Redigerer Anna Elisabeth Westerlund (avsnitt)

== Årene i Narvik ==
Westerlund var 16 år gammel da familien flyttet til [[Narvik]]. En slektning overlot dem to rom på et bruk på Kvitsandøyra, uten kjøkken, men med plass til to kyr. Til gjengjeld var det strøm og kokeplate i stedet for vedkomfyr, og Leonhard lyktes i å finne arbeid. Til slutt klarte han å skaffe familien et eget hus igjen. Det bygget han selv. Anna Elisabeth tok et tre måneders kurs i søm ved Magna Jensens syskole, og drev som hjemmesyerske som var tungt med dårlige lysforhold og slitte symaskiner. Mest var det å sy om allerede slitte klær, som ofte var skitne og illeluktende. Men bylivet hadde også fordeler. I Narvik sjakklubb spilte Westerlund mot mennene fordi de var flinkest; [[sjakk]] hadde hun lært seg som 12-åring da en eldre bror kom hjem med et sjakkspill. En kjæreste fant hun også, men det tok slutt da han skulle møte familien hennes og hadde måttet drikke seg til mot. Til gjengjeld fikk Westerlund venninner som hun holdt kontakten med livet ut.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 67-73)</ref>

Hun opplevde seg annerledes enn andre, med evne til å se ting som var skjult for dem. Iblant fikk hun jagende [[smerte]]r som hun mente var følsomhet for smerter hos mennesker og dyr som led vondt. Men hun trodde hverken på «svarte [[katt]]er, [[fredag]]er, 13-tall, banking i bord, hilsing over dørstokk eller andre varsler og varianter av [[overtro]]», sa hun.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 75-76)</ref>

Sypikearbeidet slet henne ut, og hun fikk hjelp til å flytte til Oslo av morens bror Johan som hadde gjort det bra i Russland frem til [[russiske revolusjon|revolusjonen]], og vært klok nok til å anbringe en god del penger utenlands. Også han bosatte seg i Narvik, og tilbød niesen et lån. I [[1930]] flyttet hun til Oslo og begynte på [[Otto Treiders Handelsskole]]. Morbroren hadde nok ikke tenkt han skulle ha pengene tilbake, men også etter hans død fortsatte Westerlund å sette inn avdrag på en konto, der pengene gikk til en stein på hans grav. Hun var takknemlig for sjansen til et nytt liv, men lengtet også ofte nordover. Hun sa at «i Narvik ble husene malt både foran og bak; i Oslo malte de bare [[fasade]]n».<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 76-80)</ref>

[[Fil:Kaffistova.jpg|thumb|I helgene serverte Westerlund på [[Kaffistova]] for å tjene penger til mer skolegang.]]