke er». Det som ikke er, kan ikke tenkes om, da vi ikke kan tenke om intet, og det som ikke kan tenkes, kan heller ikke være. Det som kan tenkes, vil også være. Disse tankene fikk innflytelse på [[Platon]].

[[Fil:Heraclitus, Johannes Moreelse.jpg|right|thumb|''Heraklit'', maleri av Johannes Moreelse (1604-1634)]]
[[Heraklit]] fra [[Efesos]] er berømt for sin lære at endring står er sentralt i universet: «Du kan ikke stige ned i den samme elv to ganger». Han peker på at elven er ikke en ting, men en prosess. Den er varig som prosess, men ikke som et bestemt stoff eller noe konkret: ''Panta réi'', «alt flyter», eller kanskje riktigere: «alt er i bevegelse».<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 36</ref> Han trodde på foreningen av motsetninger, «vegen opp og ned er den samme». Ved at han var den første som formulerte læren om motsetningene kamp og enhet, er han blitt karakterisert som den første [[Dialektikk|dialektikeren]] og fikk betydning for senere filosofer som [[Hegel]], [[Nietzsche]] og [[Heidegger]].

Filosofen [[Epikur]] kom også fra [[Samos]], og han grunnla i 306 f.Kr. sin filosofiskole i [[Athen]]. Han mente at mennesket søker nytelsen (gresk: ''hedone'') og det høyeste gode er et liv uten smerte og angst. Hans moralfilosofi oppmuntret likevel ikke til [[hedonisme]] da sann lykke finnes i stille, ettertenksomt liv i sin have. Mer sentralt her er at Epikur fremmet teorien om at [[atom]]et (gresk ''atomos'', «udelbar») er alle tings minste bestanddel. Selv sjelen er sammensatt av atomer, og sanseinntrykk oppstår når atomer utenfra støter sammen med sansene. [[Atomisme|Atomteorien]], at verden består av tomrom og et uendelig antall udelelige partikler, assosieres særlig med [[Demokrit]] fra [[Abdera]], via hans lærer [[Leukippos]]. Ut fra et atomistisk syn består verden rundt oss av atomer i bevegelse som vi fornemmer på utallige måter, og således skilte Demokrit mellom tingene som de virkelig er og slik de synes for oss.

En elev av Parmenides var [[Zenon fra Elea|Zenon]], og hans argumenter er kanskje de første eksempler på en bevismetode kalt for ''[[reductio ad absurdum]]'', bokstavelig mening er å redusere inntil det absurde. Hvis konklusjonen er falsk, må også en av premissene være det samme. Zenon var [[Dialektikk|dialektiker]] som arbeidet innenfor området av spørsmål og svar, men hans argumenter var først og fremst et angrep på den pytagorske forestillingen om grunntallet, som igjen var beslektet med argumentet mot tomrommet.<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 40</ref> 

Zenons premiss er at alt som er må ha en viss størrelse ellers ville det ikke ha eksistert. Det samme er med alle delene som også må ha en viss størrelse. Er det sagt en gang kan det sies i det uendelige, like ingen del kan sies å være den minste. Uendelig delelighet viser at antallet deler er uendelig, og det krever enheter uten størrelse, og følgelig er enhver sum av disse også uten størrelser. Det er fra Zenons argumenterer at [[paradoks]]et med [[Akilles]] og [[skilpadde]]n kommer fra: mens Akilles innhenter forspranget, er skilpadden rykket nok et stykke framover, og slik videre i det uendelige. Med Zenon møtes for første gang den sokratiske dialektikk og dens hypotese-metode.<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 43</ref>